«Wir schaffen das», uttalte tidligere forbundskansler Angela Merkel i 2015 og åpnet derved dørene til en flodbølge med det som alle fra Høyre og til ytterste venstre mente ville være en berikelse for Norge. Særlig gjaldt dette syrere som ofte var «høyt utdannede» og derfor ville passe godt til en nasjon som Norge, der det er en forutsetning for å lykkes at du har en form for utdannelse – det være seg yrkesfaglig eller akademisk.
Vi i HRS stilte oss allerede i 2015 noe tvilende til påstandene, for eksempel i disse artiklene fra 14.09.15 og 06.07.18.
En av de som kom i 2015 var Sido Sabri Rashid og hans ektefelle Yasmin, som siden den gang har vært bosatt på diverse asylmottak. Om ektefellen egentlig var den hun utga seg for, og om de egentlig var gift, er usikkert fordi både vielsesattesten og hennes legitimasjonspapirer var forfalsket. Derfor fikk bare han arbeids- og oppholdstillatelse, ikke hun.
Yasmin var ikke spesielt fornøyd med «ekteskapet» og forlangte enerom på asylmottaket, noe hun også fikk. I 2020 flyttet hun sammen med Ahed, også han syrisk statsborger som kom hit i 2015.
Sist fredag, 11.02.22, ble Rashid i Gulating lagmannsrett dømt til 21 års fengsel for overlagt drap på Yasmin og Ahed på en adresse i Stavanger. Som om ikke dette var nok nektet han også en annen som var tilstede da drapene ble begått, å forlate leiligheten under trusler om at i såfall vil også han bli drept.
Erkjente skyld for politiet, men kom med andre forklaringer i retten
Da saken var oppe til behandling i Sør-Rogaland tingrett, som også dømte han til 21 års fengsel, hevdet Sido Sabri Rashid at det var en helt annen som hadde gjort det, mens han i lagmannsretten hevdet at det skjedde ved uhell fordi Ahed hadde holdt Yasmin foran seg som skjold.
Hverken tingretten eller lagmannsretten trodde noe særlig på disse forklaringene. Han hadde nemlig i politiavhøret erkjent at det var han som hadde utført drapene, og hvordan han gjorde det.
Fra lagmannsrettens dom siteres:
Ved vurderingen har lagmannsretten vektlagt tiltaltes umiddelbare erkjennelse til politiet på åstedet rett etter drapene, sammenholdt med lydloggen fra hans telefonsamtale med politiets operasjonssentral. I lydloggen gjentar han flere ganger at han «slutta» sin kone og Ahed med «kniv». Lydloggen etterlater ikke tvil om at tiltalte der erkjenner å ha drept de to med kniv. (…)
Det ble for lagmannsretten spilt av videoopptak fra dette avhøret. Opptaket viser at tiltalte både forklarer og viser med bevegelser, hvordan han først kastet krydder i ansiktet på Ahed, at Ahed bøyde seg og holdt for øynene, og at tiltalte da umiddelbart stakk ham gjentatte ganger med kniv. Denne forklaringen underbygges for øvrig at kriminaltekniske undersøkelser, funn av grillkrydder, fingeravtrykk og blodsporanalyser.
Drapsmotivet – gjenopprettelse av «ære»
Når det gjelder motivet kommer det ikke som en stor overraskelse at dette gjaldt gjenopprettelsen av drapsmannens «ære».
Vitnet (-) forklarte at Yasmin flere ganger hadde forsøkt å komme seg vekk fra tiltalte fordi han presset henne til sex, behandlet henne dårlig og kontrollerte henne. I anmeldelsen datert 10. juni 2020 har Yasmin forklart at tiltalte truet med å drepe henne. Forklaringen hennes underbygges av vitnene (-) og (-). I retten forklarte vitnene at tiltalte i perioden forut for drapene uttalte at Yasmin ved ikke å flytte tilbake til ham og vekk fra Ahed kunne komme til «nullpunktet», i betydningen at hun ville bli drept. Videre forklarte vitnene om at «deres tradisjon» ikke tillater at en kvinne forlater sin ektemann for å bo med en annen. Kvinnen og den nye mannen kan da bli drept for å «gjenopprette ektemannens ære». Dette sammenfaller langt på vei med den samlede vitneførsel fra det syrisk-arabiske miljøet som tiltalte var en del av. De samme vitnene forklarte at tiltalte i perioden forut for drapene opplevde skam, ydmykelse og mobbing fra det syrisk-arabiske miljøet fordi «hans kone» bodde med en annen mann. Tiltalte har selv forklart om skam og «ære» i politiavhørene. Den samlede bevisførsel viser at tiltalte i perioden forut for drapene var svært oppbrakt over forholdet mellom Yasmin og Ahed, og han kontaktet en rekke personer for at de skulle øve press på Ahed og Yasmin.
Lagmannsretten var etter dette ikke i tvil om hva som hadde skjedd, og hva konsekvensen ville være.
Lagmannsretten ser motivet og bakgrunnen for drapshandlingene som klart skjerpende ved straffutmålingen. Gjennomføring av drap av tidligere partner og hennes nye kjæreste som følge av en forestilling om at dette «gjenoppretter æren», er uttrykk for et alvorlig samfunnsproblem. Det samlede bevisbildet etterlater ingen tvil om at slike forestillinger er sterkt og vedvarende til stede i miljøet som tiltalte var en del av, og allmennpreventive hensyn veier tungt ved den konkrete straffeutmålingen. Tilsvarende problematikk knyttet til såkalt «æresdrap» er omhandlet i HR-2019-440, som gjaldt trusler. Lagmannsretten finner ingen formidlende omstendigheter i denne saken.
Æresdrap er straffeskjerpende omstendighet
Saken fra Høyesterett som lagmannsretten viser til gjaldt en far som ble dømt til 1 år og 8 måneders fengsel for ved gjentatte anledninger å ha truet sin sønn til å ta livet av sin søster, noe han ikke gjorde. Hvilket land disse kom fra er ikke opplyst, bortsett fra at familien var sunnimuslimer som kom som kvoteflyktninger i 2014.
Fra Høyesteretts dom siteres:
Familiens «ære» og «æresdrap» danner et bakteppe for denne saken. Trusler med en slik bakgrunn må tas på største alvor, og det gjør seg gjeldende sterke allmennpreventive hensyn. I relasjon til straffutmålingen får dette aspektet særlig betydning fordi dette underbygger truslenes alvor og fordi slike trusler ikke er situasjonsbestemte, men vedvarer over tid. Truslenes virkning for C og hennes livsutfoldelse illustrerer dette.
Konklusjonen blir derfor at det som er en formildende omstendighet i visse muslimske land er straffeskjerpende i Norge.
Straffeutmålingen
Lagmannsretten konstaterer at straffenivået for overlagt, det vil si planlagt, drap i Norge ligger på 18 års fengsel. Men overlagt drap av to personer blir ikke 36 års fengsel. 21 år er nemlig den strengeste dom du kan få i Norge, med mindre man begår en grov terrorhandling. Da er maksimalstraffen 30 år.
Sido Sabri Rashid hadde derfor oppfylt kvoten. Og vel så det. Straffen ble derfor 21 år, i likhet med hva han fikk i tingretten.
I tillegg ble han idømt kr. 200.000 i oppreisning, det vil si erstatning for ikke-økonomisk skade til Aheds mor, og kr. 100.000 til han som var tilstede i leiligheten da drapene ble begått og som ble truet på livet til ikke å forlate stedet, og som høyst sannsynlig ble påført PTSD som følge av dette. Sido Sabri Rashid hadde ingen innvendinger mot beløpenes størrelse, sannsynligvis fordi hans forsvarer opplyste at dette uansett ville bli betalt av staten fordi han jo ville bli sittende i fengsel i minst 14 år, det vil si 2/3-dels sonet straff, og deretter utvist til Syria.
Hva sier statistikken om kriminaliteten hos syrere?
Vi har ikke funnet noen fersk kriminalitetsstatistikk for syrere i Norge. Vi antar likevel at denne er relativt høy, og at det slett ikke var hjernekirurger og rakettforskere som strømmet inn i Europa etter at Angela Merkel i 2015 hadde sagt at det var bare å komme.
Det som likevel er et faktum er at kriminaliteten har vært aktivt nedtonet i pressen, noe vi tok opp i denne artikkelen fra 19.02.20.
Det har slett ikke vært problemfritt å ta i mot tusenvis av syrere i Norge, noe vi også har redegjort for i denne artikkelen fra 30.07.21. Mange greier seg selvsagt veldig bra, men den kulturelle og religiøse ballasten mange har med seg gjør at mange hverken kan eller vil innordne seg norsk kultur og norske normer. De dette i første rekke går utover er selvsagt syriske kvinner og barn. Dernest norske skattebetalere.
Det er likevel ingen tegn til at norske gutmenschen i politikken eller i de organisasjonene som lever av innvandringen erkjenner at de kan ha tatt feil.
Heller ikke vår tidligere statsminister Erna Solberg som har hatt Angela Merkel som sitt politiske forbilde. Den tyske forbundskansler som med tre ord ugjenkallelig forandret Europa til det verre på en måte ingen andre forbundskanslere har gjort i etterkrigstiden.
Det er intet å være stolt av.