Journalisten Éric Zemmour, nyter stor popularitet blant «vanlige folk» i Frankrike. Mange anser han for å være den eneste som forteller sannheten: at en «stor befolkningsutskiftning» finner sted på det franske territoriet. Hans tilhengere på folkemøtene sier rett ut at opplysningstidens Frankrike er i ferd med å «dø», og at valget neste år, i 2022, kan bli siste sjanse til å redde republikken.
Zemmour peker på dem som kaller han «rasist» og «fascist» og parerer med at islam er ingen rase, og at fascister er fiender av demokratiet, mens hans mål er å redde demokratiet.
Demokrati under press
At det franske demokratiet er skjørt, viser politiets rapporter: hundrevis av voldelige overfall, også kalt «umotivert vold», begås daglig, og de fleste overfallene står de unge i forstedene bak. I mange videregående skoler og høyskoler, har lærere for lenge siden gitt opp å nevne Holocaust. Siden halshuggingen av læreren Samuel Paty i oktober i fjor, har lærere også gitt opp å snakke om sekularisme. På ettårsdagen for drapet på Paty, organiserte den franske regjeringen en minnemarkering i alle franske skoler, som utløste mange voldelige hendelser, initiert av muslimske elever. En fersk undersøkelse viste at 14 prosent av unge i Frankrike i alderen 18-30 år hadde sympati for motivene til Patys morder. En meningsmåling utført i november 2020 viste at 57 prosent av muslimene i Frankrike i alderen 18–25 år anser sharialoven for å være overlegen lovene i republikken (i 2016 var tallet 47 %).
Hele franske byer er nå overveiende muslimske: Roubaix, Trappes, Sevran, Aubervilliers. Fylket Seine-Saint-Denis vil snart være overveiende muslimsk. Marseille, den nest største byen i Frankrike, er 40 prosent muslimsk og vil sannsynligvis være en muslimsk majoritetsby om mindre enn et tiår. Befolkningen i Lyon, den tredje største byen i Frankrike, er befolket med en tredjedel muslimer.
Befolkningsutskiftning
Hvert år kommer det 400.000 innvandrere lovlig til landet, de fleste fra den muslimske verden. Hvert år tar også titusenvis av illegale innvandrere seg til Frankrike, også de fleste av disse kommer fra den muslimske verden. Knapt noen av dem blir returnert av president Emmanuel Macron. Samtidig eldes den franske befolkningen, mens nykommerne er unge, og fødselsraten deres er langt høyere enn for ikke-muslimer. Heri ligger den store befolkningsutskiftningen som Zemmaor våger å snakke tydelig om.
Septemberutgaven av det franske månedsmagasinet, Causeur, publiserte en detaljert undersøkelse av temaet i artikkelen «Smil, du er erstattet!». Den avslørte at mens innfødte franske kvinner har en fruktbarhetsrate på 1,9 barn, har kvinner som kommer fra Algerie en fruktbarhetsrate på 3,6 barn; fra Tunisia 3,5 barn og fra Marokko 3,4 barn. Hvis endringen fortsetter med nåværende hastighet, kan Frankrike være et overveiende muslimsk land rundt 2050.
Det er kun 30 år til.
Kampvilje
I september lanserte Zemmour nok en bok som umiddelbart ble en bestselger, Frankrike har ennå ikke sagt hennes siste ord. Journalisten Zemmour elskes av publikum for å være direkte om de enorme innvandringsproblemene i republikken. Derfor sparkes han også jevnlig fra radio- og fjernsynsstasjoner, for så å bli ansatt i en ny. Han har blitt dratt for domstolen utallige ganger og dømt til å betale høye bøter, antagelig for å tvinge ham til å tie. Han har betalt bøtene og gått videre som før.
Hvorvidt han stiller som presidentkandidat er foreløpig ikke offisielt. Men gjør han det vil han spise velgere både fra Marine Le Pen og Macron. Folk er nemlig bekymret for det som er Zemmours politiske merkesaker: befolkningsutskiftningen og islams økende makt. Islam har vært i krig med den vestlige sivilisasjonen i tretten århundrer, har han skrevet, og la til at islam er uforenlig med nettopp den vestlige sivilisasjonen.
Den muslimske befolkningen som bor i Frankrike, fortsatte han, assimilerer seg ikke, men skaper i stedet ekstremistiske enklaver på fransk territorium som ikke-muslimer blir drevet ut fra; og nå finner Frankrike seg i bli kolonisert av islam. Franske politiske ledere, la han til, praktiserer bevisst blindhet, nekter å se hva som skjer, og henfaller til underkastelse. Situasjonen, konkluderte han i tidligere bøker, er irreversibel. I den siste boken viser han imidlertid kampvilje. Den pessimistiske tonen er byttet ut med kampglade, en kamp for republikkens overlevelse.
Voldsom kritikk
Nylige meningsmålinger viser at han i den første runden kunne få 16–18 prosent av stemmene, og dermed plassere ham i andre runde mot Frankrikes nåværende president. Macron virker nå synlig engstelig og har begynt å angripe Zemmours posisjoner ved å si at Frankrike må være «åpent for mangfold» og at «Frankrikes identitet aldri ble bygget på å krympe landet». Rådgiverne hans vet at det ikke er mulig å anklage Zemmour for antisemittisme: Zemmour er jøde.
Franske jøder som støtter Macron, beskriver nå Zemmour som en høyreekstreme jøde som forråder jødedommens verdier. Zemmour har sagt at Vichy-regimet reddet franske jøder under andre verdenskrig ved å hindre dem fra å bli sendt til dødsleirene, så noen har anklaget ham for å forsvare Vichy-regimet og dets samarbeid med nazistene. Tilhengere av Macron og andre sier at Zemmour er en «rasist» og en «fascist». Artikler gjennomsyret av hat publiseres daglig i mainstream media, og journalister som intervjuer ham på radio og TV sier alltid, før de stiller ham spørsmål, at han er en farlig mann. Noen kommentatorer har beskrevet ham som et «virus som er mer skadelig enn Wuhan-koronaviruset».
Aldri har en presumptiv fransk presidentkandidat blitt angrepet så enstemmig, så ondskapsfullt og med så mye villskap. For å finne lignende angrep ville det være nødvendig å gå tilbake til 1930-tallet, og på den tiden kom angrepene kun fra en antisemittisk høyreekstreme presse.
Vender han ryggen
Zemmour svarer på all kritikk og ærekrenkende bemerkninger. Han sier til lederne av Republikanerne at forslagene hans er nøyaktig de samme som er inkludert i deres parti-program fra 1990, da det ble foreslått å stenge grensene, stanse innvandring, gi sosiale fordeler bare til franskmennene, og bekjempe den økende islamiseringen av landet. Zemmour legger til at Republikanerne forrådte sitt eget parti ved å gi avkall på det gamle programmet.
Så langt har bare én fransk politiker sagt ja til å debattere med Zemmour: Jean-Luc Mélenchon, lederen av La France Insoumise, et venstresideparti som inkluderer tidligere medlemmer av det franske kommunistpartiet. De andre politiske lederne behandler Zemmour med forakt.
Hvis han blir presidentkandidat, og hvis han fortsetter å tiltrekke seg et stort antall velgere, vil de ikke kunne unngå å debattere med ham. De kjenner ham godt gjennom hans virke i tretti år som journalist og politisk kommentator. Han kjenner dem også godt – og skal være en formidabel debattant.
Islamisme, ikke islam
President Macron har ikke gjort noe for å stoppe eller redusere strømmen av muslimsk immigrasjon til Frankrike eller for å sette inn tiltak mot de demografiske omveltningene, som han på bakrommene skal være «besatt av». Han har ofte sagt at han ønsker å bekjempe islamisme – og alltid lagt til at islamisme er en ideologi som ikke er relatert til islam. Han sa en gang at «islam er en religion som er i krise i dag, over hele verden», uten å gi en tydelig forklaring på hva han mente. De fleste franske muslimske organisasjoner reagerte umiddelbart med å si at han hadde fornærmet islam.
Demonstrasjoner ble lansert i flere muslimske land: Tyrkia, Libanon, Pakistan, Bangladesh og Indonesia. Frankrikes utenriksminister, Jean-Yves Le Drian, fløy til Kairo for å be om unnskyldning til Sheikh Ahmed al-Tayeb, den ledende imamen i al-Azhar-moskeen, og med tyngde understreket han Frankrikes dype respekt for islam.
Macron sa i november 2020 at en lov for å bekjempe «islamsk separatisme» raskt ville bli vedtatt. En lov ble vedtatt i august 2021, som kalles en «lov som bekrefter respekt for republikkens prinsipper». Den snakker om en «separatistisk dynamikk som tar sikte på splittelse» og sier at offentlige tjenester bør respektere sekularisme, at embetsmenn skal beskyttes mot trusler, og at islamske organisasjoner bør være åpne om sine finansieringskilder.
Pessimistisk befolkning
Meningsmålinger viser at den franske befolkningen er ekstremt pessimistisk med tanke på Frankrikes fremtid, og ekstremt misfornøyd med de nåværende politiske partiene. Da franske regionale valg ble holdt i juni, utelot hele 66,7 prosent av velgerne å stemme.
Når Zemmours støttespillere blir spurt om Zemmour på et offentlig møte, sier de enstemmig at han er den eneste som forteller sannheten: at en «stor befolkningsutskiftning» åpenbart finner sted og kan føre til at Frankrike slik de kjenner det – stolt av sin sekularisme, jødiske og kristne verdier og individuell frihet – kan «dø». De legger nesten alle til at presidentvalget i 2022 trolig er siste sjanse til å redde republikken.
Den muslimske velgermassen, som øker i betydning i Frankrike, er – ingen overraskelse der – fiendtlig innstilt til ham. Zemmour sier at muslimer må akseptere kritikk av islam. Det gjør imidlertid ikke mange muslimer, og islamsk intoleranse mot ytringsfrihet vinner raskt terreng i Frankrike.
Hvis Zemmour bestemmer seg for å bli presidentkandidat, må han gjøre det snart, og han vet utvilsomt at det vil være vanskelig å bli valgt. Han har ingen støtte fra noe politisk parti eller noen politisk leder. Angrep mot ham fra mainstream media vil ikke bare fortsette, men intensiveres.
Franskmennene, sier Zemmour ofte, vil ikke at Frankrike skal «dø». De kommende ukene vil vise om han har rett.