Når Giske evner å gjenoppstå som «vanlige folks mann» er det vanskelig å ikke la seg fascinere. Men det er nettopp det han har klart – med effektiv indirekte drahjelp fra partiets uforbederlige ledelse. Når Arbeiderpartiet har en leder som for alltid vil framstå som den Høyremannen han opprinnelig var, er det faktisk mulig for Giske å gå fra å være maktkåt elitist til å bli symbolet på motstand mot den samme eliten.
Show, don’t tell
Statsminister Jonas Gahr Støres desperasjon er til å ta og føle på idet han «varsler nye grep» foran Dagbladets journalister tirsdag. Statsministeren har latt seg avbilde i fullt arbeidsantrekk idet han står på stigbrettet bak på en søppelbil, med en vinkende hånd i været. Symbolikken kunne ikke passet bedre, for mens Støre riktignok har på seg arbeidshansker, vises innsiden av hanskehånden tydelig på bildet der Støre vinker til publikum. Den er helt kritthvit og ny – åpenbart har hansken aldri vært i kontakt med noe som skitner den til overhodet. Støre ser søppelet, han står midt oppi det, men han tar ikke i det.
Med en slik illustrasjon på netthinnen får velgerne nok en grunn til å flykte partiet dersom de leser sitatene han gir i det samme intervjuet.
«Det er ikke uvanlig at velgerne holder de som styrer, ansvarlig for situasjonen.»
«Vi må forklare politikken bedre når vi møter folk, og derfor er flere dager som dette ute blant folk, viktig.»
Støre er en lavthengende frukt for kommentariatet med de ubegripelig nedlatende uttalelsene sine. Antakelig hadde det vært bedre om han sa det rett ut at han synes vanlige folk er slitsomme og tungnemme når de ikke forstår at jobben han har er fryktelig vanskelig og kompleks. Da ville kanskje noen av velgerne som flykter partiet blitt værende i ren sympati.
Men Støre viser liten læringsevne når det gjelder å stille opp i storavisenes «folkelige» reportasjer. Igjen og igjen gjør han det, enten det er idet han spiser pizza Grandiosa, idet han skal sage over landets tynneste trestamme eller får strekk i låret på Norway Cup (og påfølgende drar til privatlege), og deretter stiller opp i en billedreportasje med overskriften Alle har tid til å trene.
At ikke statsministerens rådgivere forklarer ham at det å være folkelig er noe man er, ikke noe man stiller opp og imiterer, er helt ubegripelig. Å etterlyse «dialog med folket» er noe ganske annet enn å «henge med folk», og Støre gir Giske gratis drahjelp til show, dont tell-prosjektet i Trøndelag.
For mens Støre vinker med ubrukte arbeidshansker, står Giske i stekeosen fra vaffeljernet på lokalet. Det er kontrasten som bidrar til Giskes suksess.
Folkets mann
Å gå fra å være logrende kjendis- og kongehusvenn med så sterke eliteønsker som Trond Giske, falle fra makthøyden og deretter gjenoppstå med troverdighet som folkets mann, det skal egentlig ikke være mulig. Men det er nettopp det han har klart, og det er ikke rart at gliset er så bredt at bare ørene stopper det fra å rekke rundt hele hodet når Giske lar seg avbilde i sitt rette element i VGs reportasje torsdag.
– Trond kan få steke for en gangs skyld, lyder det fra kjøkkenet i 4. etasje på Folkets Hus i Trondheim.
I stekeosen står tidligere Ap-nestleder Trond Giske, og løfter varme hjerter ut av vaffeljernet.
Publikum er en gjeng voksne kvinner fra Ap-laget Nidaros Sosialdemokratisk Forum, som sammen med Giske rigger til møte om eldrepolitikk, heter det i artikkelen.
Og visst har det tatt tid, men det er fanden så briljant gjennomført. Borte er dressjakke og sløve ølglis på dansegulvet – Giske sitter bredbeint tilbakelent i olabukse med armene i kors, et kroppsspråk som vil få enhver metoo-kvinne i Arbeiderpartiets hovedstadsfløy til å grøsse i harnisk over manspreading.
Med full troverdighet blant røslige damer i godt voksen alder, framstår Giske med ekte trivsel og entusiasme, og at årene som skjørtejeger er over understrekes av den såkalte pappakroppen som er avbildet i profil. For den som tror at kropp og utseende ikke betyr noe, kan vestlige kvinners hyllest av pappakroppen være en vekker. Fenomenet er godt beskrevet av Mackenzie Pearson i The Odyssey, og kan oppsummeres som følger:
- Pappakroppen er ikke skremmende for kvinner
- Kroppen er myk og god å kose med
- Kvinner liker ikke menn som pirker i maten
Et mer effektivt middel mot anklager om seksuell trakassering skal godt gjøres å finne, og i Trøndelag er de godt voksne vaffelkvinnene i Nidaros Sosialdemokratiske Forum ikke flaue for å fortelle at det nettopp var disse anklagene som fikk dem til å melde seg inn i lokallaget.
Giske selv har sagt at han er lei seg for hendelser som var upassende og ubehagelige. Men han har avvist anklagene om seksuell trakassering og karakterisert enkelte av varslene som grunnløse og falske.
– Det var en ekstra motivasjon for å melde seg inn i Nidaros, sier Stene og fortsetter:
– Jeg tenker at vi må støtte opp under politikken i Nidaros, og så synes jeg det ikke bør være rom for personangrep, som det har vært en del av, sier Hanne Stene, som har kjent «hainn Trond» siden han var barn, til VG.
Pågående prosjekt
Når Ap sentralt ikke evner å se at Giskes prosjekt er tydeligere og har bredere appell nettopp fordi Giske deltar med og lytter til grasrotas protester i stedet for å «forklare dem politikken», er det ikke rart det lykkes for Giske. Nå er han familiemann og folkets mann, han har gått fra å være unge Ap-kvinners skrekk til å bli voksne kvinners symbol på gode verdier. Det er genialt gjort, og vi kan skyte inn at drahjelpen fra kona fortsetter.
Selv skrev jeg på Facebook om denne forsiden på ukebladet Hjemmet at jeg «ikke klarer å bestemme meg for om dette bare er forferdelig flaut eller om det er perfekt trolling» når Giskes kone stiller opp og proklamerer at «Trond slo på lyset i livet mitt». For visst er det pinlig å ty til så svulstige virkemidler, men samtidig er det en soleklar beskjed til eliten i Oslo som har latt elendige sjekketriks bli stående som eksempler på seksuell trakassering. Vanlige folk er ikke enige i sånt.
Og mens kona Haddy får kjøre gratisreklame for Nidaros Sosialdemokratiske Forums leder, flankert av kakeoppskrifter og mønsterstrikk man kan kose seg med fram mot jul, framholder den nye og mer folkelige versjonen av Trond Giske i VG at han fortsatt er Ap-mann. Men han gjør seg samtidig høy og mørk:
På lokallagets nettside nevnes ikke ordet Arbeiderpartiet ofte. Det sier Giske at han ikke har tenkt på.
– Er Arbeiderpartiet så upopulære at det er best å skape sin egen identitet?
– Nei, som sagt, ønsket hete Nidaros arbeiderparti. Alle som melder seg inn gjør gjennom Aps nettside og får velkomstvideo fra partilederen, sier Giske.
– Dere fremhever at Nidaros er «Norges største lokallag», men dere skriver ikke i hva?
Giske ler.
– Vi er vel største lokallag uansett parti, sier han og legger til:
– Og såpass ubeskjeden skal jeg være, at jeg tror folk som ser navnet mitt og en hilsen fra meg, vet at jeg er i Arbeiderpartiet.
Spekulasjonene i at Giske vil lansere et nytt parti er slett ikke dumme. Til tross for en svært så folkelig profil er lokallagslederen fremdeles et stort politisk talent, og maktkåtheten har neppe sluknet selv om andre kåtheter er erstattet med vafler. Giske har alltid hatt ambisjoner om å bli landets statsminister, og det er liten grunn til å tro at den nye blygheten handler om annet enn visshet om at han nå driver et prosjekt som er risikofritt og gjør ham umulig å ta.
Vårt tips er at Giske vil ha kommunevalget unna før han gjør noe mer – et klokt valg mens Støre gjør sitt for å senke Ap-skuta. Lokallaget er enn så lenge en svært god prøveballong for et nytt partiprosjekt. Hvilket partinavn Giske vil lande på er selvsagt for tidlig å spekulere i, men vi antar han vil gi noen hint i tiden som kommer. Før det kan han fortsette å lene seg bredbeint tilbake og glede seg til jul. I tillegg til hjemmestrikk og kaker er det nok plass til både ministerpølse og surkål.
(Fotomontasje: HRS)