Lena Mellin er innenriks kommentator, frisk i ordbruken sådan, hos svenske Aftonbladet og mer sosialdemokratisk rød enn egen leppestift. Det er derfor nesten alltid en fornøyelse å lese hennes kommentarer, ikke minst når hun legger for dagen sin åpenbare frykt for Sverigedemokraterna (SD) og deres rasisitiske, fascistiske, nazistiske grunnvoller – siden de er en pådriver for å begrense den ikke-bærekraftige innvandringen til Sverige. Dessuten har jo SD hevdet at det er en sammenheng mellom innvandringen og kriminaliteten. Hvor grusom går det an å være, synes å være Melins første tanker om morgenen.
Blodbad
Da hun kommenterte den politiske situasjonen før forrige valg i Sverige, hadde en opinionsundersøkelse vist at SD tok eierskap til det ene politiske temaet etter det andre.
«Det er den mest skremmende opinionsundersøkelsen jeg har lest i hele mitt liv. Den viser med hvilken styrke, bredde og omfang Sverigedemokraterna tar plass i den svenske opinionen», tordnet Mellin, og ba partistrategene «øyeblikkelig tenke ut en grunnleggende kriseplan, om de ville unngå at neste valg blir et blodbad». Som alle vet ble det ikke noe blodbad. SD fikk 17,5 prosent av stemmene, som var en fremgang på i underkant av 5 prosent fra valget før der, og ble med det landets tredje største parti.
Men Mellin er smartere enn å skylde på de «dumme velgerne». Hun snakker heller om den den svenske opinionen og legger skylden på de andre partiene for ikke å rydde SD ut av både Riksdagen og i politikken som helhet. Da SD året etter valget på meningsmålinger var Sveriges neststørste parti, gikk det nesten i svart for den godeste Mellin. Samtidig hadde hun skjønt noe som faktisk de øvrige partiene i Sverige enda ikke har skjønt. Ikke hold SD ute, advarte hun, for da «ikke bare antyder man, men man roper ut, at SD vet noe som alle andre ikke vet, og at allmennheten ikke tåler å ta del i denne ‘sannheten'».
Den langsomme oppvåkningen
Vekk var «kriseplan-ideen», men kanskje enda viktigere: det hadde begynt å gå opp for svenske medier at det faktisk ikke sto så bra til med verken innvandringen eller integreringen i Sverige. Her var nok folkevandringskrisen i 2015 en vekker. Det mediene også begynte å innse, var at Sverige lå særdeles dårlig an i kriminalitetsutviklingen. Så jo, kanskje det var en viss sammenheng med deler av innvandringen, som ikke lenger lot seg skjule bak ord som utenforskap, belastede områder og arbeidsløshet. Samme året, 2019, tordnet samme Mellin mot daværende statsminister Löfven som påsto at det ikke var noen sammenheng mellom innvandringen og kriminalitetsutviklingen i landet og ellers ikke hadde svar på noen ting i et intervju.
Etter å ha fulgt med svensk politikk i over 20 år er det nesten fascinerende å bivåne hvor ulidelig sakte de oppfatter sammenhenger, som også en artikkel i dag her på rights.no viser. Og akkurat derfor kvakk jeg da jeg så overskriften på Mellins kommentar i dagens Aftonbladet: «Et hån mot väljarna». Se der ja, tenkte jeg, nå skal du se at med bare dager igjen til valget, så begynner det å livne i lundar til tross for høstens inntog.
Men hva handler den om? Jo, den fraværende diskusjonen om de økte strømprisene.
Det förtjänar en seriös diskussion. Men väljarna får inte den.
Debatten om den livsnödvändiga elen är ett hån mot väljarna.
Ja, visst fortjener den livsnødvendige strømmen en debatt, men den kan visstnok pågå samtidig med at man ikke ser det som særlig livsnødvendig for å ta vare på sitt eget land.