Når man påpeker forskjellene mellom ulike innvandrergruppers tilknytning til arbeidslivet, har mantraet vært at norskfødte med innvandrerforeldre (2.gen) gjør det så mye bedre. Ikke minst vises det til at 2.gen i høy grad – ja, høyere enn etnisk norske – tar høyere utdanning. Det de samme sjelden eller aldri fokuserer på er hvilke grupper som gjør det så bra i høyere utdanning, for også der er forskjellene betydelige. Mye tyder imidlertid på at eplet ikke faller langt fra stammen.
Men 2.gen gjør det bedre enn foreldregenerasjonen, ikke minst fordi mange innvandrere (unntatt vestlige innvandrere) kun har grunnskole (i overkant av 40 prosent for gruppen 25-39 år i 4.kvartal 2019). For 2.gen er det 25 prosent som kun har grunnskole i samme aldersgruppe, mot etnisk norske på 17 prosent.
Så vet vi også at en høyere andel kvinner generelt tar høyere utdanning. For 2.gen kvinner hadde 57,5 prosent en universitet/høyskole-utdanning i 4.kvartal 2019, mot 43 prosent av 2.gen menn. For etniske norske kvinner var tallet 61 prosent (61,3) og for menn 39 prosent. Andelen er altså høyest blant etniske norske kvinner og lavest for etnisk norske menn.
HRS har ved flere anledninger spurt om de som faktisk tar høyere utdanning, vil gjøre bruk av denne for eget og samfunnets beste.
Kvinner 25-39 år
Siden populasjonen er begrenset til aldersgruppen 25-39 år, vil mange være i en fase av livet der man er småbarnsforeldre. Tall for 4.kvartal 2019 viser at personer i denne aldersgruppen i parforhold med barn er 46 prosent (45,7) for etnisk norske kvinner og 35 prosent (34,8) for 2.gen kvinner. Men er de også i arbeid?
Aftenposten har innhentet sysselsettingstall for 2020 fra SSB. Nesten 83 prosent (82,8) av etnisk norske kvinner i aldersgruppen 25–39 år var i arbeid 4.kvartal 2020. For 2.gen kvinner var andelen 75 prosent (74,8), altså 8 prosentpoeng lavere.
Så vet vi at sysselsettingstallene er belemret med mye usikkerhet, for eksempel at man regnes som sysselsatt om man har minst én time lønnet arbeidet i den uken SSB foretar målingen. Det lar vi ligge her.
For variasjonene er betydelige mellom ulike grupper. Fordelt på opprinnelsesland gjør kvinner fra Vietnam det godt, noe de også gjør i høyere utdanning. De har en høyere sysselsetting enn etnisk norske kvinner i denne aldersgruppen med i overkant av 84 prosent (84,4). I motsatt ende finner vi 2.gen kvinner fra Somalia, med 63 prosent (63,1).
Listen ser slik ut:
- Vietnam: 84,4
- India: 81,3
- Sri Lanka: 80,4
- Kosovo: 75,5
- Marokko: 74,7
- Chile: 73,0
- Pakistan: 71,4
- Iran: 71,3
- Tyrkia: 68,2
- Somalia: 63,1
Og da kan vi vel bare si det unevnelige: på de tre første plassene troner ikke-muslimske land og motsatt: 2.gen kvinner fra muslimske land har lavest sysselsetting.
Husk så at dette er grupper og statistikk. Enkeltpersoner kan gjøre det godt, se for eksempel på Aps Hadia Tajik (38 år) som i dag er arbeids- og inkluderingsminister. Og nettopp derfor er dette også nå hennes ansvar.
Kulturelle barrierer
Til Aftenposten forteller Hadia Tajik at det «bekymrer» henne.
– Det er grunn til å spørre hva som er så spesielt når kvinnene passerer 25 år. Dette er damer som har vist seg å ha et enormt driv, mange har tatt høyere utdanning med gode karakterer, sier hun til avisen.
Men hun trenger ikke spørre, for Tajik vet så inderlig godt hva det handler om – og hun sier det selv, bare pakket inn: hun er bekymret «for at de reproduserer kulturelle barrierer».
Nå husker kanskje mange at da daværende kulturminister Hadia Tajik på slutten av 2012 ble spurt om hva som er det særegne med norsk kultur, hadde hun store problemer med å definere hva som i det hele tatt kan karakteriseres som norsk kultur. Det utløse en intens debatt – der Tajik holdt en sarkastisk tone. Kanskje er den sarkasmen over, i alle fall når hun snakker om kulturelle barrierer:
– For mange i foreldregenerasjonen er det slik at når du har etablert deg med familie, er det langt mindre sannsynlig at du arbeider eller tar mer utdanning. Kulturelle barrierer kan være usynlige. Noen ganger finnes de i ditt eget hode, forventninger du har til deg selv, eller forventninger fra andre.
På spørsmål om «den kulturelle bagasjen» – altså den som er innvandrer versus den som Norge ifølge noen ikke engang har – er så sterk at den trumfer å bruke utdanning og gå ut i arbeidslivet, svarer Tajik:
– Det er sånne ting vi må snakke om og forske mer på. Det kan også handle om praktiske forventninger til damer i den generasjonen, at de skal ta ansvar for både egen familie og foreldrene. Det er ikke sikkert alle opplever samme muligheter til å delta på felles arenaer som arbeid- og samfunnsliv. Særlig etter at de blir gamle nok til å etablere seg med ektefeller og barn.
– Hvorfor?
– Fordi i noen kulturer tar ikke ordentlige kvinner plass på den måten. De skal ta vare på familien sin. De må gjerne gå på jobb og tjene penger, men ikke nødvendigvis gjøre karriere, for da har de feil prioriteringer.
Ja, se det du: det er altså forskjell på kulturer – og vel så viktig: Tajik innrømmer at religion spiller inn.
Allah
Til Aftenposten sier Tajik at religion er en del av den kulturelle bagasjen.
– Synet på ærbarhet hos en kvinne kan ha noe å si, det kan ofte være religiøst betinget. Det er vanskeligere å argumentere mot det man opplever er forventninger fra Gud, sier Tajik.
Nå er det sikkert legitimt å vise til Gud i en slik setting, men sannheten er at vi først og fremst snakker Allah. Det gjenspeiles i sysselsettingstallene. Like så interessant er det at religion er en del av «den kulturelle bagasjen», men man merket seg også fraværet av «Gud» i overnevnte kulturdebatt.
Det blir altså i overkant ærlig å si at det er forskjell på Allah og Guds budskap? At det er forskjell på de samfunn som holder av Allah versus Gud?
Hvis man faktisk har «en enorm jobb å gjøre» for å få den delen av innvandrerbefolkningen som har lav arbeidsmarkedstilknytning i arbeid, så kan det jo være at det lønner seg med å være ærlig. Hvis det er Allah som står i veien, så nytter det neppe å hevde at samfunnets tiltak ikke er gode nok. Det vil de aldri bli, uansett hvor mange milliarder av kroner som pøses inn.
Fotomontasje: HRS