Recep Erdogan offentliggjorde lørdag at han hadde bedt sin utenriksminister om å iverksette prosessen med de ti ambassadører som «persona non grata», altså det første skrittet innen diplomatiet før utvisning fra landet, da han utvilsomt var forbannet. Igjen.
Forkledd demokrat
Denne gangen er Erdogan forbannet på ambassadørene, som i tillegg til Norge inkluderer ambassadørene fra USA, Frankrike, Tyskland, Canada, New Zealand, Nederland, Finland, Sverige og Danmark, fordi de uken før i en felles uttalelse hadde bedt om løslatelse av den velstående tyrkiske entreprenøren og aktivisten Osman Kavala.
Kavala, som sitter fengslet snart på fjerde året uten lov og dom, er anklaget for å ha finansiert folkeprotestene utløst i 2013 inkludert det angivelige, og feilslåtte, kuppet mot Erdogan i 2016. Dette kuppforsøket har vi tidligere omtalt som mer enn mistenkelig. Det skjedde om kvelden 15. juli og i sum virket det så amatørmessig at det var nesten for godt til å være sant – for Erdogan. For kuppforsøket i seg selv førte til betydelig mer makt – til Erdogan. Ikke minst fordi han, uten lov og dom eller ved tvilsomme prosesser, fjernet over 100.000 personer fra sine stillinger, angivelig sine fiender i politiet, domstolene, hæren, på universiteter og i mediene.
I ambassadørenes uttalelse het det blant annet at de fortsatte forsinkelsene i anledning rettssaken for Kavala «kaster en skygge over respekten for demokratiet, rettsstaten og gjennomsiktigheten i det tyrkiske rettsvesenet». Så forsvant Erdogan opp i det røde feltet, for ingen – ingen – vestlige land har noe med å blande seg inn i tyrkiske forhold. At de samme ambassadørenes land er Nato-allierte og/eller viktige handelspartnere for Tyrkia, lot ikke å bety noe for den forkledde diktatoren Erdogan. Den samme Erdogan har heller ingen problemer med å blande seg inn i andre lands forhold, ei heller EU som han fortsatt visstnok mener at Tyrkia bør få bli medlem av.
Men denne gangen tok det altså bare to dager før Erdogan gjorde kuvending. Ambassadørene skulle få bli i Tyrkia. Hva skjedde?
Feilslått politikk – og en egenrådig Erdogan
Er det én ting Erdogan ikke kan beskyldes for, så er det å være konfliktsky. Han bærer ved til ethvert bål så lenge det bidrar til å konsolidere makta. En makt han har forsterket gjennom sine snart 19 år som henholdsvis statsminister og president, sistnevnte fra 2014, men hans autoritære lederstil tjener verken folket eller landet.
De økonomiske krisene har stått i kø for Erdogan gjennom mange år. Som vi har rapport før, er den overopphetede økonomien i Tyrkia stort sett Erdogans egen skyld. Han har over tid fokusert på kortsiktig økonomisk vekst, beordret lav rente for at bedrifter skulle kunne låne penger og fortsette den økonomiske veksten, som førte til en voldsom inflasjon og svekket valuta. Advarslene om hans feilslåtte økonomiske politikk har prellet av Erdogan som vann på gåsa.
På slutten av 2018 tapte den tyrkiske lira 40 prosent av sin verdi i forhold til amerikanske dollar. Det førte mang en «vanlig» tyrker i en personlig krise, ikke minst fordi det er vanlig å ta opp lån i utenlandsk valuta, først og fremst dollar. Når den tyrkiske lira taper verdi, blir lånene dyrere å betale. Samtidig svekkes kjøpekraften. Tyrkia har hatt et markant underskudd på betalingsbalansen, da den økonomiske veksten har gitt tyrkerne stor appetitt på importerte varer fra utlandet – men landet importerer langt mer enn det eksporterer. I tillegg er Tyrkias viktigste eksportmarkeder, Syria, Libanon og Irak, i konflikter som tilsier mindre import.
Ifølge NTB har den tyrkiske lira siden begynnelsen av 2021 tapt nesten en firedel av sin verdi. «En dollar kan nå kjøpes for 9,75 lire, mens den til sammenligning kostet på 7,4 lire på begynnelsen av året – og 3,5 lire i 2017.» Og på tross av økt inflasjon har Erdogan fortsatt med å presse landets sentralbank til rentekutt.
Den økonomiske utviklingen i Tyrkia har fått selv trofaste AKP-velgere, Erdogans parti, til å rynke på nesen. Bedre blir det ikke av at de fleste tror det kommer verre økonomiske tider.
Så hva har dette med snuoperasjonen for utvisningen av de nevnte ambassadørene å gjøre? Egentlig ingenting, for dette er «krise á la Erdogan». Uansett politiske problemer Erdogan står i, så er det Vestens skyld. Skal han få oppmerksomheten vekk fra landets problemer, må han ha en ekstern syndebukk. Denne gangen ble det ti vestlige ambassadører som Erdogan skulle demonstrere makt og besluttsomhet over.
Likevel snudde han, som ikke er det minste merkelig, da landet er avhengig av sine vestlige handelspartnere, men hvordan kunne det skje uten at han kom til å miste ansikt?
Tvetydig
Ifølge Berlingske var det ambassadørene selv som «reddet» Erdogan – og det via Twitter. Den amerikanske ambassadøren i Tyrkia twitret at man «overholder artikkel 41 i i Wien-konvensjonen om diplomatiske forbindelser». Artikkel 41 beskriver at alle diplomater har en plikt til å respektere lover og regler og ikke blander seg inn i indre anliggender i vertslandet.
Norges og de øvrige lands ambassadører retwitret utsagnet.
Ordlyden på engelsk kan tolkes til at ambassadørenes uttalelse om Kavala er innenfor denne artikkelen, men fra tyrkisk hold ble det oppfattet som en slags beklagelse – og at man heretter vil forholde seg til artikkel 41. Dette skal ha blitt «godt mottatt» av Erdogan, som på en pressekonferanse mandag kveld uttalte at han håpet at ambassadørene nå ville være «mere forsiktige».
Oversettelsen av den amerikanske ambassadørens tekst etterlater tvil om hvilken av de to tolkningene som er den tiltenkte. Men man må kunne legge til grunn at disse ambassadørene kjenner godt til Erdogans trass, så det kan være at det nettopp er tvetydigheten som er det diplomatiske genistrek.
Så kan vi bare vente på Erdogans neste utfall mot Vesten. For i 2023 skal det være valg i Tyrkia.