I tiår etter tiår har det vest-europeiske lederskapet ledet som om krig, i alle fall konvensjonell krig, har vært et historisk fenomen. I den grad man har trodd på noen krigføring, synes oppmerksomheten å har vært rettet mot cyberkrig.
Oppvåkningen ble brutal, kanskje først og fremst i Tyskland.
Selvvalgt isolasjon
I går gikk den (nye) forbundskansler Olaf Scholz i Tyskland på talerstolen i Forbundsdagen med et budskap som ble mottatt med stående applaus:
Tysklands skal bryte ut av sin selvvalgte isolasjon i Europas sikkerhetspolitikk siden 2.verdenskrig.
Dermed kan 27. februar 2022 bli en like viktigste sikkerhetspolitiske dag som Berlinmurens fall 9. november 1989. For nå skal Tysklands Forsvar rustes opp, slo Scholz fast. Det holder ikke engang med 2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), det skal over det nivået. De neste årene skal Tyskland investere rundt 100 milliarder euro.
Da USAs ekspresident Donald Trump i 2018 sendte brev til en rekke land i Europa, inkludert til Norge, forlangte han at landene hevet budsjettene til 2 prosent av BNP til Forsvaret. Trump var «lei» av at Europa forventet at USA skulle redde oss, slik at vi selv slapp å bruker så mye penger på Forsvaret. Brevet til Tyskland, da adressert til daværende forbundskansler Angela Merkel, hadde en særdeles streng tone. Hun ble direkte beskyldt for å motarbeide Natos sikkerhetspolitiske linje.
Trumps krav ble av mange statsledere, politikere og ikke minst mediene møtt med kvasse reaksjoner. Trump ble fremstilt som en slags krigshisser. Det var det ingen grunn til, Trumps krav var helt i tråd med hva Nato-landene i fellesskap har vedtatt. Det er bare at én ting er å vedta noe, det er noe helt annet å faktisk prioritere det.
I 2017 hadde seks land 2 prosent eller mer av BNP til Forsvaret (Polen og Romania 2,0 %, Estland og Storbritannia 2,1 %, Hellas 2,3 % og USA 3,6 %), mens i 2020 var det 10 land over 2 prosent, ifølge en undersøkelse fra Pew Research Center.
Norge hadde 1,6 prosent i 2017, i 2020 var vi på 1,85 prosent. I Tyskland sto det enda dårligere til; 1,53 prosent.
I går var Scholz’ beskjed: «Vi vil i år investere mer enn 2 prosent til vårt Forsvar». I år, allerede.
Skambyrde
Samtidig bar Scholz tale i Forbundsdagen et for mange etterlengtet budskap: Tyskland dårlige samvittighet og selverklærte skam over Hitler-Tyskland, som ikke minst de oppvoksende slekter, har fått en grunnleggende opplæring i, har ført til at landet er blitt i en slags hengemyr. Arven fra nazi-tiden er blitt en skambyrde som har hindret nødvendig utvikling.
For eksempel har det ført til at Tyskland har skydd alle konflikter – ved å betale seg ut av dem. Dette har gått under navnet «sjekkheftediplomati», som antakelig følger samme mønster som Norges «sjekkheftebistand». For på samme måte som Tyskland har betalt milliarder av euro dor å holde seg utenfor enhver form for konflikt, har Norge betalt milliarder av euro for å være en humanitær stormakt – for å få tilgang til de fora der smørbrødene er høye og stettglassene fulle.
Vi har sett det samme nå i krigen i Ukraina: Tyskland tilbød seg å sende stålhjelmer og skuddsikre vester, ikke våpen, som er det Ukrainas statsminister Volodymyr Zelenskyj har etterlyst. Akkurat det samme var tilbudet fra Norge. Tyskland har derimot snudd. I Norge vil gjerne regjeringen ha sine lanker rene, og forventer dermed at andre må skitne seg til. Så har Norge gått med på at Danmark sender 2.700 raketter til Ukraina, selv om de er produsert i Norge. Det er i det minste noe, men det er ikke den norske regjeringen som sitter med æren.
Tysklands altfor tette bånd til Russland skyldes særlig Angela Merkels drøm å etablere et slags «normalt» forhold til landet styrt av Putin. Naiviteten til Merkel står i et grellt lys i dag, men Scholz, åpenbart etter press fra USA, sa i talen at Tyskland skal gjøre seg uavhengig av russisk gass. Det er i seg selv en kostbar lovnad.
Realitetsorientering
Hva som skjer videre er vanskelig å vite, spesielt etter at Hviterussland har åpnet opp for russiske atomvåpen i landet, atomvåpen som landet ga til Russland etter Sovjetunionens fall. Det er krigsretorikk av verste merke fra president Aleksandr Lukasjenko, som synes helt under hælen på Putin.
Melder nå Tyskland seg aktivt inn i Europas sikkerhetspolitiske linje, er det på høy tid. Våkner alle europeiske land, kan det være at Europa får en forsvarspolitikk som gir Nato langt bedre arbeidsbetingelser. I tillegg har Zelenskyj i dag uttalt at Ukraina ønsker øyeblikkelig å bli medlem av Nato. Det er vel ikke mange grunner igjen til ikke å gjøre det. Det samme burde kanskje Finland og Sverige vurdere.
Krigen i Ukraina viser oss også et folk som er villig til å kjempe for landet sitt, og slik har det kanskje vært tidligere også. Det er bare at nå får vi et innblikk som vi hadde hadde før. Det setter det vestlige fokus på identitetspolitikk, woke-bevegelsen, kjønnsdebatten og mye annet i sitt «rette» perspektiv. Vi har rotet oss bort og glemt det helt vesentlige.
Nå har vi fått sjansen til å realitetsorientere oss.
En mulig oppvåkning
Den mulige oppvåkningen ligger i forståelsen av demokratiet og at et demokrati kjennetegnes av frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas – også når majoriteten mener noe annet enn hva woke-bevegelsen i Vest-Europa gjør.
Det interessante ved å observere norske politiske kommentatorers holdning til Russlands angrep på Ukraina er den nær unisone enigheten om at Ukraina er en demokratisk stat. Selv kommentatorer langt ute på venstre fløy er enige i at Ukraina er vestlig orientert kontra østlig, og dersom de står for denne meningen, fordrer det en viss selvransakelse med henblikk på andre land langs Europas yttergrense, for det samme kommentatorkorpset er raske til å fordømme og avskrive land som Polen og Ungarn. Sammenliknet med Polen og Ungarn er Ukraina enda mer konservativt, og ukrainernes ønsker neppe noen woke-bevegelse på egen jord, de ønsker ganske enkelt selvråderett.
Ønsket om å innlemmes i NATO er et tydelig ønske om å innlemmes i Vesten, men ønsket om å inngå i en forsvarsallianse er ikke på noen måte det samme som et ønske om å innlemmes i europeisk (eller amerikansk) identitetspolitikk.
Dersom den tradisjonelle venstresiden evner å anerkjenne demokratier som bygger på svært konservativ verdiforståelse er det definitivt av det gode, men det fordrer altså evnen til samtidig å erkjenne at konservative røster i egne land ikke kan avskrives som «ekstreme». Det er en intellektuell øvelse som kanskje er vanskeligere å gjennomføre når røyken har lagt seg enn når det er akutt behov for å vise solidaritet, men om denne erkjennelsen fremprovoseres vil det være til Europas beste.