For to år siden falt hovedstaden Kabul til Taliban, som tok over makten i Afghanistan og de utenlandske styrkene forlot landet. Det er ikke til å komme utenom at en slags fred har lagt seg over landet, sier Martin E. Hansen i en kronikk i Berlingske, men freden er som et jerngrep over den afghanske befolkningen med sine ca. 40 millioner innbyggere.
Martin E. Hansen er konsulent, han har bodd i Afghanistan i en årrekke som blant annet Utenriksdepartementets regionale sikkerhetsrådgiver og før det soldat. I fjor dro han tilbake til landet, da var det 10 år siden han for første gang var der som soldat for å trene og støtte det afghanske politiet. Hansen ønsket å finne ut av hvordan livet nå er under Taliban.
Mørk fremtid
Bare alene i Helmand-provinsen var det rundt 2.000 angrep, med plutselige luftangrep og natterazziar, det siste året før Taliban overtok, i etterkant har det vært 20 angrep, ifølge Hansen. For mange afghanere, først og fremst menn, betyr det en tryggere tilværelse og de kan bevege seg friere enn før i eget land. Men det gjelder slett ikke alle menn. For eksempel i den nordøstlige provinsen Panjshir skal Taliban bedrive en kollektiv avstraffelse mot lokalbefolkningen – først og fremst menn – fordi provinsen har vært de største motstanderne av Taliban.
I hovedstaden Kabul og andre større byer var situasjonen annerledes enn ute i provinsene og før Taliban kom til makten. Det var her endringen var størst i løpet av krigen, med internasjonal eksponering og utdannelse, og kampene var for lengst opphørt da Taliban marsjerte inn i august 2021, skriver Hansen. Derimot var frykten for angrep fra den lokale undergruppen av IS og fra Taliban evig tilstedeværende. I året før republikkens fall var det omtrent 300 angrep utført av væpnede grupper i Kabul by. Etter at Taliban tok over, fortsatte IS å utføre spektakulære angrep, også i områder som tidligere hadde vært spart. Nå opplever Hansen at frykten for angrep fra IS er avtagende og stort sett har opphørt siden våren, blant annet etter en rekke hardhendte operasjoner utført av Taliban. Operasjoner som menneskerettighetsorganisasjoner gjentatte ganger har kritisert. Det er selvsagt enkelt å kritisere slike operasjoner, men hva gjør man i valget mellom pest eller kolera?
Samtidig kommer «tryggheten» noen nå opplever i Talibans Afghanistan med en høy pris for andre. Særlig høy er prisen for afghanske kvinner, som i løpet av de 20 årene etter at Taliban ble styrtet i 2001 hadde fått en smak av en annen verden. Taliban har forbudt utdanning av jenter utover 6.klasse i grunnskole og på universiteter, kvinner har ikke lenger lov til å jobbe i en rekke yrker og heller ikke for frivillige organisasjoner, med få unntak. Kvinner har strengere krav til tildekking og mannlig verge når de beveger seg utenfor huset. Som den unge kvinnen «Sadaf» skriver i sin dagbok: Hvorfor skal vi leve uten et mål? Hun ser bekmørkt på fremtiden for afghanske kvinner.
Mange afghanere håpet også at landet aldri igjen skulle bli en pariastat. Men Taliban har på disse to årene bygget opp et totalitært system som bare utvikler seg i én retning: mot et innadvendt, fundamentalistisk og undertrykkende samfunn.
Så vi kan trygt slå fast at våre egen regjerings optimisme hva gjelder «konstruktiv dialog om menneskerettigheter og kvinners rettigheter», etter å ha fløyet Taliban til Norge, ikke har rot i virkelighetens verden – og det til tross for at utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) etter møtet takket for begynnelsen på en viktig dialog. Og i juni i år var Taliban tilbake i Norge for å delta på en fredskonferanse i regi av Utenriksdepartementet, nok et møte initiert av Ap/Sp-regjeringen og en reise dekket av norske skattebetalere. Agendaen for samtalene skal ha vært menneskerettigheter og nødhjelp, men for Taliban er nok et like viktig mål å søke internasjonal anerkjennelse. Altså stikk i strid med hvordan de faktisk styrer Afghanistan, der den politiske myndigheten legitimeres av islam – uten vilje til endring i retning demokratiske verdier.
Islam og den gordiske knute
Islam ble også et diskusjonstema når Hansen er tilbake i Afghanistan. Hos en lokal bonde i Helmandprovinsen har han og hans afghanske reisefølge fått husly, der mennene er innkalt til fest som kvinnene usynlig har stelt istand. Praten dreier inn på hvordan islam tolker og forholder seg til ulike utfordringer og dilemmaer, der Hansen blir satt i sentrum for samtalen. Det heter at tidligere ville forsamling ha tolket islam slik at det ville være akseptabelt å ta livet av han, men nå tolker de det slik at de i stedet skal gi han husly og mat.
Nettopp tolkningen av islam, som er en så grunnleggende del av livet i Afghanistan, er viktig for å forstå utviklingen de siste to årene og om det er grunn til å ha håp for forandring for de, særlig kvinner, som har mistet håpet, påpeker Hansen.
Som sivile afghanerne prøver Taliban å etterleve de regler, prinsipper og idealer som islam foreskriver ved å tolke koranen og fortellinger om Muhammeds atferd og uttalelser (haditene). Men religiøst hierarki er avgjørende i Talibans maktstruktur, med emiren av Kandahar som den øverste religiøse autoriteten. Felles for alle forbudene er at de kommer etter dekret fra den åndelige lederen, emiren Haibatullah Akhundzada (i Kandahar), forklarer Hansen. Emiren omgir seg med et råd av eldre, religiøse lærde, som gir ham og hans avgjørelser ytterligere legitimitet.
Han tar altså avgjørelser utenfor kabinettet i Kabul, der det finnes motstandere av forbudene. For emirens dekreter får store konsekvenser, blant annet skal depresjon og selvmord være på vei oppover. I noen tilfeller har høyprofilerte Taliban-medlemmer offentlig gitt uttrykk for at de er uenige i dekretene, til tross for skarpe restriksjoner mot offentlig opposisjon.
I tillegg har dekretene fra Kandahar implikasjoner for Taliban og Afghanistans forhold til Vesten. Forholdet har endt i en nærmest gordisk knute, der USA og Vesten ikke ønsker å legitimere et regime som man kjempet mot i 20 år – og som nå går mot Vestens verdier. På den annen side kan og vil ikke Taliban bli oppfattet som å bøye seg for krav fra Vesten, da de i 20 år nettopp kjempet mot vestlig innflytelse i landet.
Utvilsomt må kampen om Afghanistan tas av afghanere, om de så er (delvis) tilhengere av Taliban eller motstandere. Vesten kan tro så mye vi vil på at «smertefull dialog» med Taliban vil føre til endringer, men Vesten kan ikke oppdra Taliban, vi må nok heller passe oss for å ikke havne i shariafella. Da minner vi om at tre imamer, henholdsvis fra Norge, Danmark og Tyskland, var på visitt hos Taliban i sommer, der mye tyder på at deres formål var å forsøke å sikre at vestlige penger havner i hendene på Taliban.