Sist ut er den nye britiske kongen Charles III etter at kolonidebatten tok av etter dronningens død. Da dronning Elizabeth døde 8. september i fjor var det flere som uttrykte glede over bortgangen av «koloni-dronningen». Nå har kong Charles annonsert at han vil ha undersøkt i hvilket omfang kongefamilien historisk har hatt fordeler av slaveriet. Ifølge BBC utføres forskningen av University of Manchester, der Buckingham Palace gir forskere full tilgang til Royal Archives og Royal Collection. Studien, et doktorgradsprosjekt av historiker Camilla de Koning, forventes å være fullført i 2026.
Kravet om unnskyldning
Kolonidebatten har vi også hatt i Norge, da noen insisterer på at Norge har vært en kolonimakt fordi vi «var sammen» med Danmark. Men Norge har overhodet ikke vært noen kolonimakt, det vil i så fall være å vanne ut kolonibegrepet betydelig. I daværende kongemakt-tider ble Norge (i 1537, bestemt året før) et lydrike under Danmark, men den danske kong Frederik III i 1660 innførte enevelde Danmark-Norge. Der var vi til 1814, og Norge hadde således ingen selvstendig statsmakt. Visst kunne det vært personer i Norge som tjente på slavetiden, men det kan ikke tolkes som «staten» Norge – et land blottet for makt.
Så var det annerledes med Danmark, og de har da heller ikke sluppet unna kravet om unnskyldninger og erstatninger. For eksempel het det i 2013 fra Karibia at dersom Danmark ikke betalte erstatning til Vestindia for slaveriet, et krav som første gang ble fremsatt 1998, så ville de ta sakene opp for Den internasjonale domstolen under FN. For øvrig var det ikke bare Danmark som var i søkelyset, det samme var Norge (igjen fordi vi var underlagt Danmark på denne tiden), Sverige, Spania, Portugal, Storbritannia, Frankrike og Nederland.
I 1998 avviste daværende utenriksminister Niels Helveg Petersen (R) de første kravene om unnskyldning for dansk deltakelse i den transatlantiske slavehandelen med ordene:
«Jeg kan ikke se det riktige i at mennesker som ikke hadde noe med slaveriet å gjøre, skal måtte be om unnskyldning til mennesker som ikke var utsatt for slaveri.»
Hudfarge
Men det mest oppsiktsvekkende forslaget finner vi fra et bydelsutvalg (San Francisco Human Rights Commison) i California. De har anbefalt at alle svarte innbyggere i San Francisco skal få utbetalt 5 millioner dollar (over 52 millioner NOK) som en engangserstatning. I tillegg skal de garanteres en minstelønn på 97.000 dollar per år i 250 år, eliminering av all gjeld og en «gratis» eierbolig.
Forslaget vil totalt koste 175 milliarder dollar (!) og vil kreve at enhver ikke-sort familie betaler minst 600.000 dollar (over 6 millioner NOK) i skatt. Vi kan bare (igjen) slå fast at det ikke finnes noe «gratis», det er alltid noen som må betale.
Det kan oppfattes som sympatisk å gi erstatning for fortidens synder, men tar vi til oss Helveg Petersens ord må det settes en grense. Også i tid, men kanskje mest av alt for muligheten å identifisere ofrene.
Da de europeiske jødene ble utsatt for nazistenes brutalitet ble ikke bare mange drept, men de ble også frarøvet formuer, kunstsamlinger og andre dyrebare gjenstander. Det ble brukt mange tiår på å oppspore personer og tap, og gjennomført en form for erstatning. Grunnlaget var altså spesifikke personer og konkrete tap, og dermed noe helt annet enn de krav som fremsettes fra koloni- og slavetiden.
I San Francisco snakker vi om en woke-ideologi iblandet følelser og særinteresser, helt og holdent basert på «ofrenes» hudfarge. Man trenger altså ikke selv å måtte bevise noe som helst, men det vil oppstå et hav av problemer: Skal det gjelde for alle sorte, uansett når du eller dine forfedre flyttet til San Francisco? Hva er «sort» nok?
Hvor går grensen?
Ideen om «slaverstatninger» er i høy grad en del av amerikansk identitetspolitikk og smitter over på andre land på grunn av USAs dominerende plass i vestlig samfunnsdebatt, akkurat på samme måte som kanselleringsprakisen ved utdanningsinstitusjoner, kulturorganisasjoner og ikke minst knyttet til innvandringsdebatten uansett arenaer. Et annet åpenbart poeng er at det også var afrikanske slavehandlere som fanget og solgte andre afrikanere som slaver. Historisk sett var slaveriet langt mer utbredt i Afrika enn i Vesten.
I tillegg tok afrikanske slavehandlere veien til Europa. Mens den afrikanske slavenhandelen til Nord-Amerika fra Europa på 1500-1800-tallet er stipulert til å omfatte rundt 388.000 slaver (av totalt rundt 12,5 millioner slaver bortført til «den nye verden» i vest) var antallet av europeere som nordafrikanske slavehandlere bortførte til osmanske slavemarkeder anslått til 1-1,25 millioner. Typisk skal det ha vært slavemarkeder i Tripoli, Tunis, Alger og Rabat-Salé.
Spørsmålet blir: hvordan skal grensene for slavehandelen trekkes og når skal gamle synder anses som et avsluttet kapitel?
Helveg Petersens ord bør gjelde fortsatt. For å fordype seg i flere hundre år gamle konflikter – av den typen som har vært alle stedet til alle tider – for å tvinge erstatning fra dem som ikke er eller har vært gjerningsmenn til de som ikke er eller har vært ofre, er vanskelig å forene med noen form for rettferdighetssans.
Men, som nevnt før: