Den kulturelle revolusjonen

Kampen om ungdommen

Retorikken tilspisser seg i den franske valgkampen, der det avgjørende valget står mellom den sittende presidenten Emmanuel Macron og høyrepopulisten Marine Le Pen. Mens Macron nå sier at "ytre høyre viser sitt sanne ansikt" er utfordringen begge kandidatene står overfor avhengig av langt mer enn å demonisere motstanderen.

Både Emmanuel Macron og Marine Le Pen avhengige av å få unge velgere opp av sofaen, og det er vanskelig å knekke koden som kan få det til å skje.

I morgentimene onsdag melder Le Figaro at frontene blir steilere mellom de to presidentkandidatene i Frankrike. Macron går hardt ut mot Le Pen og vice versa, der begge kandidater hevder at den andre er antidemokratisk.

Skillelinjene i politikken har endret seg i hele Europa, så også i Frankrike, der det tradisjonelle skillet mellom høyre og venstre er erstattet av skillet mellom globalister og antiglobalister. Macrons utfordring, til tross for at han leder etter første valgrunde, er at globalismen hans raskt kan vippe over i en elitisme som frastøter spesielt unge velgere, men også velgere som er bosatt utenfor de største byene. I tillegg vil ytre venstre-velgere som stemte på Jean-Luc Mélenchon i første valgrunde trolig ignorere Mélenchons oppfordring om å la den endelige stemmen gå til Macron, dersom Macron ikke klarer å si noe konkret om hva han skal gjøre som president for disse velgerne.

Demonisering

At demonisering av politiske motstandere er et effektivt virkemiddel for å dra velgere er ingen hemmelighet, vi kan bare se hvor vellykket den strategien var for Arbeiderpartiet her på berget ved forrige Stortingsvalg. Det var «oppgjør med kreftene bak 22. juli» over en lav sko – og det lykkes, til tross for at sannhetsgehalten i direkte og indirekte påstander om høyresiden var så som så.

Den samme demoniseringsviljen blir nå tydelig i Frankrike, idet det nærmer seg valgdagen. Macron sier at Le Pen viser sitt «sanne ansikt», og at dette ansiktet tilhører ytre høyre og preges av «manglende respekt for grunnleggende friheter».

«Dette er begynnelsen på en autoritær drift», uttalte Macron ifølge Le Figaro, før han videre skal ha utbrodert et scenario der Le Pens forslag om utstrakt bruk av folkeavstemninger i store politiske spørsmål vil føre til «galskap» og en situasjon der man kan være tilbake til å velge dødsstraff, helt uten at det har rot i grunnloven.

Så spørs det om Le Pen og velgerne kvepper til av denne utblåsningen. I Frankrike har motstanden mot koronatiltakene vært langt sterkere enn i Norge, og Le Pen har skåret mye på å gå imot kravet om obligatoriske vaksinepass og tiltak som har vært inngripende på individets frihet. Forsøkene på å klistre Le Pen til Putin har vært mange og pågår fremdeles, men heller ikke denne strategien ser ut til å fungere slik den var ment.

Det er åpenbart for enhver at Le Pen har vist støtte til Putin tidligere, men samtidig var hun så rask til å fordømme Russlands invasjon av Ukraina at Putin-stemplingen ikke fungerte. En annen mulig årsak til at franske velgere ikke lar seg skremme av bilder der Le Pen trykker Putins hånd, er at franskmenn ikke bryr seg like mye om krigen i Ukraina som man skulle anta. Det kan være at krigen synes mer fremmed for franskmennene enn hva den gjør for oss i Norge, ikke minst fordi Frankrike allerede står i en helt annen krise, der islamsk separatisme og en rekke terrorangrep på fransk jord de senere årene gjør at de opplever å måtte håndtere egne kriser før de har noe å gi til andre.

Ungdommen

Islamismen i Frankrike kan også være med på å forklare hvorfor franske velgere fordeler seg omtrent motsatt av norske velgere. Mens norske unge velgere er fascinert av globalismen, klimakamp og innvandringsliberalisme, er unge, franske velgere opptatt av nasjonalstaten og redusert global innflytelse og fokus. Til og med unge, franske sosialister er måteholdne med tanke på videre innvandring – og det kan man neppe holde mot dem. Det er tross alt de unge som kjenner samfunnsendringen aller mest på kroppen.

Samtidig er unge franskmenn i stor grad desillusjonerte, og det skal ikke glemmes  at forskjellen mellom by og land er mer merkbar enn i Norge. De unge står i stor grad uten mulighet til å etablere seg på boligmarkedet, prisene er høye og levekostnadene stiger i Frankrike i likhet med resten av Europa.

Stikkordet «desillusjonert» kan kanskje erstattes av «politikerforakt», for troen på at politikere får utrettet noe som helst er lav blant unge franske velgere, skal man legge valgdeltakelse til grunn. De unge stemmer ikke, og dette er en utfordring for presidentkandidatene, som må komme opp med framtidsvisjoner som gir ungdommen insentiv til å ta til valglokalene i det hele tatt.

Den nasjonalkonservative bølgen i Frankrike, med Le Pen i spissen, handler om klar tale og tydelige framtidsvisjoner. Når Le Pen ifølge Le Figaro snakker om å skape en «folkeavstemningsrevolusjon», er det et direkte frieri til unge velgere slik at disse skal få en opplevelse av å ha innflytelse. Samtidig er ungdommens opplevelse av Macron at han er mest opptatt av eliten, en opplevelse de deler med ytre venstre-velgerne fra første valgrunde. Spørsmålet er altså om mistilliten og politikerforakten vises ved at ungdommen blir sittende hjemme i sofaen valgdagen eller om de putter Le Pens navn i valgurnene for å uttrykke forakt. Sistnevnte kan godt også gjelde Mélenchon-entusiastene, enten de er unge eller gamle.

Kampen om velgerne kan vise seg å bli kampen om ungdommen i det franske presidentvalget, og begge presidentkandidatene har kort tid på seg. Det gjenstår å se hvorvidt demonisering av Le Pen er noen klok taktikk av Macron. Rekylen kan bli hard dersom de unge anser demoniseringen som en nedlatende provokasjon, da kan det ende med at de gidder å reise seg fra sofaen og avgi en stemme i forakt.