Det brøt det ut voldsomme opptøyer i flere svenske byer etter at svenskdanske Rasmus Paludan, en svært mislykket politiker i Danmark som nå prøver lykken med partiet Stram Kurs i Sverige, hadde fått tillatelse til å arrangere valgmøter som inkluderte brenning av koranen. Opptøyene begynte skjærtorsdag da Paludan tente på en koran i Jönköping. Senere på dagen skulle Paludan gjenta handlingen i Linköping og Norrköping, men før han rakk det, angrep (det som kalles) motdemonstranter politiet. Allerede her begynner problemet: hva var det disse «motdemonstrantene» demonstrerte mot?
«Motdemonstranter»
På langfredag tente Paludan på en koran i Rinkeby i Stockholm. Voldelige «motdemonstranter» var på plass, med en et regn av steiner og molotovcocktail, ildpåsettelse og alt annet det var mulig å angripe politiet med. Påskeaften hadde Paludan tillatelse til valgmøte i Landskrona, men det ble flyttet av politiet til Malmö. I begge byene endte det med de samme voldsomme opptøyene. Søndag hadde Paludan annonsert koranbrenning i Linköping og Norrköping, her uten tillatelse, og han dukket da heller ikke opp. Men det gjorde voldelige «motdemonstranter», og de skydde heller ingen midler her.
Resultatet: et politi som prøvde å unngå konfrontasjon, en rekke skadde politifolk, massive ødeleggelser, et svensk folk som skjønner at tryggheten er tatt fra dem og politikere, politiledelse og medier som forsøker å «dempe situasjonen». Men det kan virke som myndighetene bare finner en måte å dempe situasjonen på, og det er å ikke peke direkte på voldsutøverne som, dertil flirende og feirende, med mord i blikket gikk til disse massive angrepene på politiet. Når kvalifiserte dette til «motdemonstranter»? De kan heller minne om krigere eller terrorister.
I beste fall kan vi vel si at i mangel på å kunne legitimere volden for sine «sårede undertrykte religiøse følelser» med koranbrenning, så benyttet de sjansen til å angripe statens krigs- og voldsmonopol. Åpenbart et voldsmonopol disse voldelige elementene ikke aksepterer eller rett og slett ikke forstår.
Og det er her hunden ligger begravet.
Vold virker
Få bryr seg om Rasmus Paludan, i det siste valget i Danmark fikk han under 2 prosent. Så om Paludan brenner koraner for å få oppmerksomhet eller om han gjør det for å røyke ut voldspotensialet hos «sårede» muslimer, eller begge deler, vites ikke. Men også det er uinteressant – det eneste interessante med situasjonen Sverige nå står oppe i, er hvordan de løser dette. For det må løses, både for å berge egen rettsstat og for å stå opp for alle friheters mor; ytringsfriheten.
Da må justisminister Morgan Johansson (S) innse at de voldsomme angrepene på svensk politi ikke kan forklares med Paludan, ideen om en liten gruppe kriminelle gjenger og bare avvise at en del av problemet var for få politifolk. For politiet selv, i alle fall operativt politi, begynner å bli mer enn lei av ledelsens strategi. I en artikkel i svenske Expressen forteller flere politifolk hvordan de opplevde de voldelige opptøyene, og fortellingen er langt fra lystig lesning. De unnlater heller ikke å peke på hvem voldsutøverne var, for Allahu Akbar-ropene levner ingen tvil. Det var flest maskerte unge menn, fortelles det, men også umaskerte pensjonister, gamle onkler, mødre, kvinner, gutter og jenter. På spørsmål fra avisen om det hadde vært bedre om de var flere politifolk, er svaret blant annet:
– Absolutt. Vi kunne ha arrestert flere.
Nå spørs det om det hadde hjulpet så mye å arrestere flere, da de som faktisk ble arrestert slapp raskt ut igjen. Det finnes absolutt ingenting avskrekkende med svensk kriminalitetspolitikk, og den sosialdemokratiske regjeringen klarer ikke å gjøre noe med det heller. Det er som Bitte Assarmo i Det goda samhället sier:
«Floskelmaskinen Morgan Johansson kan holde så mange pressekonferanser han vil, og peke med sin lille hånd i alle retninger og kanter, men med tanke på hans skjeve demokratioppfatning er det mer sannsynlig at han foreslår at koranbrenning skal bli kriminelt enn faktisk ta tak i problemene. Man tør selvsagt ikke kalle det blasfemilover, men man kan alltid utvide begrepet hets mot folkegrupper til å gjelde muslimer. Heller det, mistenker jeg, enn å faktisk sørge for å sette hardt mot hardt mot de som ikke tåler at deres religion ikke appellerer til alle.»
Hun har sikkert rett, for vold og trusler om vold virker. I Sverige har en privatperson anmeldt Paludan for «hets mot en folkegruppe», en anmeldelse som politiet vil se på. For til tross for at det samme har vært prøvd før og avvist, så mener politiet at det er behov «for å se på det en gang til». Det forteller hvordan politiledelsen tenker.
Stort sett det samme skjer i Norge, hvor politiledelsen nå ikke tillater koranbrenning i regi av Sian i nærheten av Stovner politistasjon og Stovner moské førstkommende fredag, med følgende syltynne begrunnelse:
– Området er ikke egnet for en slik markering fordi det blant annet er utryknings- og evakueringsvei fra politistasjonen på adressen, sier Unni Grøndal, pressesjef i politiet til TV2.
Med andre ord: vi rygger i frykt for vold og opptøyer fra «motdemonstranter». Vi kan stille de samme betimelige spørsmål som overnevnte Assarmo gjør, som for øvrig kaller opptøyene i Sverige for terror: «Hva har skjedd med landet vårt? Hva har skjedd med politiet vårt? Hva skjedde med vår rett til å føle oss trygge i det offentlige rom? Hva skjer med ytringsfriheten hvis vold og terror får samfunnet til å knele?»
Hva skjedde?
Å forklare hva som skjedde i Sverige i påskehelgen er såre enkelt, rett og slett fordi vi har sett det flere ganger før. Oppskriften er gitt.
Vi så det under Muhammed-krisen utløst i Danmark i 2005; krenkede muslimer, faktisk 1,5 milliarder hevdet «minoriteten», løgner, overdrivelser og organiserte aksjoner for å piske opp stemningen, boikott av danske varer og tjenester, angrep på blant annet ambassader, folk som ble truet på livet eller drept, muslimske land som rettet sine krav mot Vesten – og vestlige politikere som ikke turte å ta tak i de reelle problemene. Vi skulle «forstå» at vi har «fått» (som om det er en naturlov) et folk med «sterke, religiøse følelser». Vi har sett det ved de fleste terrorangrepene i Europa. Eksemplene er mange, og begrunnelse som oppskrift er stort sett den samme.
Ja, Sverige har jo selv helt nylig erfart hvordan det organiseres og fyres opp til hat. Rundt nyåret florerte konspirasjonen om at den svenske staten «tar» barna fra muslimer, ikke minst anført av imam Basem Mahmoud i Rosengård i Malmö. Han er kjent for å gjøre sitt for å svekke legitimiteten til svenske myndigheter og de såkalte vantro, men blir ikke stoppet. Mange muslimer (og godfjottede svensker) trodde på at det svenske barnevernet stjeler muslimers barn, og dermed var demonstrasjonene i gang – godt hjulpet av oppviglere på sosiale medier både i Sverige og i utlandet. Som vi sa da: Det skumle med slike opprør basert på konspirasjoner er at innvandreres, her muslimers, tillit til svenske myndigheter svekkes (ytterligere) og det er noe av det farligste som kan skje i et demokrati. Men som vi også minnet om; mye av skylden i denne saken lå antakelig hos mediene. For det hadde kommet frem statistikk som viste overrepresentasjon av utenlandsfødte foreldre for omplassering av barn, som etter all sannsynlighet ble presentert i kontekst av «de stakkars innvandrerne» og ikke noe om hvorfor det er slik, for det er jo et faktum, både i Sverige og i Norge. Skjønner man ikke at man gjør uintegrerte innvandrere en bjørnetjeneste og svikter barna?
For øvrig har noen hvisket justisminister Johansson i øret at det han henviser til som «en liten gruppe kriminelle gjenger», antakelig består av mange av de samme som iverksatte kampanjen mot barnevernet (sosialtjenesten), og mange av dem vet vi jo hvem er. Men derfra til å tro at dette først og fremst er utenlandske islamister, er en ny ansvarsfraskrivelse. Sverige har, i et uintegrerbart antall, latt dem få bli i landet.
Berøringsangsten for å ta tak i de reelle problemene, er oppskriften på å knekke et land. Det går selvsagt en stund, men smellene blir flere og stadig mer voldsomme ettersom tiden går – og politikken på området består.