De fleste dommene om hatefulle ytringer de siste årene handler om ytringer rettet mot enkeltpersoner. Det viser en gjennomgang gjort av Klassekampen, melder NTB.
– Vi har sett en utvikling fra at paragrafen primært ble brukt til samfunnsvern mot antisemittiske eller fremmedfiendtlige partier som Hvit Valgallianse og Vigrid, sier Kierulf, som er førsteamanuensis ved institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo til Klassekampen.
Kravet om at ytringen skal være framsatt offentlig, tilsier også at det er effekten ytringen skaper hos tilhørerne som er retningsgivende, ikke den fæle følelsen det er personlig å bli utsatt for krenkelse, mener hun.
I august foreslo Ytringsfrihetskommisjonen å forenkle ordlyden i paragrafen.
– Når rapporten blir sendt på høring, bør Stortinget også vurdere å endre paragrafen slik at den verner om det som var intensjonen, sier Kierulf til Klassekampen.
Hun presiserer at både enkeltpersoner og grupper bør ha et strafferettslig vern mot hatytringer, der §266 i straffeloven om hensynsløs atferd kan ramme noen av ytringene som i dag faller innunder §185.
– Det er kanskje sånn at sjikane av minoritetspersoner er en type samfunnsutfordring som er mer prekær enn tidligere og derfor burde ha et eget straffebud, sier Kierulf.
Jeg har aldri forstått hvorfor ikke alle mennesker har krav på vern av sjikane og/eller hatytringer, ikke minst fordi det begynner å bli helt umulig å vite med sikkerhet hva som kan være straffbart å si, slik som HRS har omtalt en rekke ganger, blant annet her. Det handler ikke minst om at språket er i kontinuerlig utvikling, og der trekker gjerne minoritetspersoner det lengste strået ut fra hva noen av dem måtte «føle». Men disse noen (eller en) trenger overhodet ikke være representativ for hele gruppen. Og hva andre måtte føle er vanskelig å vite på forhånd, og noen føler da også langt mer enn andre.
I tillegg er det geografiske forskjeller. I nord er språket er langt friskere enn sør, så utsagn som ingen leer et øyelokk på der, kan du straffes for i andre deler av landet.
Når Kierulf viser til at sjikane av minoritetspersoner kanskje er blitt mer prekær enn tidligere, kan man spørre seg om det kanskje heller er slik at en rekke minoritetspersoner er blitt mer krenkelsesparate? At mange ikke forstår verken verdien av ytringsfrihet eller hvilket handlingsrom det skaper, ikke minst for minoriteter selv? Mens homser tok ordet og gjorde det til sitt varemerke, er det nå bare mer og mer som puttes i hatyrings-krukka.
Et eget straffeforbud for minoriteter tror jeg ikke vil løse problemet, rett og slett fordi problemet ligger et helt annet sted.