Serbiske Birgithe Kosovic har de siste årene markert seg i debatten om innvandringens konsekvenser for fremtiden til det danske samfunnet med flere oppsiktsvekkende essays. Og det har hun gjort fra en overraskende vinkel. Birgithe Kosovic kommer fra kulturlivet og er en prisvinnende forfatter. Berlingske har i anledning valget 1. november møtt Kosovic for en prat om hvordan de demografiske endringene som ikke-vestlig innvandring forårsaker vil påvirke Danmark.
Dette er ikke lystig lesning, men det er realisme forfatteren legger på bordet for oss.
– Hvis du forstår alvoret i dette, så blir du redd for deg selv når du sier disse tingene høyt. Andre blir også redde for en. Og det forstår jeg.
Birgithe Kosovic er brutalt ærlig. For hun har ikke mye håp igjen. Og hun er også redd for å ta håpet fra andre.
Likevel insisterer hun på at budskapet er viktigere enn hennes egne følelser. Faktum er at Danmark er på vei i feil retning, sier hun. Og konsekvensene kan bli radikale endringer i samfunnet vårt.
Grunnen?
Innvandring fra ikke-vestlige land er i ferd med å splitte opp det nasjonale fellesskapet i de tidligere homogene vesteuropeiske landene. Kosovic gir nå en direkte advarsel til politikerne om at skillet mellom muslimer og ikke-muslimer kan være fatalt for Danmark, fordi konflikter er uunngåelige i et flerkulturelt samfunn.
Frivillig apartheid
Kosovics analyse er dyster. Samfunnet vårt blir forvandlet til en «frivillig apartheid», sier hun. Eliten kan feire mangfoldet i skålene i de pene salongene – langt fra virkelighetens verden. Og politikerne gjentar gang på gang at mange ikke-vestlige innvandrere er skammelig godt integrert. Men det stemmer ikke, sier Kosovic. For de faktiske forholdene i samfunnet er at vi lever stadig mer splittet etnisk og kulturelt. Og det kan aldri være et tegn på integrering, påpeker hun. Tvert imot. Det viser at oppløsningen av samfunnet vårt fortsetter i full fart.
Folk «stemmer» med føttene, altså man bosetter seg der man føler seg hjemme.
Oppsplittingen, eller segregeringen, er ikke diktert av staten, men snarere av befolkningen. Kort sagt, det er frivillig. Når vi kan velge, velger vi hverandre. Og det gjør vi fordi vi er grunnleggende forskjellige, sier hun. Å melde seg ut handler ikke om hat, men om pragmatisme. Du vil være sammen med mennesker som minner deg om deg selv, fordi det gjør hverdagen lettere, ifølge Kosovic. Alternativt må du inngå kompromisser. Og det er det egentlig ingen som vil, sier hun.
– Selvsegregering kan påvirke alle deler av samfunnet vårt der det er fritt valg. Dette gjelder fra valg av skole til lege, kjørelærer, flyttemønster og alt annet. Men hvis vi ikke vil ha hverandre som naboer, som skolekamerater, som kollegaer, som sjefer, som lærere, som saksbehandlere i kommunen, som hjemmehjelpere, som sykepleiere, som politikere, som politi og så videre, hva vil vi egentlig med hverandre?
Segregeringen handler ikke minst om at muslimske innvandrere kommer fra klan-, stamme- og gruppebaserte samfunn. I møte med vår individualistiske kultur blir dette en kollisjon, eller en «stille eksplosjon».
Forfattere og kunstnere er kjent for sin beundring for sosialisme og dermed et uoppnåelig multikulturelt svermeri. Kosovic med serbiske røtter kommer dog fra et land som ble erobret av det osmanske riket allerede på 1300-tallet. Okkupasjonen varte i hele 500 år. Hun vet med andre ord etter all sannsynlighet hva hun snakker om. Hun peker på statistikk og hva den forteller:
– Det som skjer på ungdomsskolene er en veldig god indikator. Her velger ungdom aktivt hverandre når andelen innvandrere overstiger 30 prosent. Det er en kritisk grense der fellesskapet kollapser og danskene trekker seg tilbake. Hvis tendensen ikke stoppes, vil den forandre samfunnet.
Berlingske spør Kosovic: Hva vil du si til sosialdemokratene og det politiske flertallet, som mener at løsningen er en tvungen omfordeling av de unge?
– Det er åpenbart at den modellen har en rekke begrensninger. Tross alt kan vi på et tidspunkt ikke fortsette å omfordele. Og derfor vil jeg spørre dem: Hvis det ifølge Socialdemokratiet skal være 30 prosent ved de videregående skolene, skal det også være 30 prosent i landet som helhet? Og hvis det er en grense, hva skjer når den krysses?
Den uteblivende integreringen
At vi gifter oss ut av egen bakgrunn kan selvsagt være et pluss for integreringen. Men som kjent er det gjerne slik at hvis vi innfødte gifter oss med en muslim er det ikke sjeldent at de innfødte konverterer til islam. Kosovic sier det samme som HRS har forfektet fra dag én: Å snakke norsk, arbeide og følge lovene i landet, er overhodet ikke ensbetydende med å være integrert.
– Man blir ikke integrert hvis man som innvandrer kun søker sammen med egne folk. For da bidrar man til å overskride de kritiske grensene som i de videregående skolene. Som individ kan du se godt integrert ut, men er du en dysfunksjonell del av en gruppe er du ikke integrert. Integrasjon er ikke det samme som desintegrasjon.
De sosiale endringene er av historiske dimensjoner, påpeker Kosovic. Kulturelle kompromisser mellom ulike folkeslag er langt vanskeligere enn økonomiske kompromisser mellom ulike sosiale klasser. Sistnevnte handler om pragmatikk, mens førstnevnte ofte blir kompromitterende – og til og med for begge parter, noe som oppmuntrer til ytterligere fragmentering. Resultatet er oppløsningen av staten innenfra, sier Kosovic.
Altså får vi flere stater i staten, noe man ikke minst ser har skjedd med den store tyrkiske befolkningen i Tyskland som på de politiske bakrommene omtales som en femtekolonne. Kosovic sier at dette ikke er «fri fantasi»:
– Ja, det er ikke fri fantasi når jeg sier at det kan forstyrre den normale funksjonen til våre offentlige institusjoner hvis mange ansatte har andre livsformer og lojalitet til sitt eget parallellsamfunn. Flere kommuner må for eksempel ha parallelle IT-systemer for sentrene for voldsofre, fordi informasjonen om kvinnene ellers flyter inn i parallellsamfunnet. Men fordi det hele skjer frivillig, har vi som demokrater ingen begreper for å kritisere det. Selvsegregering kan pløye ukritisk gjennom boligområder, offentlige institusjoner, private bedrifter og politiske partier, fordi det er den enkeltes frie valg. Men det blir ekstremt problematisk når det gjelder politiet.
Hvorfor? Fordi politiet har voldsmonopol, som er selve grunnlaget for under staten. Man ser ikke minst hva som har skjedd i klanbaserte Södertälje, der klankulturen har seget inn på alle samfunnsnivå, og der politiet ofte er satt ut av spill. Når man ikke kan stole på politiet, søker man beskyttelse på annen måte, det vi si hos sine egne og andre ikke-statlige tilbydere. Denne undergravingen av rettsstaten er det som virkelig fører til radikale endringer av staten.
Den stille, frivillige eksplosjonen
Problemene løser seg ikke av seg selv, mener Kosovic. De er kommet for å bli. Og de har potensial til å bli virkelig uheldige for fremtiden. For i stater med flere grupper er det alltid en iboende konflikt. Noen ganger er konflikten til og med væpnet, sier Kosovic. Det ser vi allerede i ghettoområdene, hvor det har vokst frem et alternativt voldsmonopol. Her er det en stat i en stat med egne lover, egne (sharia-) domstoler og eget (sharia-) politi. Der er det gjengene, imamene og klanlederne som bestemmer. Og hvis du som utenforstående kommer i kontakt med staten i staten, kan ingen beskytte deg, for nasjonalstaten har mistet sitt herredømme over de områdene, utlegger Kosovic.
– Men vi må beskytte folk mot det andre voldsmonopolet. Spørsmålet er bare hvordan? Vi gjør det nå ved å slå ring om noen individer som er truet, men vi må slå ring om et territorium. Fordi det er så ineffektivt å sirkle rundt individet. Hvis vi har som mål å beskytte individet, så er det eneste alternativet en beskyttelse av territoriet.
Kosovic tror ikke på en borgerkrig i klassisk forstand med politiske erklæringer og avgrensede territorier. Men faktum er at det er stor splittelse og konflikt mellom ulike grupper, sier Kosvic.
– Vi er i ferd med å ta avstand fra hverandre. Ingen vet hvordan man stopper det. Ingen snakker om hvordan det vil omforme samfunnet over tid. Enklavene vokser, terroren har funnet sted, og vi bruker store ressurser på å motvirke den. Det er som å være vitne til en stille eksplosjon. Og det er stille fordi det hele foregår frivillig. Det er ikke diktert eller erklært av noen. I mine øyne er det naivt å tenke seg at den konflikten aldri vil bli væpnet i ulik grad. De gjensidige offerhistoriene er allerede i gang, og dødsvolden har allerede funnet sted, avrunder den prisbelønte forfatteren.
Foto: Fra Kosovic sin Facebook-profil.