Innvandring

Er politikerne villige til å ofre Europa på asyl-alteret?

Hvor dypt stikker egentlig humanismen hos våre politikere? Det er flere ting som tyder på at den er overfladisk og kortsiktig, med et sterkt fokus på enkeltskjebner uten blikk for konsekvensene på lengre sikt. Slik humanisme er særdeles kostbar for vestlige land, både kulturelt og økonomisk. Men de samme er så redde for å bli oppfattet som en djevel at de gjerne ofrer hele Europa?

Mens Russlands president Vladimir Putin banker på Europas bakdør med sine kraftfulle tanks, så foregår det en annen «krig» i Europa, og den har foregått i mange år – dertil forkledd som humanisme.

I gårsdagens lederartikkel i danske Berlingske ble oppmerksomheten rettet spesielt mot den politiske venstresiden, hvor det slås fast at flyktning- og innvandringspolitikken er «sterkt begrenset og i virkeligheten kontraproduktiv humanisme».

Tankene er slett ikke av ny karakter, det er heller ikke deres henvisning til FNs flyktningkonvensjon. Men det er likevel interessant at stadig flere begynner å interessere seg (mer) for denne konvensjonen. Ifølge Berlingske var flyktningkonvensjon «et ubetinget gode», men verden har endret seg og «de løpende juridiske tolkningen av konvensjonen i liberaliserende retning har skapt en helt uholdbar situasjon».

Men det er ikke konvensjonen det er noe galt med, det er den vest-europeiske tolkningen av den. Hva gjør vi så?

Trygt nok?

Bakteppet for lederen i Berlingske er en pågående debatt i Danmark om midlertidig opphold til flyktninger og asylsøkere. Støttepartiene til dagens sosialdemokratiske regjering har fremmet et forslag som skal gjøre det enklere for asylsøkere å få permanent opphold i Danmark. Det eneste som skal kunne kvalifisere til å bli returnert, er at det har kommet «fundamentale, stabile og varige endringer i hjemlandet».

Hvor virkelighetsfjernt et slikt forslag er skjønner alle som har fulgt med i verdenspolitikken. For eksempel er antallet demokratier ikke stigende, det er fallende. For på akkurat samme måte som vi trodde at fjernkulturelle innvandrere ville bli som oss, så trodde vi at kineserne ville bli som oss. Den danske statsviteren og direktør for tenketanken Europa, Lykke Friis, har tidligere omtalt dette i konteksten av Berlinmurens fall og demonstrasjonen på Den himmelske freds plass, som begge fant sted i 1989. For oss var murens fall et bevis på demokratiets suksess, for kineserne var demonstrasjonene et bevis på hvor farlig demokrati er.

Eller som Samuel P. Huntington formulerte det på 90-tallet: Vestlig universalisme er andres imperialisme.

Med andre ord er spørsmålet hva som ligger i kravet om «fundamentale, stabile og varige endringer i hjemlandet». Er det i en vestlig tolkning?

Nå vil ikke forslaget fra De Radikal, Enhedslisten og Socialistisk Folkeparti få gjennomslag i det danske Folketinget, da flertallet, inkludert regjeringen, er imot, men det reiser det sentrale spørsmålet om hva som er trygt nok. Og det er et spørsmål om en er personlig forfulgt eller ikke.

I tillegg er det et spørsmål om antallet asylsøkere/flyktninger. Ifølge Berlingske vil vi, om vi «åpner dørene på vidt gap i den europeiske humanismens navn, risikere å undergrave den samme humanismen. For det er grenser hvor for mange mennesker Europa kan slippe inn, hvis Europa stadig skal være Europa».

Det er her Berlingske mener at venstrefløyens humanisme er overfladisk, da med å legge alt fokus på enkeltsaker og se bort fra et større og mer langsiktig perspektiv. Avisen frikjenner for øvrig heller ikke «høyresiden», da det heller ikke nytter å mure Danmark inne. Løsningen er internasjonalt samarbeid.

Nærhetsprinsippet

Tankene er det samme som er å finne i rapporten til Fremskrittspartiets Bærekraftsutvalg tilbake i 2013 (et arbeid som HRS deltok i). I pkt. 1.7 (fra side 18) omtalte vi flyktningkonvensjonen og asylinstituttet. Her påpekte vi at flyktningkonvensjonen, som trådte i kraft i 1954, ble utarbeidet av FN i kjølvannet av 2.verdenskrig og var en videreføring fra flere tidligere internasjonale avtaler om flyktningers stilling, spesielt Menneskerettighetserklæringen fra 1948. Ifølge FN-sambandet garanterer Menneskerettighetserklæringen flyktninger retten til å søke opphold i et annet land, men det forelå ingen plikt for andre land til å ta imot flyktninger. Hensikten med en egen konvensjon om flyktninger var derfor å pålegge mottakerlandene en slik plikt.

Konvensjonen er en folkerettslig avtale som omhandler mellomstatlige rettsforhold, og inneholder vilkårene for anerkjennelse som flyktning. Men den pålegger ikke statene å gi beskyttelse til dem som faller inn under flyktningdefinisjonen. Folkerettslig asyl er således ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvert imot heter det at asylretten er en stats rett til å gi asyl uten å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkelte flyktnings rett til asyl er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning.

Forutsetningene for flyktningsystemet har endret seg dramatisk siden flyktningkonvensjonen ble vedtatt. Kravet om andre lands moralske plikt til å hjelpe mennesker på flukt, er ikke vanskelig å forholde seg til. Men hele grunnlaget for konvensjonen var nabolandenes plikt til å hjelpe, men det har nå, med de løpende juridiske vurderingene i liberal retning som Berlingske henviser til, utviklet seg til et redskap for folkevandring over halve jorda, ikke minst med mål om en bedre økonomisk tilværelse i et annet land. Og som Berlingske foreslo vi at det etableres et nytt internasjonalt asyl- og flyktningsystem, for eksempel i regi av FN-systemet. Vi påpekte at dette systemet må ta utgangspunkt i den nåværende situasjonen og de realiteter som faktisk lå til grunn for flyktningkonvensjonen. Ikke minst prinsippet om opphold av midlertidig karakter og nærhetsområde, da både midlertidig opphold og lignende kultur og religion minsker mulighetene for konflikter med lokalbefolkning og oppholdsland. Som jo nettopp var Huntingtons hovedpoeng.

Da kan en spørre seg; er dagens system humanisme? Hvis det ikke er overfladisk humanisme, så er det nærliggende å kalle det fullstendig galskap.

Ingen god nabo

Hvor håpløst dette er, ser vi også i Sverige. Landet som – med åpne øyne – skifter ut befolkningen i rekordfart, har nemlig konkludert med at de ikke vil ta imot flyktninger fra Ukraina hvis det bryter ut krig der – som vi jo i dag er nærmere enn noen gang. President Putins anerkjennelse av de to ukrainske regionene som uavhengige og den påfølgende utplasseringen av tropper i territoriene er en klar «krigshandling», sier EU-kommissær Didier Reynders til nyhetsbyrået Reuters.

Den sosialdemokratiske statsministeren Magdalena Andersson mener imidlertid at Sverige tok et for stort ansvar under det hun kaller flyktningkrisen i 2015. Nå lukker hun døra og har oppfordret EU til å ta ansvar denne gangen.

– Jeg har vært veldig tydelig når jeg diskuterer dette med mine kolleger i EU at vi aldri kan komme tilbake til situasjonen vi hadde i 2015. Landene må ta et felles ansvar for flyktninger som kommer til EU. Fra svensk side tok vi et større ansvar i 2015 enn noe annet land. Her må alle landene være med og støtte, sier Andersson til Dagens Nyheter.

Hun mener således at «det er rimelig» at de land som ikke tok imot så mange i 2015, gjør det nå. Det er tidligere anslått at en krig i Ukraina kan utløse opp mot 5 millioner flyktninger.

Men dette demonstrerer den svenske statsministeren hvorfor det går så galt i landet. Det var ingen flyktningkrise i 2015, det var en folkevandringskrise. Mange av dem som kom til Europa hadde slett ikke behov for beskyttelse, og mange av dem som fikk beskyttelse burde vært returnert. At Sverige satte døra vidåpen handlet slett ikke om å ta ansvar, det var ren dumskap fordi Sverige så gjerne vil være en humanitær stormakt og er livredd for å bli oppfattet som «rasister». Det var da også derfor så mange ville til Sverige og reiste fra det ene trygge landet i Europa til det andre. Nå blør Sverige, og det vet Andersson godt, siden hun har sittet med ansvaret for pengene som finansminister i mange år.

Når de nå vil avvise flyktninger fra et tilnærmet naboland forteller det oss det vi allerede vet; de forstår ikke intensjonen med flyktningkonvensjonen. Sverige har rett og slett forspilt sjansen til å være et godt naboland i flyktningkonvensjonens navn. De har fylt opp landet med økonomiske lykkejegere, kriminelle og andre som aldri vil være annet enn en belastning for både statsfinansene og den øvrige befolkningen.

Da svenske politikere kunne og burde sagt nei, knelte de, hvilket igjen er med på å ødelegge for reelle flyktninger. Det er overfladisk humanisme som har utviklet seg til fullstendig galskap.