Alle mennesker, også Lars Akerhaug, har rett til å eie sin egen historie, sin egen opplevelse, og en åpenbar rett til å dele denne historien med andre – også i mediene. Det skulle da bare mangle, vi lever i et demokrati der ytringsfriheten er grunnsteinen alle andre friheter bygger på, og Lars Akerhaug skal ha denne friheten i like stor grad som alle andre. På samme tid har personer som trekkes inn i Akerhaugs fortelling lov til å ytre seg, både om de er enige eller uenige i historien som framsettes. Jeg kan si det først som sist; jeg er uenig.
Å bestemme seg for å bli ansatt i alternative medier er ingen enkel avgjørelse. Jeg antar at enhver som har gjort det har erfart det samme, og her har Akerhaug rett. Man mister anseelse i «de rette» miljøene. Jeg har selv erfart det samme og betviler på ingen måte Akerhaugs gjengivelse av hvordan omgangskretsen skrumpet inn. Derfra til å legge skylden for dette på alternativmediene er det likevel en lang vei, og her skiller Akerhaug og jeg våre respektive veier.
Den vonde tida
Det ble tårevått i kommentarfeltene første gang Lars Akerhaug fortalte om depresjonen og den vonde tiden i Resett. Han angret og gikk botsgang i en artikkel i VG, der ingressen var som følger:
Redaksjonssjef Lars Akerhaug (40) sier avisen har publisert saker som er beviselig feil og har sluppet gjennom meninger som «i beste fall kan kalles rasistiske, i verste fall kan kalle høyreekstreme»
Skal man «ut av mørket» og «inn i lyset», må man åpenbart bedrive både selvpisking og erkjennelser, og slik sett var Akerhaugs intervju med den riksdekkende avisen et godt sted å gå. Jeg har ingen problemer med å se behovet eller VGs publiseringslyst, og på dette tidspunktet var det åpenbart at Akerhaugs historie også skulle fram. Han har jo en selvsagt rett til å eie den og dele den.
Etterhvert som tiden gikk ble likevel historien malt med stadig bredere penselstrøk. De ansatte i alternativmediene ble beskrevet i stadig hardere ordelag, det ble en historie om ondskap mot godhet, en slags underlig gjengivelse der Lars Akerhaug selv fikk rollen som en slags antihelt. Det ble avisoppslag, radioinnslag og TV-innslag, og ondskapen var ikke bare hans tidligere arbeidsgiver Resett, men enhver som skriver noe som kan krenke minoriteter.
Det er godt mulig jeg ikke har fått med meg alle medieoppslagene, men jeg har fått med meg de største, der Akerhaug selv stiller til intervju, og etter VG ble det M24, et langt intervju med Wolfgang Wee, deretter Journalisten, så deltakelse i NRK radios program Sommer og vinter med P2, før Aftenposten ble med Akerhaug på svømmetur og selvransakelse, før nå også «tidsskriftet for kultur, samfunn og politikk», Syn og Segn har fått servert Akerhaugs bevingede ord om den vonde tida, under overskriften «På innsida av Resett».
I praksis grov eg meg berre lenger og lenger ned i det mørke holet.
Den mest effektive løgna er ikkje den du fortel til andre. Det er løgna du fortel deg sjølv. Som at du må lyga for ei større sak.
Eg skjøna fort at det me gjorde i Resett, ikkje dreidde seg så mykje om å slå inn poenga med hammar, men å skapa ei selektiv forståing av røynda.
Akerhaug har altså drevet med bevisst løgn og projiserer denne bevisste jugingen over på alle andre som er tilknyttet alternative medier. Kanskje er følelsen av renhet enda bedre dersom man skitner til andre? Det er noe direkte ufint ved å tillegge andre meninger og holdninger og vilje til løgn. Er det noe jeg har sett svært lite til i det alternative norske mediemiljøet, så er det nettopp vilje til løgn. Snarere vil jeg si det er en gjennomgående trang til å finne sannhet som er drivkraft for folk som bruker dagene sine på å belyse temaer de store mediehusene ikke vil ta i.
«Tyv tror hver mann stjeler», heter ordtaket, og selverkjennelsene til Akerhaug ville kanskje ikke ha så stor appell i mediene dersom han ikke samtidig tilla folk i miljøet han har forlatt den samme løgnviljen han selv har.
Alle like onde
Selvransakelsen og selvpiskingen har nå kommet så langt at Hege Storhaug, som ikke har noe som helst med Resett å gjøre, brukes for å illustrere hvor galt det kunne gå. Ha ingen tvil, jeg har ventet på at det ville komme. Jeg har ventet helt siden Lars Akerhaug avvennet meg på Facebook. Jeg sendte ham en melding etter det.
Hei Lars, håper det går bra med deg og at du har en fin sommer. Ser på fb at du har avvennet meg, og synes det var pussig, ikke minst fordi jeg i likhet med deg forsøker etter beste evne å være en moderat stemme i alternativmedia. Derfor slenger jeg inn en ny forespørsel og håper du takker ja.
Det var ikke aktuelt for Akerhaug. Og la meg understreke; dette er ikke en mann som har vært i konflikt med verken HRS eller undertegnede på noen som helst måte, snarere tvert imot. Akerhaug har fått hederlig omtale en rekke ganger for sine bøker, lenge før det fantes noe Resett. Svaret på min henvendelse levner liten tvil om at Akerhaug selv har behov for å skjære alle alternative medier over samme kam.
Trengte og trenger distanse til den fløyen der. Det er ikke et sunt miljø for noen. Alt bra her, svarte Akerhaug.
Jeg ble sittende og tenke over hvorvidt jeg opplevde å være del av et usunt miljø. Jeg kom til at det var langt fra min opplevelse. Et krevende miljø i kraft av å bli stilt ekstra strenge krav til med tanke på etterrettelighet? Ja. Et krevende miljø fordi vi forsøker å vri sannheten til alltid å være ondskapen i islam? Nei, på ingen måte. Og derfor blir jeg også opprørt når Akerhaug trekker fram Hege Storhaug i sitt siste intervju. Det han sier er rett og slett ikke riktig. Er Hege Storhaug aktivist? Ja, så absolutt. Aktivist for frihet. Er ikke Hege Storhaug i stand til å sortere mellom hvilke muslimer som er våre venner og hvilke som ikke er det? Jo, hele hennes aktivisme er så preget av omsorg for ofrene for islamsk undertrykkelse at å påstå noe annet blir helt absurd. Storhaug har aldri noensinne tatt til orde for å fordømme noens åndelighet, hun har tvert imot skilt klokkeklart mellom de åndelig religiøse og de politisk religiøse.
Ah, la meg ta Hege Storhaug
I intervju med Syn og Segn framholder Akerhaug at han ikke fikk oppmerksomhet fra boken sin Norsk jihad blant innvandringskritikere.
Då eg debuterte i 2013 med sakprosaboka Norsk jihad, hadde eg merka meg at boka vekte lite interesse blant dei ytterleggåande innvandringskritikarane. Eg var for nyansert og skreiv om eit lite miljø, ikkje om dei breie lag av muslimar i Noreg.
Akerhaug omtaler utvilsomt HRS indirekte som en av de «ytterleggåande innvandringskritikarane», for i neste setning skal han omtale nettopp Hege Storhaug, men et raskt søk i arkivet vårt viser at Akerhaugs bok er omtalt 13 ganger på våre nettsider. Lite interesse? Hvor mye interesse forventer Akerhaug egentlig?
Boka til Hege Storhaug, Islam – den 11. landeplage var full av faktafeil, tendensiøse framstillingar og sveipande generaliseringar. Den trefte mykje betre. Det trur eg var fordi Storhaug sjølv delte lesarane si frykt for islam. Det var ikkje rom for atterhald, ho snakka til dei som hadde slukt førestillinga om islam som ein trussel mot vestleg sivilisasjon.
Dersom man er kvinne bør man definitivt anse konservativ islam som en trussel mot vestlig sivilisasjon, dersom man i tillegg er kvinne som tilhører en minoritet som ikke er heterofil, bør man i enda større grad frykte islam. Men Akerhaug vet bedre:
Storhaug hadde skrive om negative erfaringar med islam og æreskultur heile livet. Sjølv hadde eg eit annleis utgangspunkt. Eg voks opp i en SV-heim og hadde bakgrunn frå ytre venstre. Eg var med på opptøyar under internasjonale toppmøte og var i gateslag med nynazistar i gatene i Oslo. Eg hadde også studert arabisk i Damaskus og Kairo, sovna og vakna til lyden frå minaretane. Islam var ikkje framand for meg og heller ikkje skremmande, sjølv om eg med tida hadde vorte bekymra for trekk ved politisk islam, og særleg korleis det manifesterte seg i vestlege samfunn.
Det er så man får behov for å gni seg i øynene. Dersom Akerhaug ikke er kjent med det faktum at også Storhaug har sin bakgrunn fra politisk venstreside, kan han nå bli opplyst. Tilsvarende er vel for resten av oss i HRS også, at vi har en bakgrunn der vi har hatt en tro på venstresidens prosjekt om å ta de svakeste i forsvar, og hvem har vært tydeligere på skillet mellom nettopp ofre for og undertrykkere i islam enn nettopp Hege Storhaug? Jeg kjenner ingen nordmenn som har besøkt Pakistan flere ganger enn henne og som stadig får besøk av nettopp pakistanere enn hva Storhaug gjør. Hvem har arbeidet hardere enn Storhaug for å belyse nettopp skillet mellom politisk og åndelig religionsutøvelse? Hvordan i all verden skal Akerhaug i sitt nag mot Resett ha behov for å gjøre Hege Storhaug til mørkemann?
Faktafeil
Jeg spurte Lars direkte hva han siktet til.
Hei igjen Lars! Jeg ser du uttaler til Syn og Segn at «Islam – den 11. landeplage var full av faktafeil, tendensiøse framstillingar og sveipande generaliseringar». Vil du utdype dette og gi noen ekstempler?
Nei, du får lese anmeldelsen jeg skrev i sin tid i Minerva evt.
Det kan jeg gjerne, men artikkelen er bak mur. Supert om du sender meg den, så kan jeg lese den.
Du får høre med minerva evt sjekke andre omtaler og anmeldelser.
Neimen, så greit da. Å umiddelbart gå god for ikke bare sin egen kritikk, men alle andres også, er jo en tydelig beskjed. «Jeg tilhører de gode, så velg hva du vil. Jeg gir deg ingenting, du tilhører de onde.» Greit.
Jeg kan velge mellom mange kritikker. Det var tross alt ikke helt enkelt for norske medier å bortforklare den folkelige suksessen Hege Storhaug hadde med «Landeplagen». Og mange forsøkte da også å slakte den. Litt på samme måte som Akerhaug. «Dårlig litterær kvalitet», «faktafeil», «krigsrop». Sistnevnte ord brukt av Akerhaug selv, i anmeldelsen han ikke vil sende meg, men som ble publisert av Minerva med tittelen Krigsrop fra Storhaug. Jeg får bare lest ingressen. Den er like kort som den er fordummende: «At islam og islamisme er det samme og at det er ekstremistene som står for rett tolkning av islam forblir en udokumentert påstand.» For enhver som har lest boken har fått med seg at det ikke er en dikotomi Storhaug setter opp, det er det derimot kritikerne som gjør.
Jeg kan gjenbruke Elin Ørjasæters ord fra Aftenposten:
Storhaug skiller mellom det fredelige Mekka-islam og det krigerske Medina-islam. Mekka-muslimer har hun ingen ting imot. Hennes poeng er at Mekka-muslimene blir færre, og at Medina-islam er på fremmarsj. Så sterk fremmarsj at det truer vår sivilisasjon.
Faktagrunnlaget som understøtter påstandene, er overveldende.
Anmelder Aage Storm Borchgrevink i Dagbladet og islamforsker Olav Elgvin i Morgenbladet har tatt forfatteren i flere feil. Men ingen av kritikerne har pekt på noe som rokker ved Storhaugs hovedbudskap.
Når Elgvin på forskerens nitide vis dokumenterer forfatterens feil, bekrefter han dermed indirekte forfatterens konklusjoner. For hvis dette var det mest feilaktige islam-eksperten fant, så er altså boken for øvrig basert på korrekte opplysninger.
Det er ikke underlig at Ørjasæter ordlegger seg som hun gjør, for det er en viss komikk knyttet til Akerhaug omtaler som «full av faktafeil». Storhaugs bok er på 332 sider og inneholder 659 fotnoter, pluss kildehenvisninger direkte i teksten. Det var faktafeil i boken, og jeg har innhentet oversikt over dem:
Det var tre feil:
1. Fotnote der 2002 ble til 2012. Tastefeil, der altså.
(Sitat fra bken: Den ideologisk ledende Medina-muslimen i Europa, Brorskapsmannen Tariq Ramadan, har for flere år siden nettopp foreskrevet hva vi kan forvente oss hvis vi handler for å bevare friheten på kontinentet: «Islam er en faktor som det er behov for å ta med i betraktning, og som må regnes med i fremtiden. Hvis denne realiteten blir fornektet, vil det uunngåelig føre til radikal motstand og sammenstøt.» Motstand er for denne mannen akkurat hva han påfølgende sier: Sammenstøt; altså opptøyer og vold i gatene våre hvis Medina-islam slås ned på.)
Det alvorlige innholdet i dette sitatet ville faktafeilfolket altså ikke diskutere.
2. Fotnote som manglet en presisering av at videoopptaket var en illustrasjon og ikke en reell situasjon. (Handlet om hvordan politi jages ut av de franske gettoene.)
3. Innføringen av fastemåneden ramadan ble feil datert til 622 i steden for 610.
Det er ikke bare Ørjasæter som konkluderte med at opplysningene i «Landeplagen» både er viktige, underkommuniserte og godt belagte. Det samme gjorde blant annet Kjetil Rolness og Finansavisens Ole Asbjørn Ness.
Men det spiller liten rolle å ta Storhaug i forsvar for en bok med enormt kildemateriale publisert for mange år siden, det som spiller en rolle er Akerhaugs vilje til å tillegge Storhaug ondskap når han skal løfte sin egen godhet. Det provoserer fordi det er så ettertrykkelig urimelig.
Det holder
Det har seg slik at jeg kjenner Hege Storhaug langt bedre enn jeg kjenner Lars Akerhaug, men best av alt kjenner jeg kanskje lusa på gangen. For når kommentarfeltmennene – de fæle hvite over 50 – skal få skylda for verdens ondskap, da er det ikke så vanskelig å se hvor tankesettet kommer fra. Etter Akerhaugs langdrektige utlegning om hvordan «erkjenninga» av at Storhaugs suksess måtte handle om at hun var mindre i stand til å føle kjærlighet enn han selv var, fordi han hadde «sovna og vakna til lyden frå minaretane», og var kjent med «varmen og omtanken eg hadde møtt i land som Syria og Egypt», beskriver Akerhaug den privilegerte, slemme norske mannen.
Men det dukka opp eit ubehag nokre gonger. Det verste var nok då eg vart kjend med lesarar og sympatisørar. Rasistar, konspirasjonsteoretikarar og hatefulle folk. Eg freista å unnskylda dei. Eg framstilte lesarane våre som undertrykte. Marginaliserte. Folk som hadde meiningar som vart undertrykte. Men det var noko som ikkje trefte heilt. For gruppa som las Resett og heia på hatgrupper som Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), var ikkje fattige, ikkje underprivilegerte. Men dei var ofte ganske uvitande, godt vaksne og sinte. Mange hadde openbert vore gjennom livskriser og enda opp med å la seg oppsluka av debattar på Facebook.
Vi har forstått nå, Akerhaug. Vi ser og hører at du har hatt det vondt og at du vil tilbake i folden. Men vi som tror på opplysning og kraften i de beste argumentene har hørt nok nå. Mens ditt selvpiskingsprosjekt har fått enorm oppmerksomhet i de aller største norske mediene, har din tidligere arbeidsgiver sagt svært lite til sitt forsvar, annet enn å kort klage NRK inn til PFU etter å ha hørt seg omtalt i NRKs radioprogram og like kort etterspurt samtidig imøtegåelse i et innlegg i NRK Ytring. Ingen har kjeftet, ingen har kalt deg forferdelige ting og ingen har villet deg vondt. Du har blitt behandlet med omsorg og respekt.
Nå ber jeg deg la den vonde tida ligge, Akerhaug. Det holder. Vi har hørt at du angrer, vi har lest at du angrer og vi ser at du mener at enhver som tilhører alternativmedia er bærer av ren ondskap. Du får et enormt gehør for prosjektet ditt, men du trenger ikke slenge dritt om enhver som har en annen opplevelse enn deg selv. Jeg oppfordrer deg til å lese disse kloke ordene fra en Facebook-venn:
Det var et litt ensidig utvalg av folk og problemstillinger i debatt om ytringsfrihet på NRK TV. Min venn Lars Akerhaug har vært aktivist i AKP og har jobbet i VG, Minerva og Resett. Programlederen fremstiller Lars som en angrende synder fra ytre høyre, men nevner ikke Rød Ungdom/AKP-bakgrunnen hans. Dette må Danby Choi nevne. Flere av deltakerne i debatten og programlederen prøver sykeliggjøre – og antyder forbud mot – vanlig samfunnskritikk, slik som å snakke om trusler mot norske liberale regler/ institusjoner, kriminalitet, integrering, gratispassasjerer- virksomhet fra visse grupper. Når folk er opptatt av innvandring, skyldes det ikke så mye rasisme. Folk er opptatt av forutsetningene for sosial orden i Norge, akkurat som mange politiske filosofer ofte er. Tjener NRKs tilnærming arbeidet mot rasisme og for vellykket integrering, hvis de bidrar til å gjøre det umulig å kritisere konsekvensene av migrasjon? Dette (migrasjon) er en av de største utfordringene vi står overfor i Verden sammen med integrering. Jeg tror at denne tilnærmingen til NRK og mange aktivister for å forby legitim samfunnskritikk, fremmer mer enn hemmer rasisme og polarisering. Å provosere og såre andre er en naturlig del av den offentlige samtalen i et fritt samfunn.
Det holder nå, Lars Akerhaug.