– Jeg kommer ikke til å si unnskyld. Jeg kommer ikke til å bøye nakken. Og jeg kommer ikke til å bortforklare hva jeg har gjort og hva jeg har sagt.
Slik åpnet tidligere innvandring- og integreringsminister Inger Støjberg da hun sent i fjor fikk siste ord i riksrettssaken mot seg.
Et nasjonalt ikon
Støjberg er en heltinne for det danske folket. At hun stod opp for en så grunnleggende rett som at man som jentebarn skal slippe å bli tvangspåført en eldre ektemann, burde være en selvfølge i vårt moderne skandinaviske demokrati. Men Støjberg hadde mange harde politiske motstandere i Folketinget grunnet sin tydelige profil på innvandringsfeltet. De folkevalgte bestemte seg for å bruke de midlene de hadde for å sette henne på plass.
Når en først blir stilt for riksrett skulle en tro en hadde gjort noe særdeles alvorlig, men hvor alvorlig oppfatter den vanlige mann i gata det er at en statsråd ikke nødvendigvis forholder seg 100 prosent til administrative prosedyrer?
Stikkordene i saken var instruks og pressemelding – samt et notat. Det i seg selv ga saken flere aktører: statsråd Støjberg, embetsverket, statsministeren og pressen. Slik vi har forstått saken sendte Støjberg ut en instruks, som er det embetsverket skal styre etter, samtidig med at hennes departement sendte ut en pressemelding – som det ble styrt etter. I instruksen fremkom det at det kunne gjøres unntak med adskillelse av barnebrudene i alderen 15 til 18 år etter individuell behandling, i pressemeldingen var dette unntaket borte. I Støjbergs kontakt med mediene valgte hun heller ikke å fokusere på unntakene.
I våre øyne var dette et politisk valg; hun valgte å sende ut i offentligheten et signal om at Danmark ikke aksepterer barnebruder. For barnebrudenes skyld.
Det økonomiske aspektet
Nå foreligger de første prognosene over hva prosessen mot Støjberg har kostet danske skattebetalere. Et forsiktig anslag er 35 millioner danske kroner, tilsvarende 46,9 millioner norske kroner. Dette kan Den korte avis fortelle i dag. Og dette er kun utgiftene til selve riksrettssaken.
Ifølge det danske justisdepartementet, vil utgiftene maksimalt ende på 40 millioner danske kroner, 53,6 millioner norske kroner.
Støjbergs to forsvarere fikk et statlig honorar på over syv millioner danske kroner, mens påtalemaktens advokater fikk utbetalt over åtte millioner danske kroner. I tillegg kom salærer til dommerpanelet. Man må også plusse på betaling av leid eiendom for rettssaken på 12 millioner danske kroner. Også leie av lydutstyr og IT-tjenester plusser på budsjettet for å få Støjberg dømt.
Støjberg ble dømt til 60 dagers ubetinget fengsel. Får Støjberg tillatelse til å sone med fotlenke, vil saken mot henne koste 600.000 danske kroner per sonet dag.
Vi tviler sterkt på at dansker flest synes dette er en grei prioritering av fellesskapets midler.
Støjberg har etter dommen og etter at hun ble utvist fra Folketinget som «uverdig», startet opp som kommentator i Extrabladet, og hennes kommentarer har HRS fått hennes tillatelse til å republisere.
Støjberg skulle bøye nakken. Det kommer hun nok aldri til å gjøre. Tvert om forventer vi at hun stormer inn i Folketinget igjen ved neste valg.