I Norge vakte det oppsikt for snart to uker siden da Yasir Ahmed, tidligere styreleder i Islamsk Råd Norge, nå leder av LIN (likestilling, inkludering og nettverk) fikk komme med det programleder Fredrik Solvang kalte «et oppspill til ordskiftet». Temaet var ukrainske flyktninger, og Ahmed mente at det at Vy og Ruter tilbyr gratis reiser for ukrainske flyktninger var «urettferdig» så lenge syrere og afghanere som allerede er her ikke får reise gratis.
De muslimske miljøene bør velge seg andre talspersoner dersom de skal øke egen anseelse i storsamfunnet, kommenterte Julie Dahle.
Misunnelse
For første gang i nyere tid har vi nå en flyktningsituasjon som har bred folkelig forankring, i motsetning til masseinnvandringen som har vært overstyrt av en elite som lever godt avsondret fra virkeligheten på bakken. Det er flere andre enn Yasir Ahmed som burde gjøre seg opp noen tanker før de deles i full offentlighet. Personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn misunner nå nemlig omsorgen ukrainere i Sverige møtes med, og tar dette som en unnskyldning for å kreve tilleggsgoder til seg selv. Man ser også at personer på venstresiden ikke tolererer at selv mangeårige kritikere av masseinnvandringen fra Afrika, Midtøsten og Asia nå helhjertet støtter oppunder reelle flyktninger som ankommer fra Ukraina. I stedet for å ønske engasjementet velkommen, svertes nok en gang nasjonalkonservative som rasister. Utspillene har vakt avsky i folkedypet.
En artikkel på Aftonbladets kulturside signert Eric Rosén peker seg spesielt ut som ulogisk, særlig ettersom det er ledelsen og eieren av Sveriges største kveldsavis som har dårlig nok dømmekraft til å publisere den. Rosén sier han ikke finner noe bedre ord enn «rasisme» for å beskrive hvordan svensker empatisk åpner sine hjerter for kvinnene og barna som nå flykter fra det krigsherjede Ukraina.
Ja, han skriver faktisk akkurat slik. Det gir en indikasjon på hvor skjevt den politiske venstresiden har havnet både i migrasjons- og identitetspolitikken.
Rosén later ikke til å forstå at det er forskjell på reelle flyktninger fra Skandinavias nærområde og økonomiske migranter fra andre siden av verden som har tatt seg over flere kontinenter og gjennom en rekke trygge land til det rike landet i nord, at det er en forskjell på 25 år gamle «enslige flyktningbarn» fra Afghanistan og reelle flyktningbarn fra Ukraina, at det er forskjell på væpnede ukrainske menn som blir igjen og kjemper for landet sitt og afghanske ditto som ikke engang går hjem og henter rifla når Taliban tar over landet deres, at det er en forskjell på å få midlertidig beskyttelse mot krig for så å returnere, sammenlignet med å misbruke asylretten for permanent innvandring, at det er forskjell på å ha og ikke ha verdier som er kompatible med mottakerlandet.
Rasisme – virkelig?
Personer som Rosén og hans like ønsker ikke å snakke om noe av dette. I stedet argumenteres det vulgært med at vi nordmenn og svensker åpner eller lukker døren på bakgrunn av flyktningens hud-, hår- og øyenfarge. Det er et slag i ansiktet til svensker og nordmenn som har mottatt flere ikke-vestlige migranter enn de fleste andre land i Europa, noe som koster oss antakelig over 200 milliarder kroner i året i Norge.
Med en ansvarlig migrasjonspolitikk kunne ikke-vestlige migranter i dag hatt et godt rykte i stedet for å bli assosiert med gjengkriminalitet, voldelig religiøs ekstremisme og trygdeavhengighet. De med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn som nå skjeller ut svenskene for rasister når vi hjelper ukrainerne, bidrar åpenbart ikke til å forbedre bildet.
Et overveldende flertall av verdens flyktninger har ikke ressurser til å betale menneskesmuglere for å ta dem til Norge, men forblir i flyktningleirer i nærområdet. Dette er et faktum. Selv i disse nabolandene er det vanlig at nabofolkene åpner hjemmene sine for flyktningene, slik svenskene gjorde for nordmenn under Annen verdenskrig. Slik har det alltid fungert i praksis og er et prinsipp som selv flyktningkonvensjonen var basert på inntil den venstreliberale hybrisen med ideer om verdens samvittighet, humanitær supermakt og hele verdens sosialkontor kom på moten i den politiske skravleklassen.
Det vil være normalt for Norge at et flertall av befolkningen er etniske nordmenn, etterfulgt av en andel personer fra Sverige, Norge, Danmark og Finland, etterfulgt av en mindre andel personer fra resten av Europa og en relativt forsvinnende liten andel personer fra andre kontinenter. Den interkontinentale migrasjonen som nå finner sted er et multikulturalistisk eksperiment som peker mot en fremtidig befolkningsutskiftning.
Twitter-melding.
Med sitt angrep på ukrainsk-empatiske skandinaviere blir angriperne også et ideologisk talerør for gruppen av perspektivløse migranter i eksempelvis Sverige som uttrykker seg på lignende måte, migranter som sender ut misunnelige sutregodteri i sosiale medier som «Hvorfor kan ikke jeg også ta en gratis buss som ukrainerne?» «Hvorfor må jeg betale for å gå til Leos Lekeland når ukrainerne ikke trenger det?», og så videre.
Sutringen kommer i mange tilfeller fra migranter som har bodd her lenge eller til og med er andregenerasjons innvandrere. Dette er personer som selv eller hvis foreldre har fått en enorm økonomisk og annen støtte i de skandinaviske velferdsstatene. Misunnelsen som nå utvises overfor ukrainere på desperat flukt er makaber i sitt ulogiske vesen.
De innvandringsliberale burde nå heller stille spørsmål ved hvorfor disse ikke-vestlige migrantene inntar en slik holdning til ukrainske reelle flyktninger. Man kan anta at denne aversjonen mot ukrainere er en manifestasjon av rasisme – at de ukrainske flyktningene er for blonde, blåøyde og lyse i huden til å vekke empatien til ikke-vestlige migranter.
Ukrainske barn angripes på grunn av lys hudfarge
Siden det ble klart at Sverige skulle ta imot flyktninger fra krigen i Ukraina, har det vært en heftig debatt om temaet på nett. Man har særlig særlig sett engasjement fra migranter med bakgrunn i Midtøsten – som mener at svensker er rasister og at de ukrainske flyktningene får andre goder enn de selv har fått. At ukrainerne får denne hjelpen fra Sverige, som utgjør en brøkdel av migrantene fra Midtøsten og Nord-Afrika i våre små skandinaviske land, skyldes ifølge kritikere at ukrainerne har hvit hudfarge.
Da Stockholm nylig bestemte at ukrainske krigsflyktninger skulle få reise gratis i byens kollektivtransport, kritiserte mange med bakgrunn fra Midtøsten dette i sosiale medier. Årsaken var at de eller deres slektninger ikke fikk samme godet da de kom til Sverige. Det man hele tiden unngår å nevne er at skattebetalerne finansierte subsidiene som migranter fra Midtøsten kjøpte busskortet med da de var nyankomne – og i mange tilfeller også år senere. 
En tidligere Liberal-politiker som gikk av i fjor høst og nå er medlem av sosialdemokratene, Shervin Ahmadzadeh, peker også negativt på Leos Lekelands initiativ. Dette fordi ukrainerne har hvit hud. Den tidligere Moderat-profilen Jessica Schedvin, som er gift med en Vänster-politiker, spør seg selv i et innlegg på Twitter hvorfor barn fra Somalia ikke får gratis adgang til den aktuelle lekeplassen. Hun nevner ikke at kun 28 prosent av somaliske menn og 18 prosent av somaliske kvinner i Sverige har arbeid, og at svenskene dermed allerede finansierer et stort flertall av somaliske innvandreres liv.
Krigstraumatiserte ukrainske barn angripes altså på bakgrunn av hudfarge. Kan man synke dypere? Ukrainerne kan endog legge dokumentasjon på bordet når de kommer om hvem de er – i motsetning til så mange ikke-vestlige som har tatt seg hit gjennom årene, ofte på falske premisser.
Jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå hvordan det tenkes når man selv og mange landsmenn har tatt seg til et rikt land etter å ha passert det ene trygge landet etter det andre, fått alt av goder som den opprinnelige befolkningen har bygd opp gjennom generasjoners slit, og deretter klage på at ukrainske barn får tildelt goder.
Fornøyd er et ord som har magre kår hos enkelte. Man kan ikke akseptere at noen andre får noe gratis av den opprinnelige befolkningen som du selv ikke fikk gratis da du søkte beskyttelse her.
Ville en ekte flyktning virkelig være sjalu på krigsherjede barn?
Den arabiske dobbeltmoralen
Vi ser samme nedrige reaksjoner i den arabiske verden. I stedet for overveldende sympati med de reelle europeiske flyktningene som tvinges til å forlate sitt hjemland, er det også hudfargeperspektivet som dominerer i medier og sosiale medier. Mens man verden over pryder sine bygninger med det ukrainske flagget, og Russland boikottes, har ingen arabiske land organisert en eneste demonstrasjon mot krigen og Russland. Tvert imot ble det i Irak reist en stor plakat på gaten til støtte for Putin. Mens de vestlige lande overgår hverandre i å innføre sanksjoner mot Russland, har ingen arabiske regjeringer overveiet åt innføre sanksjoner mot Putin og hans støttespillere, og ingen arabiske virksomhet har meddelt at de vil stoppe prosjektene sine i Russland.
I mainstream media og på sosiale medier er solidariteten med Ukraina preget av fraværet. Det har til og med vært en rekke støtteerklæringer til Putin, som har fått det arabiske «kallenavnet» for sterke menn, «Abu Ali» . I stedet for en overveldende strøm av sympati med en nasjon som prøver motstå krigsmakten Russland, har det vært to tendenser i arabiske medier som langt fra uttrykker den solidariteten med Ukraina som ellers har preget mediedekningen i de fleste land.
Den første er en kritikk av europeernes vilje til å ta imot ukrainske flyktninger. Her påpekes det ofte at syriske og andre asylsøkere og migranter fra Midtøsten har blitt mottatt med skepsis og til og med motstand av europeere. Flere arabiske analytikere og opinionsdannere mener solidariteten med ukrainerne skyldes at de er «hvite», og dette er forankret i rasisme. Ikke at solidariteten skyldes at de fleste innbyggerne i Europa umiddelbart skjønner at ukrainerne flykter fra en forferdelig og urettferdig krig, og at dette ikke er økonomiske migranter som søker bedre levekår i det rike Vesten.
Mens den folkelige opinionen presser vestlige regjeringer til å hjelpe Ukraina, er det motsatte tilfellet i den arabiske verden. Da den egyptiske regjeringen bestemte at ukrainske turister kunne bo noen ekstra netter på hotellene på statens bekostning til de kan finne tilbake til hjemlandet eller finne asyl i Vesten, kom det høylytt kritikk på sosiale medier om at mange egyptere trenger mer hjelp fra staten enn ukrainerne.
Den andre arabiske trenden er «whataboutism». Meningsdannere, islamister og til og med en betydelig del av venstresiden spør hvorfor Russland blir utsatt for historisk lammende sanksjoner og fordømmelser for det som ligner på hva Israel har utført ustraffet i mange tiår? De påpeker til og med at Vesten nå tillater politiske uttalelser til fordel for Ukraina i upolitiske organisasjoner som FIFA, som ble sanksjonert tidligere da det var Israel som ble kritisert.
Generelt kan man observere at den arabiske verden mangler solidaritet med det fordrevne ukrainske folket og at man – igjen – viser at man først og fremst er opptatt av seg og sitt. Endog det faktum at Europa har tatt imot langt flere syriske flyktninger enn noen av de rike Gulfstatene, stanser dem ikke fra å beskylde europeere for rasisme, tross den største flyktningkrisen siden Annen verdenskrig. Nå ser araberne passivt og likegyldig på at en hel europeisk nasjon blir ødelagt. Dobbeltmoralen er skjellsettende. Det er som Hanna Ziadeh, Ph.d. i menneskerettigheter, sier i en kommentar i Berlingske: «Den arabiske verdens reaksjon på tragedien i Ukraina er kronisk mangel på solidaritet med annet enn sine egne saker».
Skulle Europa gå opp i flammer, kan vi nok bare glemme å dra til våre arabiske nærområder for beskyttelse. Vi er jo hvite i huden, og vi er heller ikke muslimer.
Hovedmontasje: HRS av ukrainsk mørkhåret jente.