Mediekritikk

Gjørmebrytning med en frekk apekatt

Det hjelper ikke å pøse med med millioner av kroner årlig til Dagsavisen. Avisen er i fullstendig forfall. De klarer ikke engang å levere en politisk analyse uten å dra folk ned i gjørma.

Lederartikkelen i Dagsavisen – altså en usignert kommentar som gir uttrykk for avisens meninger og holdninger – viser at en av avisen verste fiender er FrP-leder Sylvi Listhaug.

Men slikt kan jo ikke en tungt statsstøttet avis skriv rett ut. Derfor er det bare å finne «riktig person med riktige meninger» som en kan dytte foran seg. Denne gangen er det Magnus Marsdal, du vet, han som tror han har knekt FrP-koden, partiet han åpenbart ikke kan fordra.

Inn i manesjen

I lederartikkelen gyver Dagsavisen løs på Listhaug. For vi hadde «endelig fått en interessant debatt om 22. juli», men så «inntok Sylvi Listhaug manesjen». Nå har vi ikke lenger en god samtale, sier Dagsavisen, og prøver så godt de kan å bidra til den onde samtalen.

Problemet er at hun klarer å spore av debatten. Nå handler den om Listhaug og FrP, ikke om utbredelsen av tankegodset bak 22. juli.

Hvem som sporer av debatten kan nok diskuteres, men her kommer Marsdal inn: «Listhaugs metode» som Marsdal kaller et «fast mønster».

Først kommer «den frekke apekatt»-utgaven av Listhaug med et angrep på en minoritet eller en politisk motstander. Når fordømmelsene hagler, inntar Listhaug det uskyldige dådyrets offerpositur. Det var jo ikke slik hun mente det. Men når det er sagt – da kommer den rasende løven Sylvi og skal ha seg frabedt at den politisk korrekte eliten stempler henne og hennes tilhengere.

Det må jo gjerne Marsdal mene, men vi får ta det for gitt at Dagsavisen omfavner denne teorien siden de bruker den.

Frekk i kjeften

Fram mot valget vil det komme mange provoserende utspill fra Listhaug etter det mønsteret. Hvordan skal hennes politiske motstandere reagere?

Marsdal anbefaler å sitte stille i båten. Ikke alltid – når FrP lefler med konspirasjonsteorier som snikislamisering må venstresiden rope ut. Men når hun bare er frekk i kjeften, kan hun få holde på i fred.

Ja, kan samtalen bli mer «god» enn dette? «Frekk i kjeften» er ikke akkurat en standardmåte å omtale politikere på, og hva som er så konspiratorisk med snikislamisering får vi heller aldri noe fornuftig svar på. Det må i så fall bety at venstresiden har innsett at det ikke er noen sniking lenger, islamiseringen av samfunnet går sin gang. For er det noe journalister overhodet ikke kan, så er det islam. Da råder underkastelsen og selvsensuren – i håp om fred, slik en oppvakt dansk journalist omtaler det.

Den frekke apekatten

Dagsavisens leder kan by på mer i sin moralske overlegenhet:

Velgernes hovedsak foran årets valg er sosiale forskjeller. Innvandring er langt nede på lista. Da er det ingen grunn til å bite på hver gang Listhaug åpner munnen. Det kommer lite godt ut av gjørmebryting med en frekk apekatt.

Kall det å tie henne i hjel, eller å la Listhaug i fred. Det viktigste er at vi får en valgkamp som handler om sakene som er avgjørende for Norges utvikling de neste årene. Ikke om Sylvi Listhaug.

At innvandring er «langt nede på lista» kan vi takke de øvrige partiene og mediene for. Innvandring skal omdefineres til en utelukkende suksess for Norge. Ferdig snakka. Og når det kommer færre asylsøkere enn vanlig, og folket har glemt fokevandringskrisen utløst i 2015, er det bare å dure på med gladsaker. Hva for eksempel med bekymringen som hjelpeapparatet forteller om syrerne i Norge? Har Dagsavisen tenkt å ta tak i det? Har Dagsavisen tenkt å ta tak i innvandringens enorme kostnader – siden de tilsynelatende ønsker en valgkamp som handler om avgjørende saker for Norge? Vi holder ikke pusten.

Nei, spre narrativet om «gjørmebryting med en frekk apekatt». Det er vel nettopp slike analyser som Dagsavisen tror bidrar til de gode politiske samtalene. Andre oppfatter det nok mest som mobbing.

Mobbing av meningsmotstandere er hva vi får igjen for Dagsavisen i underkant av 40 millioner kroner årlig i statsstøtte – men vit så at avisen er svært så hypp på, i meningsmangfoldets navn, å få fjernest HRS’ 1,8 millioner kroner i året.