Det er i alle fall slik saken i dagens VG framstår. For «plutselig» dukker det tidligere stortalentet til Ap opp, men budskapet er like tynt som reportasjen er lang. Til gjengjeld har den mange flotte bilder av Tajik, og til og med en video er det funnet plass til. Den er fra 2. mars, og vi får minnes Tajik som fortalte «hvor lei seg hun er» og hennes bønn om tilgivelse.
Mens Arbeiderpartiet sentralt, med Støre i spissen åpenbart har gitt Tajik den fulle tilgivelsen hun ba om etter at alt det økonomiske snusket hennes steg fram fra røykteppet hun hadde forsøkt å legge over det, er det utvilsomt slik at den samme Ap-ledelsen har null tilgivelse for Giske. Den enorme kontrasten vil med stor sannsynlighet framstå som en illustrasjon på splittelsen i partiet – i tillegg til å minne vanlige folk godt og grundig om at partiet har sviktet dem totalt.
Hun smiler tappert, Tajik, mens hun skisserer at Ap må våge å tenke nytt. At det er behov for nye tanker i Arbeiderpartiet er det vel bred enighet om, da alle tankene de så langt har satt ut i live i regjeringsmakt har vist seg å være langt fra ferdig gjennomtenkte, men det er altså en ny sosialpolitikk Tajik har blitt skubbet mot VGs journalister for å fronte. Det er som om vi hører hvordan partiledelsen har stukket hodene sammen og konkludert med at Tajik må inn i varmen. Hun var jo «hele Norges» stjerneskudd – i alle fall medienes – veltalende, innvandrerbakgrunn og flott. Hun må tilbake, tenkte de nok, men er tiden inne? Er hun tilgitt? Kanskje det, i alle fall i VG, for de har lagt godt til rette for at hennes snyteri med våre skattepenger skal glemmes og at vi skal vite at hun «er motivert» og «ikke skremt vekk».
-Tenke nytt
De rike skal få mindre og de fattige mer, forsikrer Tajik, og legger fram et forslag om å øke barnetrygden og at den skal skattlegges som inntekt.
– Vi i Arbeiderpartiet må våge å tenke nytt om politiske virkemidler for å klare å løse problemene vi ser. Andelen unger som vokser opp i fattige familier har økt med nesten fire ganger de siste ti årene, sier hun.
Ja, hva i all verden kan det komme av, mon tro? Det får vi ikke vite, men vi får vite hvorfor forslaget kommer nå:
– Det er fakta på bakken som har endret seg, og da må politikken endre seg også, sier Tajik til VG.
– Det er svært mange som er i en ekstremt krevende situasjon, og derfor må vi tenke nytt.
Tajik har helt rett i at fakta på bakken har endret seg, men det har ikke endret seg av seg selv. Den er en konsekvens av villet politikk, der politikerne ikke har skjønt konsekvensene. Og når de har skjønt de uheldige konsekvensene, så nekter de å innrømme at politikken var feil.
Importert kumulativ fattigdom
La oss ta det stadig tilbakevendende temaet barnefattigdom, som altså er Tajiks hovedbudskap i dag.
«En befolkning er summen av innbyggerne i et område, eller av menneskene som tilhører en bestemt gruppe, for eksempel «befolkningen i Norge», «den samiske befolkningen» eller «sivilbefolkningen». Ordet blir brukt synonymt med folkemengde, folketall, folkesetnad, folkeslag og innbyggere,» skriver Store Norske Leksikon.
Men reelt sett er befolkningsvekst endring av populasjon over tid. Veksten bestemmes ut ifra antall fødte, døde, og innvandring/utvandring. Befolkningsveksten måles i absolutt vekstrate og naturlig vekstrate. Naturlig vekstrate måler bare fødsel og død, mens absolutt vekstrate måler fødsel og død, samt inn- og utvandring. Og det er innvandrerne som driver befolkningsveksten i Norge – og dermed øker også andelen barn som vokser opp i fattige familier. For hovedparten av innvandringen til Norge er den ikke-bærekraftige. Da er flere «fattige barn» er en logisk konsekvens.
Ser man på SSBs tabell tar innvandrere fra Asia og Afrika med seg sin kultur i form av høy reproduksjonsrate. Det er ingen automatikk i å integreres i norsk reproduksjonsstatistikk, snarere tvert om. For selv om også innvandrere har fallende fruktbarhet, er tallene skyhøyt over de norske. SSB viser hvor stor økning det har vært i antall norskfødte med innvandrerforeldre. Økningen er på hele 4,8 prosent fra året før. Det er dermed svært lite overraskende at andelen fattige barn stiger i rekordtempo.
Mens hele verden har økende befolkningsvekst, inkludert Norge, er den naturlige vekstraten i Norge svak. Det er den absolutte vekstraten som er stigende, og den har utelukkende med innvandring å gjøre – og det samme har fattigdom.
– Jeg tror det er mange som spør seg hvorfor familier som har god økonomi skal få den samme ytelsen som andre, sier Tajik til VG og legger til:
– I en tid der regjeringen er veldig tydelige på at de økonomiske rammene er svært stramme, og at det kommer til å være sånn i mange år fremover.
At «de økonomiske rammene er svært stramme» fremstår mer og mer som en nødløgn, for det er de politiske prioriteringene som teller. Forslaget om enda mer omfordeling er neppe betryggende for den jevne nordmann som opplever å være fattigere enn noensinne, men noe må altså Arbeiderpartiet gjøre for å forsøke å blåse liv i velgernes oppslutning om partiet. Å dra fram «de fattigste» på samme tidspunkt som regjeringen velger å hente båtmigrantene som Leger uten grenser – med økenavnet Taxi uten grenser – har plukket opp i Middelhavet, er å dra strikken lenger enn langt.
Det spørs om velgerne er klare for verken Tajik eller den pålagte omsorgen for innvandrerbefolkningen – og det er det liten grunn til å anta at folk er klare for noen av delene.
Tilgivelsens makt
Det ligger mye makt i tilgivelse, både hos den som gir den og den som får den, men Ap strever i en spagat mellom for raskt å tilgi Tajik og for sent (les: aldri) å tilgi Giske. Å starte gjenoppbyggingen av Hadia Tajik på samme tidspunkt som partiet sentralt ønsker Giske dit pepper’n gror, vil virke mot sin hensikt. Å blande «fattige barn» oppi en politisk saus av interne intriger og haling i ulike retninger, er ganske enkelt oppskriften på et fortsatt fall på meningsmålingene.
Skattesvik og sjonglering med pendlerbolig for egen økonomiske vinning er ingen tillitvekkende sak for Tajik, men saken er også et bilde på et elitistisk parti med lang avstand til de «vanlige folka» partiet iherdig framholder å være tilstede for. Vanlige folk er stort sett rause med tilgivelser, ikke minst når unnskyldningene framstår ektefølt, men på dette punktet sviktet Tajik da det blåste som verst, og hun vil fortsette å merke den kjølige effekten av sin egen sviktende håndtering av pendlerboligjukset.
Når Ap-ledelsen samtidig aldri ser noen ende på Trond Giskes metoo-historier, som for svært mange framstår å være et langt større utslag av partikultur enn av noe ønske om å utnytte egen maktposisjon, blir den samme partiledelsen stående med et forklaringsproblem for egne velgere. Giske gjorde ikke noe kriminelt, han gjorde noe dumt. Utenfor by- og AUF-boblene er ikke Giske skyldig i partiets store problemer.
Det var den «nytenkningen»
Det skal åpenbart være mulighet for både tilgivelse og veier tilbake i politikken enten man heter Tajik eller Giske, men da må Ap samles om tilgivelse som et prinsipp, snarere enn å kjøre internpolitiske hevntokter. Det er ingen tvil om at de begge er politiske talenter, men det er samtidig like liten tvil om at partiet hadde vært tjent med noen andre kandidater. Dessverre for Ap har ingen å hente fram, og nettopp at det ikke synes mulig å raske ihop noen andre enn selve symbolene på ulike folks politikerforakt, er forstemmende.
Og i dag kom en ny dom fra velgerne: Ap er falt til 15,4 prosent.
Ap er, dersom de ønsker å bremse den stadig fallende oppslutningen, nødt til å innse at vanlige folk opplever politikken deres som dønn urettferdig. Når vanlige folk opplever at fellesskapets rettigheter og trygghet erstattes med ideologisk infantilisme, særgruppers rettigheter og et grønt skifte som har skjedd på bekostning av opprettholdelse av reell energisikkerhet, bør partiet heller forsøke å forstå Giskes popularitet enn å forsøke å døyve den ved å fokusere på Tajik.
Tajik kan smile tappert fra avisforsidene, men beskatning av en ny og høyere barnetrygd vil bare være bæring av ved til bålet der Aps oppslutning er i ferd med å brenne bort. Men «tenke nytt» betyr kanskje noe annet i Ap, som i «nye skatter og avgifter»?