– Vi går et tøft år i møte, sier Støre til NTB, helt uten å konkretisere hvem «vi» er. For visst er det underlig å snakke om et felles «vi» når det på ingen måte kan påstås at «vi» deler den samme utgiftsbyrden for politiske anrettede kriser som eksempelvis finansiering av kraftkabler til England og Tyskland.
Ei heller finnes noe «vi» når Støre oppsummerer til VG om «uflaks»:
«Støre forteller at en ting han ofte hører når han er ute og reiser og møter folk, er at han jammen har hatt uflaks, med strømkrise, omikron, krigen i Ukraina og økende renter.»
Det nye vi
Er ikke disse krisene rimelig åpenbare å måtte håndtere innenrikspolitisk for en sittende regjering? Er det virkelig nok å snakke om «uflaks» og «vi» og fortsette å servere tøysete «sannheter» om at utenlandskablene vil forsyne oss med like mye strøm som vi eksporterer dersom behovet oppstår, helt uten å nevne hvem og hva som skal produsere kraften i Europa? Er viljen til å holde på visjonen om et grønt, europeisk samarbeidsfellesskap «det nye vi»?
Det minner ikke lite om skjønnmalende beskrivelser av innvandringens «berikelser», og med sommerens terror i Oslo friskt i minne er det verdt å påpeke hvordan «berikelsen» håndterer kritikk.
Jonas Gahr Støre sier at holdningene fra terroren 22. juli fortsatt lever. I sin tale i regjeringskvartalet ba han muslimer snakke ut mot ekstremisme etter skytingen mot utestedene Per på hjørnet og London Pub 25. juni, oppsummerte Dagbladet.
Man må i milde ordelag kunne beskrive responsen fra de muslimske miljøene som skuffende, men den mer korrekte beskrivelsen av responsen er at den dessverre var som forventet.
Rana har i årevis hatt klippekort på kronikkplass i Aftenposten, og omtales typisk som Aftenpostens husislamist, eller mer presist, som Ole Asbjørn Ness formulerte det i en omtale av Ranas bok i Finansavisens; «Aftenpostens gravalvorlige husislamist». Nå er det Morgenbladet som lar Rana belære folket om at «homofobi er uislamsk».
Jeg har selv skrevet om Oslo-skytingen 25.juli i Morgenbladet, https://t.co/W2urXaIOLm. Men når vår statsmin @jonasgahrstore går ut 22.07, i fravær av et ekstremmuslimsk manifest/avhør av Matapour, og på en måte ber norske muslimer stå skolerett, er det i beste fall prematurt
— Mohammad Usman Rana (@UsmRana) July 22, 2022
Islam som rase
Rana er ikke alene om å kritisere Støre for oppfordringen. Den frivillige skeive muslimske organisasjonen Salam har gjort det samme, informasjonsansvarlig i Islamsk Råd Norge Mustafa Mahmood har sagt at det må dreie seg om islamofobi, og styremedlem i muslimsk dialognettverk Basim Ghozlan har heller ikke vært nådig i omtale av Støres 22. juli-tale.
Det har ikke med islam å gjøre, og det er slemt å utpeke en minoritet. Jada, vi har hørt det før. Høyre-politiker Mahmoud Farahmand oppsummerer det slik i Nettavisen:
Reaksjonsmønstre hos muslimske organisasjoner kan kanskje best forklares gjennom den franske islam-eksperten Gilles Kepels forklaring om fenomenet islamofobi. Kepels beskriver hvordan Det muslimske brorskap aktivt har gått inn for å bruke begrepet for å umuliggjøre all kritikk av islam og de politiske overbevisningene forbundet med denne religionen.
Den italienske islamistforskeren Lorenzo Vidino viser til den fransk-tunisiske forfatteren Naem Bestandji, som har uttalt at islamistene lenge har forsøkt å likestille religionen islam og rase. Dermed kan man anklage alle som kritiserer islam for å angripe individer.
Som Farahmand påpeker, er det fortsatt tale med to tunger fra de statsstøttede muslimske organisasjonene.
De snakker varmt om likestilling til journalister, men praktiserer strikt kjønnsdeling. De snakker om homofiles rettigheter, men forkynner forakt for homofile.
Sommerens pronomendebatt
Men det de skal ha, de muslimske lederne, er at de er svært bevisste på pronomenet «vi». «Vi» er dem selv, de har lojalitet til seg og sitt og sine egne først. Slik sett snakker de, til tross for doble budskap, faktisk tydeligere enn vår egen statsminister, som synes å ha vansker med å definere hvem «vi» er.
Mens sommeren i stor grad har vært preget av debatt om riktig bruk av pronomen, der det skal sies «hun» til menn som vil penetrere kvinner og gjøre dem gravide i kraft av å være «lesbisk kvinne fanget i en mannskropp», er det «vi» som er det viktigste pronomenet å fylle med mening. Det er «vi» som er grunnlaget for alt samhold.
Med ferien 2022 tilbakelagt, er vi innstilt på å fortsette å belyse hva «vi» er, og hva «vi» ikke er. For hvem vi er handler grunnleggende sett om samhold, verdier og opplevelse av rettferdighet.
Vil vi bedras?
Samtidig har det vært en nyttig øvelse å kople av fra arbeidet i HRS, ikke minst frigjøre seg fra sosiale medier og prioritere de nære ting. Det gir et nytt blikk på samfunnet og ikke minst på hvordan mediene formidler hva som skjer i verden. For eksempel har noen av oss brukt sommeren til å kjøre over 800 mil i Europa, noe en ikke skulle tro var mulig å overleve – hvis en forholder seg til gammelmediene – for «kloden brenner». Vel, etter å ha tilbrakt hele juli på steder der værkartet er farget mørkerødt kan vi melde at ingen av de lokale leet på et øyelokk. Hetebølger er normalen, forteller de, og kommer hvert eneste år. Det samme gjør skogbrannene, som blir færre, sier de, ikke flere som MSM skal ha oss til å tro.
Hvorfor denne skremselsespropagndaen fra MSM? Skal vi skremmes til det grønne skiftet eller er det noen som har tråkket så til de grader i salaten at de samme er villig til det meste for å skjule at en tok feil? Men ved å si slik blir en vel klimafornekter på samme måte som en blir islamofob av å kritisere islam. Man må undres på om vi liker å bli bedratt. Likevel er det skumleste at den fornuftige offentlige samtalen er på vei til å dø ut, på mange måter med vårt stilltiende samtykke. De av oss som orker å ta til motmæle må bare tåle å bli møtt med påstander om «fake news» og haugevis av andre merkelapper.
Det interessante er at «vi» blir stadig flere, som måtte komme. For når problemene banker på vår egen dør kommer også reaksjonene, uansett om det handler om feilslått innvandring- og integreringspolitikk eller at våre basale behov ikke lengre lar seg opprettholde uten betydelige økte kostnader. For noen, typisk «vanlige folk», begynner prisen å bli så høy at fremtiden ser mørkere ut enn på lenge. Da nytter det lite at vårt politiske lederskap viser til uflaks og betydningen av «å beholde små forskjeller, fordele rettferdig og komme de særlig utsatte til unnsetning» for det er nettopp det motsatte som skjer: forskjellene øker, fordelingen er urettferdig og de særlige utsatte blir bare flere – hvis en ikke endrer definisjonen (nok en gang) for å pynte på statistikken. Men den debatten skal vi visstnok heller ikke ta, som igjen kan ende opp i (økt) politikerforakt.
Vi kan bare på nytt minne om Middelalder-verket Kongespeilet fra 1200-tallet, hvor det blant annet heter:
«Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet. Et land kan bli hjulpet om det står vel til i grannelandene og kyndige menn ordner med tilførselen derfra. Men om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet.»