Franske Le Figaro omtaler den russiske utenriksministerens besøk i Kina, det første besøket siden Russland invaderte Ukraina. Og mens mange vestlige medier og kommentatorer ser for seg et Russland som på alle måter kommer tapende ut av krigen i Ukraina, kan Sergey Lavrovs uttalelser til den kinesiske utenriksministeren, Wang Yi, indikere at russerne selv ser for seg en vinnende framtid.
En multipolar framtid
Le Figaro gjengir Lavrovs ord:
«Vi lever et veldig alvorlig stadium i internasjonale relasjoners historie,» sa lederen for Kreml-diplomatiet i starten av et bilateralt møte med sin kinesiske motpart, Wang Yi. «Jeg er overbevist om at på slutten av denne fasen vil den internasjonale situasjonen være mye klarere, og at vi sammen med dere og våre støttespillere vil bevege oss mot en multipolar, rettferdig, demokratisk verdensorden», sa han til den kinesiske ministeren.
Den multipolare verdensordenen han omtaler samsvarer med inspirasjon Putin henter fra Alexandr Dugin, slik vi omtalte i saken Putins hellige krig mot vestlige verdier. Dugin styres av prinsippet om at «nasjonen er alt, individet er ingenting» i den eurasiske orden, og han er forkjemper for et nytt imperium i det han omtaler som en multipolar verden. Videre omtalte vi i samme sak hvordan USAs tilbaketrekning fra Afghanistan kan gjøre Eurasia-statene motiverte til å samhandle som en felles multipolar aktør:
Man trenger ikke gå til Putins inspiratorer for å være redd i situasjonen verden og Vesten står i i dag. Den franske filosofen og forfatteren Bernard-Henri Lévy er et husholdningsnavn i hjemlandet, der han kort og godt omtales som BHL. I hans bok The Empire and the Five Kings – America’s Abdication and the Fate of the World, viser han hvordan USA og Vesten er i ferd med å miste verdensherredømme, og han peker spesifikt på hvordan USAs isolasjonisme har skapt et «stort vakuum» som kan stimulere til aggressive politiske ambisjoner i fem makter «som er opptatt av å tegne på nytt, til sin fordel, det globale kartet over autoritet og makt».
Han skriver at Russland, Kina, Tyrkia, Iran og radikal sunni-islam begynner «å koke igjen, sette seg i bevegelse, og gitt at verden nylig ble vitne til den amerikanske tilbaketrekningen … vil gjenoppta angrepet på historien.
Dermed er det ekstra interessant å se hvilke land som møtes i Kina for å diskutere Afghanistan. Det er Pakistan, Iran, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan, alle naboland til Afghanistan. Og det er samtidig interessant at den uuttalte rammen rundt møtet er at landene ikke har fordømt den russiske invasjonen av Ukraina. I motsetning til mange vestlige nasjoner, har Kina nektet å fordømme invasjonen og har også ligget bak mange andre land når det gjelder å gi humanitær hjelp til Ukraina.
«Grenseløst vennskap»
Le Figaro skriver at den kinesiske utenriksministeren har vært tydelig på at Kina har et «grenseløst vennskap» med Russland
Beijing, som deler sin fiendtlighet mot USA med Moskva, har siden 24. februar nektet å fordømme den russiske invasjonen av Ukraina, og foretrekker å fordømme vestlige sanksjoner mot Russland. I begynnelsen av mars hyllet Wang Yi til og med et «bunnsolid» vennskap med Moskva, og forsvarte Russlands «rimelige» sikkerhetsbekymringer. Noen uker før krigen i Ukraina hadde Russlands president Vladimir Putin blitt varmt mottatt av sin kinesiske kollega Xi Jinping i Beijing. De to landene feiret deretter et «grenseløst» vennskap og fordømte «utvidelsen» av NATO.
Avisen skriver videre at Taliban-lederen som har makten i Kabul, Amir Khan Muttaqi, også er ventet å delta i møtet.
Ifølge en talsmann for det amerikanske utenriksdepartementet skal Washingtons spesialrepresentant for Afghanistan, Tom West, delta på møtet. Disse møtene kommer en uke etter et besøk i Kabul av den kinesiske utenriksministeren, for første gang siden de islamistiske fundamentalistene kom til makten i august i fjor. Kina deler en liten grense på 76 kilometer i svært stor høyde med Afghanistan. Beijing har lenge fryktet at nabolandet vil bli en reservebase for separatister og islamister fra den uiguriske etniske gruppen, majoriteten i den enorme regionen Xinjiang (nordvest), skriver Le Figaro videre.
De «grenseløse vennene» har en selvsagt en felles interesse i regionen; økonomi, og påfølgende makt. Det er ingen hemmelighet at det er stor interesse knyttet til Afghanistans mineralrikdommer, ifølge Al Jazeera beregnet til å være verdt 1 billion dollar.
Eurasisk alliansebygging
Al Jazeera skriver at disse mineralforekomstene, som ingen har vært i stand til å utvikle under kontinuerlig konflikt og vold, er å anse som nøkkelen til en velstående fremtid.
Nå er flere land, inkludert Iran, Russland og Tyrkia ute etter å investere, og de fyller vakuumet som ble etterlatt i kjølvannet av fjorårets kaotiske amerikanske tilbaketrekning som førte til avgang av internasjonale hjelpegrupper, frysing av afghanske eiendeler og økonomiens virtuelle kollaps.
På denne ukens samlinger vil Kina forsøke å posisjonere seg som den ledende forkjemperen for humanitær bistand og økonomiske utviklingsprosjekter i Afghanistan og vil åpent oppfordre USA til å frigjøre den afghanske regjeringens eiendeler og kontoer, sa Columbia University statsviter Alexander Cooley, en ekspert på Sentral-Asia.
«Kina hevder seg stille som den ledende eksterne makten i regionen», sa Cooley til nyhetsbyrået Associated Press. «Ved å gjøre det vil den posisjonere seg både som kritiker av USAs regionalpolitikk og som en alternativ leder for en humanitær koalisjon som består av Afghanistans naboer» gjengir Al Jazeera.
Med nok et tilbakeblikk på vår artikkel Putins hellige krig med vestlige verdier, kan det være verdt å justere fokuset på det religiøse aspektet i alliansebyggingen som foregår østover.
Landene har likevel sterke fellestrekk – autokratiske styresett – og her kan man ikke unngå å legge merke til at autokratiet og religionen går hånd i hånd i henseende å samle folket. Særlig tydelig blir det kanskje når man sammenlikner disse landene at islam er politisk i sin form, med sitt rigide sharia som sammenfaller med de tiltakende autokratiske politiske føringene som legges både i Kina og Russland.
Det åndelige aspektet er såvisst tilstede i alle de nevnte landene, og det de felles kan samles om er trusselbildet Vesten utgjør for moralsk forfall. Ingenting virker så samlende som en felles ytre fiende.
Her må det skytes inn at «ytre fiender» virker samlende på grupper på ulike nivåer og er et velkjent fenomen fra sosialpsykologisk forskning. Fenomenet kan framstå tilsynelatende negativt, men for gruppene som samles vil det oppleves positivt og styrkende, skrev vi.
Det religiøse aspektet har definitivt betydning, men samtidig er utsikten til styrket økonomi og framtidig velferd en enda sterkere maktfaktor enn religion. Alliansebyggingen østover viser kanskje at svært mange av verdens autokratisk styrte stater gir blaffen i vestlig tro på menneskerettighetenes universalitet. Om noe bør krigføringen mot Ukraina minne Vesten om akkurat dette; vi utgjør ulike sivilisasjoner, der troen på vestlig frihets fortreffelighet ikke deles av andre enn oss selv.