Demografi

Debatten vi IKKE skal ta: Innvandringens konsekvenser for vår fremtid

Alle overordnede tema er gjenstand for diskusjon om hvilket samfunn vi overlater til våre barn og barnebarn. Være seg klima, helsevesenet eller skolen. Men innen det temaet som virkelig endrer vårt land dramatisk, den ikke-vestlige innvandringen, særlig fra islamske stater, er det helt taust. Temaet skal ikke berøres, ikke en gang med en ildtang. Hvordan vil Norge se ut om 25 år når den yngre garde ikke-vestlige er i arbeidsfør alder? Dette er den store ikke-debatten om innvandringens pris for vår fremtid.

På alle andre politiske områder veier argumentet om at vi ikke må sende problemene videre til kommende generasjoner tungt. Argumentet rydder bordet når det gjelder tema som økonomi, klima, sosial mobilitet osv. Men altså ikke når det handler om hvordan de seneste årtiers ikke-vestlige innvandring kommer til å endre Norge for våre barn og barnebarn.

Splitter befolkningen

En av de ytterst få kulturpersonlighetene i vårt naboland Danmark, den prisbelønnede Birgithe Kosovic fra Serbia, våger å sette søkelyset nettopp på de dramatiske konsekvensene av mulitikultur-ideologien. – Innvandring fra ikke-vestlige land er i ferd med å splitte opp det nasjonale fellesskapet i det tidligere homogene Danmark, mener hun, og sent i fjor ga hun en direkte advarsel til politikerne om at skillet mellom muslimer og ikke-muslimer kan være fatalt for landet, fordi konflikter er uunngåelige i et flerkulturelt samfunn.

Kosovics analyse er dyster. Samfunnet vårt blir forvandlet til en «frivillig apartheid», sier hun. Eliten kan feire mangfoldet i skålene i de pene salongene – langt fra virkelighetens verden. Og politikerne gjentar gang på gang at mange ikke-vestlige innvandrere er skammelig godt integrert. Men det stemmer ikke, hevder Kosovic. For de faktiske forholdene i samfunnet er at vi lever stadig mer splittet etnisk og kulturelt. Og det kan aldri være et tegn på integrering. Tvert imot. Det viser at oppløsningen av samfunnet vårt fortsetter i full fart.

Folk «stemmer» med føttene, altså man bosetter seg der man føler seg hjemme.

Oppsplittingen, eller segregeringen, er ikke diktert av staten, men snarere av befolkningen. Kort sagt, det er frivillig. Når vi kan velge, velger vi hverandre i betydningen de som ligner oss selv. Og det gjør vi fordi vi er grunnleggende forskjellige, sier hun. Å melde seg ut handler ikke om hat, men om pragmatisme. Du vil være sammen med mennesker som minner deg om deg selv, fordi det gjør hverdagen lettere, ifølge Kosovic. Alternativt må du inngå kompromisser. Og det er det egentlig ingen som vil, sier hun.

Det samme kunne selvsagt vært sagt om Norge. Islams grenser er nemlig blodige gjennom hele historien til denne politiske ideologien. «Det er som å vitne en stille eksplosjon», advarte forfatteren i fjor.

– Man har gitt opp

Nå går også Jyllands-Posten (JP) ut på lederplass med en hardtslående tekst. De fremhever Kosovics modige tanker, og peker på andre fremtredende personligheter i Danmark som «kikker bort», som «toer sine hender» og håper at enklere tema skal diskuteres der de kan ta samme standpunkt som andre. Altså helt uten risiko for å sverte til eget navn.

JP peker på at det «ikke er noen grunnleggende debatt om hvordan Danmark ser ut om 25 år på bakgrunn av den ikke-vestlige innvandring».

Det samme med en annen elefant i rommet, som heller aldri er til debatt: de ca. 35 milliarder danske kroner netto som ikke-vestlige innvandrere og etterkommere koster de offentlige finanser om året.

Tallet er «svimlende», skriver avisen, som i Norge (og i Danmark) antakelig ligger rundt 10 ganger høyere, nærmere 300 milliarder kroner årlig, avhengig av hvordan man regner.
«Men tallet diskuteres stort sett aldri», fortsette lederartikkelen.

 Årsaken kan kun være en oppfatning av at det likevel ikke nytter. Man kan ikke få beløpet ned fordi man ikke selv kan styre utviklingen. Man har gitt opp. Det er virkelig en alarmerende erkjennelse. Her er et viktig samfunnsområde som er unntatt gjengse rammer for politisk debatt. Det blir for komplisert, for uoverskuelig, for ubekvemt og også muligvis for polariserende til at vi orker å snakke om det.