Den kulturelle revolusjonen

Middagsselskap som terapi mot «rasisme» – til en klekkelig sum

I USA der Woke- og Black Lives Matter-kulturen ved hjelp av tiltak og forordninger underlegger seg mer og mer av samfunnet – med direktiver fra styrerommene i Big Thech-selskapene og nye regler ved universitetene og i skolesystemet helt ned til barnehagene - skal det mye til før det i denne prosessen dukker opp noe nytt og oppsiktsvekkende. Men det har skjedd ting på mikronivå som kan få folks sanser og vett til å skjerpe seg: Middagsselskaper - Race2Dinner  - for å få hvite overklassekvinner til å erkjenne at de er "rasister", samtidig som de må betale flere tusen dollar for å tilegne seg slik ny innsikt og forståelse.

Nå skulle man tro at ideen til et slikt prosjekt kommer fra miljøer i det «hvite», politisk vekkede USA, for det er jo «hvite» individer som står for det meste av tidens ideologiske eksesser i USA. Men prosjektet Race2Dinner viser at kombinasjonen av næringsvett og «hvit» skyldfølelse også spilles på av «ikke-hvite» personer, som nettopp vegeterer på denne skyldfølelsen.

Det var hos den tidligere Wall Street-advokaten og fjernsynsprodusenten, Saira Rao, at ideen til Race2 Dinner begynte å forme seg da hun i 2018 forsøkte å bli valgt inn i Kongressen for Demokratene. Rao, som er av indiansk avstamning, hadde i flere år i diskusjoner over talløse kopper med te og kaffe forsøkt å få hvite kvinner til å forstå at de er rasistiske, uten at de lot seg overbevise. Men så møtte hun ei hvit kvinne som under en middagsdiskusjon ble overbevist om sin egne rasisme. Den overbeviste foreslo en ny middag med nye, hvite kvinnelige gjester. Denne «rasismemiddagen» ble så vellykket at flere lignende middager kom i stand.

Koster 2.500 dollar

Under valgkampen for å komme inn i Kongressen, møtte Rao den svarte kvinnen, Regina Jackson, som var i eiendomsbransjen, og som ble med på et samarbeid om «rasemiddager». Og det er disse to kvinnene som står for gjennomføringen av Race2Dinner, for rike, hvite kvinner. En middag koster 2.500 dollar, og i dette beløpet inngår også salær til arrangørene, Jackson og Rao. Kostnadene belastes den kvinnen som er vertskap for middagene, eller de deles av deltakerne, som kan bestå av 7-10 kvinner.

Bare «liberale» kvinner som stemmer med Demokratene, blir bedt til disse middagene. De som stemmer på Republikanerne og støtter Donald Trump, anses som en tapt sak. Det samme gjelder menn som, ifølge Rao og Jackson, ikke like lett gir slipp på sine inngrodde forestillinger om rase som kvinnene. Men gjennom omvendte kvinner kan også deres ektemenn nås med Woke-budskapet og sørge for spredning av det.

Med tanke på kampanjeeffektiviteten kunne man tro at det mest optimale ville være å samle mange kvinner til konferanse i store saler. Rike, hvite kvinner er blitt oppdratt til ikke å forlate middagsbordet. Samler man dem i en konferansesal, vil de stikke av gårde så snart de blir konfrontert med beskyldninger om sin «rasisme», mener Jackson og Rao. De mener også at liberale, beleste og velmenende, hvite kvinner, som stemmer på Demokratene, er mest lydhøre til budskapet deres fordi slike kvinner i større grad enn andre er innstilt på å legge om atferden sin.

Gråt og tenners gnissel

Race2Dinner-middagene foregår ikke uten gråt og tenners gnissel, med deltakere som ikke bare reagerer og tar igjen med skjellsord, men som også kan bli fysisk i sin motstand mot å bli omvendt, påpeker Jackson og Rao. At noen av disse kvinnene setter seg til motverge og gjør motstand mot å innse sin rasisme, tyder på at rasismen hos disse liberale, hvite kvinnene er skjult for dem selv, nede i underbevisstheten, mener de to «antirasistiske» aktivistene.

Men, som i «vellykket» freudiansk terapi, ramler etter hvert forsvarsverkene sammen, og kvinnene kan etterpå se på verden med et nytt blikk og erkjenne sin «brøde og moralske svikt» – at de er rasister og må gjøre noe med saken, enten ved å bli politiske aktivister for Demokratene eller å betale penger for «sin sjels frelse».

Det er ikke bare freudiansk psykoterapi som renner en i hu når man hører Jackson og Rao legge ut som sine «rasismemiddager». De kan også minne om omskoleringskursene som Mao Zedong satte i gang under den kommunistiske kulturrevolusjonen i Kina, der boksprengte mennesker skulle lære å tjene folket gjennom vanlig arbeid. Eller kadervurderingene i kommunistpartiene der all «borgerlighet» skulle renskes bort hos dem som avvek fra partikursen. Ja, endog pinefulle avhør for å få partimedlemmer til å si seg skyldig i høyreavvik og annen «kriminell» tankegang mot kommunismen kan ligne på de gråtende, amerikanske overklassekvinnene som kryper til korset og vedkjenner seg sin rasisme, som de født og skapt til, ved kun å være hvit i det amerikanske samfunnet.

Ingen immunitet mot rasisme

For å unngå et blodtrykk opp mot faregrensen, har Jackson og Rao etter hvert anlagt en mindre provoserende tilnærming til seansen i Race2Dinner. De anbefaler middagsgjestene å lese boka «White Fragility» som forberedelse til middagene, ei bok som slår fast at det å være hvit med nødvendighet innebærer å være rasist. De to arrangørene er begynt å stille krav til deltakerne som omfattet noe mer enn at de lar seg «piske» av beskyldninger om rasisme. Deltakerne blir bedt om å bekjempe sin rasisme ved å lese litteratur om emnet og delta i oppfølgingsdiskusjoner, der de kan drøfte hvordan de kan bli enda bedre til å slåss mot rasisme. Noen fører også dagbok over tanker og handlinger som kan anses som rasistiske, slik at de kan ta stilling til disse tankene og handlingene for å kunne forandre dem.

De antirasistiske middagsaktivistene mener at rasisme ikke handler om at den enkelte person er rasist, men at rasismen er systembetinget. Den ligger i strukturen i det amerikanske samfunnet og omfatter alt; lov og rett, utdanning og helse. Hele systemet er skapt for å gagne hvite mennesker. Rasismen er institusjonell, og alle hvite mennesker er medskyldige. Rasismen er ikke i vannet, den er selve vannet, er det bildet Rao bruker under middagsseansene. Og det finnes ingen metode som gjør at en hvit person kan bortforklare og gjøre seg immun mot rasisme, mener Jackson og Rao.

Sendt på sensitivitetskurs

Den tyske journalisten René Pfister har vært Der Spiegels USA-korrespondent de siste årene. Han har nylig utgitt ei bok om hvordan den venstreorienterte, amerikanske woke-ideologien ikke bare truer ytringsfriheten i USA, men også har gjort sitt inntog i Tyskland (man skulle tro at den for lengst var etablert der). I USA er denne ideologien blitt standard ved universitetene, noe som fører til daglig galematias der folk sparkes fra sine stillinger eller sendes på omskoleringskurs etter å ha brukt noen av tidens tabuord for eksempelvis å belyse spørsmålsstillinger i pensum.

Pfister forteller om en amerikansk jusprofessor som stilte et eksamensspørsmål om rasediskriminering i en eksamensoppgave. Den handlet om en hypotetisk sak der en person brukte ordet neger om en svart kvinne, og der professoren gjengav ordet i eksamensoppgaven. En svart juss-student følte seg krenket av sitatet og meldte om saken til organisasjoner for svarte universitetsstudenter, som krevde at professoren måtte avskjediges. Professoren ba om unnskyldning, men ble likevel sendt på fem ukers tvungen «sensitivitetstrening» av universitetsledelsen.

Man kan lure på hva det er som får det «hvite USA» til å godta slik forhold og ikke minst, amerikanske overklassekvinner til frivillig å underlegge seg et regime som Race2Dinner. Nå ser det imidlertid ut som om forretningsideen bak disse middagene ikke lenger fungerer så bra. Rao sa nylig at hun har gitt opp å forbedre hvite kvinner, og at hun har mottatt trusler på sosiale medier.

Men slike prosjekter, som Race2Dinner, sammen med innføringen av Woke-ideologien ved amerikanske universiteter, står i grunnen helt i stil med de framherskende politiske og ideologiske anvisningene i USA og andre vestlige samfunn i dag.

Vi har nok bare sett begynnelsen på denne prosessen.