assimilering

Tyskland lanserer plan for å bekjempe fundamentalistisk islam

Det holder ikke utelukkende å konsentrere seg om vold og terror i islams navn, det kreves tiltak som vil ideologien til livs og ansvarliggjør muslimer, konkluderer Tyskland. I en ny plan bestående av fem punkt skal fundamentalistisk, ikke-voldelig islam bekjempes. 

«Bevare det frie samfunn, fremme sosial samhørighet, bekjempe politisk islamisme«, heter den nylig publiserte planen for å møte fundamentalistisk islam med større krav til ansvar og bevissthet i de muslimske miljøene.

Den største parlamentariske gruppen i den tyske Forbundsdagen, fraksjonen til den regjerende Kristne demokratiske union (CDU) og dets bayerske søsterparti, Den kristne sosialunionen (CSU), har godkjent en omfattende strategi for å forhindre spredning av politisk/fundamentalistisk islam i Tyskland.

Ideologien må synliggjøres, det holder ikke med terrorfokus, konkluderer Gatestone Institute, som har tatt planen i nærmere øyesyn.

Demokratifiendtlig ideologi

Tilsynelatende har den nye, tyske planen hentet inspirasjon fra Frankrikes nylig vedtatte lov mot politisk islam. Det er i alle fall mye i Gatestone Institutes presentasjon som minner om Emmanuel Macrons ord om islam som en religion i krise, og at det er på høy tid å ta tak i problemene dette medfører i Europa.

Tyskerne vil ha gjennomsiktighet og stiller krav til moskémiljøene, som å forby utenlandsk finansiering av moskéer og redusere antall utenlandske imamer som er aktive i Tyskland.

«Å bare fokusere på den voldelige delen av islamisme, islamistisk terrorisme, yter ikke det overordnede problemet rettferdighet. Den politiske islamismen, som tilsynelatende er ikke-voldelig, men vekker hat, agitasjon og vold, og som kjemper for en islamsk orden der det ikke er likhet, meningsfrihet og heller ikke noe skille mellom religion og stat, har spredt seg vidt og bredt i deler av samfunnet vårt», heter det i planen.

Videre er planen tydelig i å definere problemet med aktive religiøse islamske miljøer som motarbeider demokratiet ved å tale med to tunger – en utad til politikere og media, og en innad i egne miljøer:

«Disse politisk ekstremistiske, ikke-voldelige gruppene tar sikte på å etablere en orden i henhold til deres islamistiske ideer ved aktivt å forhindre integrering, dele vestlige samfunn i ‘troende’ og ‘vantro’, og avviser likestilling og religionsfrihet … De bruker demokratiske strukturer for å undergrave og til slutt avskaffe demokratiet.»

Belønner frihetselskere

Ved implementering av den nye tyske realpolitikken gjør Tyskland det samme som Danmark allerede har gjort – de skiller aktivt mellom integreringsvillige frihetsorienterte mennesker som ønsker å ta del i demokratiske verdier og de som motarbeider de samme verdiene.

Dette er et svært viktig skille. Det skal være mulig å komme fra muslimske land med frihetsmotiver, og disse menneskene skal støttes, ikke motarbeides. Også i Norge ser vi at eksmuslimer strever med å stå i utstøting og fordømmelse fra opprinnelseskulturen.

«Kampen mot politisk islamisme er ikke bare for våre fridemokratiske idealer og verdier, men også for de fleste muslimene i Tyskland som deler disse idealene med oss ​​og ønsker å leve med oss ​​på dette grunnlag. Fordi det er nettopp liberale, sekulære muslimer som er ofre for denne illiberale, antidemokratiske ideologien. De som offentlig motarbeider politisk islamisme og dens strategier er spesielt utsatt», heter det videre i planen.

Kommer ikke av ingenting

At ekstremisme ikke kommer ut av løse luften har HRS belyst mange ganger, senest i «Vet noen hvor skillet mellom islam og islamisme går?»

Islam har et åpenbart ideologisk problem i møte med vestlig kultur, men vestlig akademia har et tilsvarende problem med å adressere ideologien. Skillet mellom islam og islamisme finnes ikke i den islamske verden og heller ikke i muslimske miljøer i Vesten, mens islamisme har blitt et nærmest obligatorisk ord når akademia skal kritisere de negative sidene ved islam.

Islams ideologiske problem løftes også av Hege Storhaug i Islam. Den 11. landeplage (s.11):

«Termen islamisme viser til et islam der juss, politikk og teologi er en og samme sak. Men dess mer kunnskap jeg har fått om islam, jo mer umulig samvittighetsmessig har en slik intellektuell eller ideologisk teoriøvelse blitt for meg. Dette fordi islam som et overordnet totalitært samfunnssystem – et gjennomislamisert samfunn på alle nivå – allerede ble etablert av islams stifter Muhammed i det syvende århundret i den arabiske byen Medina. Det blir derfor meningsløst å postulere at det ikke var islam Muhammed praktiserte da han satt med all makt over folket han hadde underlagt seg, men ideologien, den politisk totalitære islamismen.»

De ideologiske implikasjonene som ligger i religionen islam belyses også nå av tyske politikere, skriver Gatestone Institute, som gjengir sitater av politikere og medieaktører.

«Religiøs ekstremisme kommer ikke ut av ingenting. Tvert imot trives den i isolerte parallelle verdener som ikke har noe til felles med våre verdier. Vi må sette lys på dette og ikke bare våkne når volden bryter ut.» Signert forbundsmedlem Nina Warken, integrasjonskommisjonær, stortingsgruppen CDU/CSU.

Den tysk-marokkanske forfatteren Sineb El Masrar sa i et intervju med den offentlige radiostasjonen Deutschlandfunk Kultur at det politiske dokumentet klart er rettet mot «reaksjonære, islamistiske organisasjoner» og «at den ikke er rettet mot alle muslimer, men mot de med en radikal agenda».

«Islamister er ikke interessert i demokrati. Tvert imot. De avviser demokrati fordi de bare anser politikk som legitimt hvis det følger forskrifter som følger Mohammeds politikk på 700-tallet.» Signert Susanne Schröter, islamforsker, Die Tagespost.

Reversere dagens politikk

Det viktigste forslaget i strategien innebærer uten tvil å reversere den tyske regjeringens mangeårige politikk for å støtte ekstremistiske grupper i Tyskland, som under dekke av å fremme dialog har legitimert disse gruppene og drevet utbredelse av politisk islam i Tyskland, slik islam har blitt drevet fram i mange europeiske land.

Reverseringsstrategien vil bestå i av fem punkter, som alle minner om den strategien både Frankrike og Danmark allerede er i ferd med å utøve rent realpolitisk:

  • Støtte grunnleggende forskning om politisk islam i Tyskland og Europa – med akademisk fokus på radikal islam og dens strukturer, nettverk og finansiering; å gi føderale myndigheter midler til å undersøke strukturer for politisk islam.
  • Avslutte statlig samarbeid og kontraktsforhold med organisasjoner som fremmer politisk islam. I fremtiden må alle økonomiske donasjoner, subsidier, kontraktsforhold og samarbeid med islamske klubber og foreninger som blir overvåket av tyske sikkerhetsbyråer avvikles på føderalt og statlig nivå. Dette inkluderer å oppheve lovbestemte skattelettelser og fjerne veldedighetsstatus.
  • Utdanning av imamer skal kun skje i Tyskland. Separasjon av religion og politikk skal være obligatorisk.
  • Gjennomsiktighet i medlemsstrukturer og finansiering av moskeene, inkludert krav om å offentliggjøre alle direkte og indirekte finansieringskilder, inkludert donasjoner, subsidier, kontrakter og samarbeid, til det føderale skattekontoret.
  • Forebygge radikalisering. Planen krever forbedret samarbeid mellom føderale, statlige og lokale myndigheter og det sivile samfunn.

Ansvarliggjør muslimene og redigere koranen

I det fulle og hele handler Tysklands nye plan om å ansvarliggjøre muslimske borgere, snarere enn å hensette dem i offerrollen. Kanskje det mest oppsiktsvekkende forslaget kommer fra et medlem av innenrikskomiteen i Forbundsdagen, Hans-Jürgen Irmer. Han peker på at koranen har over 200 vers om å utrydde de «vantro» og sier videre dette:

«Det avgjørende spørsmålet er i hvilken grad imamer er villige og i stand til å forklare at disse krigerske versene og suraene bare skal vurderes i sin historiske kontekst, og at de ikke lenger har noen betydning i dag, dvs. at de i prinsippet kan slettes …. Det skal legges til at implementeringen av strategien bare er mulig hvis for eksempel moskéssamfunn eller muslimer som helhet er villige til å bidra aktivt, fordi de forståelig nok kjenner segregeringsarbeidet til mange foreningsrepresentanter mye bedre og nærmere enn de fleste tyske observatører. «

Det samme foreslo Hege Storhaug i februar 2016 som et tiltak mot fundamentalistisk islam. Aftenposten passet da på å kjøre ut biskop, prester og fundamentalister mot henne med beskyldninger om «fascistisk og totalitær tankegang». Brorskaptes leder i Norge, Basim Ghozlan, gikk lengst i sine karakteristikker:

— Bytt ord « islam » med « jødedom » og « moské » med « synagoge », og skru klokken tilbake til 1940 og opplev en ekte fascisme, sier Basim Ghozlan forstander i Det Islamske Forbundet og en lederskikkelse i det muslimske miljøet.

Han mener forslagene til Hege Storhaug er gjennomsyret av hat.

— Storhaug påstår at hun vil beskytte de norske verdiene mot «fascistiske og totalitær islam», men med dette viser hun hvem som egentlig besitter en fascistisk og totalitær tankegang. Forslagene er så hårreisende at ingen fornuftig person kan ta dem seriøst, og de fortjener derfor heller ikke et detaljert tilsvar før Storhaug kommer seg ut av sin personlige hatboble og viser vilje til å respektere internasjonale konvensjoner om religionsfrihet. Forslagene er rett og slett en oppskrift på polarisering, ekstremisme og kaos.
Man kan med rette hevde at Ghozlan vet hvordan man snur verden på hodet. Hvordan reaksjoner fra kirkehold og fundamentalistiske islamske miljøer i Tyskland blir på fempunktsplanen, kan bli et interessant skue. Ettersom tyske medier fremstår langt mer opplyste om islam enn norske, vil det nok bli vanskelig for en tysk Ghozlan å få på trykk at det å kjempe for frihet er hat, ekstremisme, kaos og fascisme.

Til orientering er det valgår i Tyskland i år, slik det er i Norge. Mens Norge fremdeles har en offentlig «samtale» der nivået er lavt og stemplingsmekanismene mange, er europeisk offentlig samtale åpenbart preget av høyere kunnskapsnivå.

Vi oppfordrer norske politikere til å se til Europa, lære av den feilslåtte politikken som kjennetegnes ved økt kriminalitet, økt segregering og økt sikkerhetsrisiko for borgere av land som har vært innvandringsliberale. Ikke minst er det mulig å lære av grepene de samme landenes myndigheter tar nå, ikke minst for å begrense den ideologiske nedbrytingen av friheten forårsaket av moskéislam.