At kampen mot islamisme er viktig er både politikere og journalister enige om, men de kommer sjeldent med noen definisjon av hva islamisme er. Selv i regjeringens Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer er islamisme nevnt, men uten å gi en konkret definisjon av hva det er.
Den offentlige debatten om islam og muslimer har vært preget av temaer som internasjonal terrorbekjempelse og ytringsfrihet, særlig i kjølvannet av terrorangrepene i USA i 2001 og karikaturstriden i 2005 og 2006. I tillegg har manglende likestilling, negativ sosial kontroll, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold, negative holdninger til LHBTIQ-personer i konservative muslimske miljøer og radikal islamisme blitt trukket fram (min utheving). Norske myndigheter jobber for å bekjempe kriminelle forhold, slik som vold, tvangsekteskap og ekstremisme. Det er også et mål at alle skal leve sine liv fritt for negativ sosial kontroll og at andre skal ha respekt for hvordan en velger å leve sitt liv.
Jeg skal innrømme at jeg selv har brukt begrepet islamisme. Det er enkelt og bekvemt dersom man skal unngå å stigmatisere og unngå å stemples som rasist, men jo nærmere man går begrepet i sømmene, jo mer ullent framstår det. Jeg klarer ikke for egen del å definere hvor skillet mellom islam og islamisme går, og det problemet er jeg ikke alene om.
Ideologi
Det går et åpenbart skille mellom bruk av vold og ikke bruk av vold. Samtidig beskriver Ruud Koopman i sin bok Islams forfalne hus at årsaken til volden, ufriheten og stagnasjonen i islamske samfunn og miljøer er islam selv.
Den anerkjente sosiologen skriver at over 40 prosent (44) av muslimer i Europa har holdninger som faller inn under fundamentalisme-begrepet. Blant kristne er det fire prosent, viste Koopmans undersøkelse. Da gjenstår vi med et muslimsk miljø der den eneste forskjellen mellom 40 prosent muslimer og de voldelige ekstremistene er voldsbruken.
Islam har et åpenbart ideologisk problem i møte med vestlig kultur, men vestlig akademia har et tilsvarende problem med å adressere ideologien. Skillet mellom islam og islamisme finnes ikke i den islamske verden og heller ikke i muslimske miljøer i Vesten, mens islamisme har blitt et nærmest obligatorisk ord når akademia skal kritisere de negative sidene ved islam.
Islams ideologiske problem løftes også av Hege Storhaug i Islam. Den 11. landeplage (s.11).
Termen islamisme viser til et islam der juss, politikk og teologi er en og samme sak. Men dess mer kunnskap jeg har fått om islam, jo mer umulig samvittighetsmessig har en slik intellektuell eller ideologisk teoriøvelse blitt for meg. Dette fordi islam som et overordnet totalitært samfunnssystem – et gjennomislamisert samfunn på alle nivå – allerede ble etablert av islams stifter Muhammed i det syvende århundret i den arabiske byen Medina. Det blir derfor meningsløst å postulere at det ikke var islam Muhammed praktiserte da han satt med all makt over folket han hadde underlagt seg, men ideologien, den politisk totalitære islamismen.
Storhaug spør betimelig om hvilken form for islam det i så fall var Muhammed var praktiserte. Og det er et vesentlig spørsmål når man vet at profeten Muhammed anses av muslimer som det perfekte mennesket.
Moskémiljøene avviser skillet
Man skulle anta at det var i muslimenes interesse at skillet mellom islam og islamisme kom tydelig fram i deres egne gudshus, slik at de slapp å bli belemret med nordmenns uro over islams implisitte ideologi. Men moskémiljøene har heller ingen fasit man kan lene seg på – i alle fall ikke en som er beroligende for mennesker som har berettiget frykt for det totalitære. Storhaug berører også denne problematikken i «Landeplagen»:
Et annet argument mot å skille mellom islam og islamisme, er at det ikke finnes noen moské i Norge tilhørende de to store dominerende retningene innen islam, sunni- og sjiaislam – så vidt meg bekjent – som tydelig har skilt ut den personlige gudstroen, spiritualiteten og ritualene som bønn og faste, og parkert politikk og juss på utsiden av dørstokken, forvist til historiens skraphaug. Tvert om.
Mitt syn støttes av blant andre Tariq Ramadan, ansett som den ledende angivelige «reformatoren» av islam i Europa, som det hevdes skal stå for en tilpasning av religionen i tråd med Europas ånd og verdigrunnlag, et slags «euro-islam».
Ramadan har vært en av EU-kommisjonens viktigste rådgivere i islamspørsmål de siste årene. Han løftes også frem av mang en norsk samfunnsdebattant, som stortingspolitiker Abid Q. Raja i Venstre og samfunnsdebattanten Mohammad Usman Rana. Av mange uttalelser fra denne ideologiske lederpersonen, nevner jeg en skriftlig fra 2002:
«Vi ville ikke være troende hvis ikke islam var rettesnoren for livene våre, hvis ikke Koranen var grunnloven for samfunnene våre, hvis ikke den islamske loven styrte alle våre anliggender»(min utheving).
«Islamofobisk»
I Sverige er det nylig foretatt en systematisk undersøkelse av holdningene i de svenske moskémiljøene.
Litteraturkritikeren, forfatteren og styremedlem i Doku, Johan Lundberg, og tidligere advokat Lars Jonson, kontaktet alle de største moskéene i Sverige for å forhøre seg om hvordan de ser på ordene islamisme og islamist, og om de selv bruker dem eller andre begreper om mennesker og bevegelser som refererer til islam som politisk, antidemokratisk eller voldelig. Resultatet av kartleggingen ble presentert i Doku.nu:
Med noen få unntak ønsker ikke moské-representantene engang å vedkjenne seg at de vet hva som menes med ordene islamisme og islamist. Ingen av dem støtter synspunktet som politikere og journalister uttrykker, og ingen bruker ordene. Et par skriver kort at personen som bruker ordene selv må forklare hva han mener. Alle sier at de bare snakker om islam og muslimer, og at de ikke bruker noe annet begrep.
Noen hevder at ordene bare har som formål å peke på praktiserende muslimer som ekstremister, og at det er islamofobi, rasisme og hat mot islam å bruke dem.
Svarene samsvarer med resultatene i tidligere tilsvarende undersøkelser. Det er nemlig en bred oppfatning i muslimske organiserte miljøer at islamisme og islamist er termer som ikke-muslimer i Vesten bruker for å ødelegge eller skade islam og dets omdømme (min utheving).
Forfatterne av undersøkelsen beveger seg deretter inn på det området politikere og journalister sjeldent ønsker eller vil bevege seg inn i, der de drøfter hvorfor det kan ha seg at religiøst aktive muslimer ikke vil vedkjenne seg begrepene islamisme og islamist. De hevder det kan tolkes som at de anser begrepet som overflødig og refererer til noe som ikke eksisterer, og påpeker at dersom dette er tilfelle er det direkte feil, i og med at den politiske komponenten åpenbart er tilstede i islam.
Det er også andre mulige årsaker til at de troende muslimene ikke vil vite av begrepene, skriver Lundberg og Jonson:
Moskérepresentantene kan også vurdere begrepet islamisme som overflødig fordi det ikke er noen reell motsetning mellom islam i vid forstand og politisk islam. Deretter kan det hende de mener at politisk islam ikke er en problematisk utvekst av islam.
En rimelig tolkning av denne holdningen er at representantene har et «inkluderende» syn på islam i begrepets brede forstand, at politisk islam er ett av flere rimelige uttrykk for islam, der en ytterkant er en mer from og innadvendt religiøs praksis, mens en annen ytterkant er en revolusjonerende, voldelig form for religiøsitet. En tredje variant kan være politisert, med sikte på å snu utviklingen av samfunnet innenfor rammen av demokratiske systemer i retning av for eksempel økt aksept av sharialoven i visse muslimske enklaver.
Voldskapital
HRS har gjentatte ganger belyst at islam har en aktiv og overrepresentert voldskapital i Norge, og at hele hundre muslimer fra Norge tilsluttet seg terrorkalifatet IS. Det gir en klar indikasjon på at forekomsten av voldelige radikale er langt høyere i de muslimske miljøene enn den er i samfunnet forøvrig. Skulle man «oversatt» antall ekstremister til befolkningen forøvrig, ville omtrent 2.500 nordmenn tilsluttet seg IS.
Den norske NOVA-undersøkelsen Holdninger til ekstremisme viser den samme overrepresentasjonen blant muslimske ungdommer og deres tanker om bruk av vold som politisk virkemiddel.
Hvilken endring det er ønskelig å oppnå ved voldsbruk, stilles det derimot ikke spørsmål ved i undersøkelsen. Dersom man kan mistenke at muslimske unge er villige til å bruke vold for å få økt aksept av sharialoven, er tallene skremmende. Det tallene unektelig viser er at de muslimske ungdommene er mest tilbøyelige til å støtte de mest ytterliggående standpunktene, samtidig som andelen som svarte «vet ikke» i all hovedsak befant seg i innvandrertette bydeler.
Er det islam eller er det islamisme om lag 30 prosent av muslimsk ungdom synes vold kan forsvares når målet er politisk endring?
Kristendomisme?
Når Vestens politikere i en årrekke har påpekt i etterkant av terror i islams navn at den «ikke har noe med islam å gjøre«, representerer det en tviholding på teorien om at det politiske er strengt skilt fra det religiøse i islam, og legitimerer bruken av islamisme-begrepets ikke-stigmatiserende effekt på muslimer.
Også norske muslimer er ivrige etter å understreke at terrorhandlinger på ingen måte har noe med religionen deres å gjøre, men er løsrevet fundamentalisme. Nooshin Zaery, muslim og samfunnsdebattant, hadde et innlegg i Bergensavisen i etterkant av halshuggingen av den franske historielæreren Samuel Paty. Innlegget er egnet til å illustrere tankesettet.
Det som skjedde i Frankrike med drapet på Samuel Paty er dypt tragisk og uakseptabelt. Det var en satanistisk handling, som ikke har noe med religion å gjøre. Slik jeg ser det er det en politisk handling. Slike hendelser gjør at vi muslimer blir lammet. Vi vet ikke hvordan vi skal reagere, og vi vet ikke hvordan vi skal gi en «riktig» respons. Ikke før vi har klart å komme oss gjennom den ene tragedien, så kommer det en ny tragedie vi må forholde oss til.
Ja, det er stadig nye tragedier knyttet til islam, og det er stadig behov for å si at terror ikke har noe med islam å gjøre. Men fundamentalister finnes i de fleste religioner, og det ville ikke falle eksempelvis kristne inn å motstride at kristenfundamentalisme har noe med kristendommen å gjøre. Tilsvarende finnes det hinduistiske fundamentalister, uten at noen vil hevde at deres gjentatte angrep på kirker ikke har noe med hinduismen å gjøre.
Av samme årsak finnes heller ikke begreper som «kristendomisme» eller «hinduismeisme» (sic). Fundamentalisme er en del av religionsutøvelsen, og ved å erkjenne det kan også de religiøse miljøene selv ta ansvar for nødvendig intern kritikk og endring. Å etablere et særegent begrep for islamsk fundamentalisme er utelukkende med på å opprettholde den volden, ufriheten og stagnasjonen som Koopman beskriver.
Det som også er verdt å merke seg, er at Zaery sier at Paty-drapet var en «politisk handling». Slik bekrefter hun, antakelig uten hensikt, at islam og politikk nettopp er vevd sammen.
Myten om ofre
Den rådende politiske tanken om at språk og arbeid gjør at muslimer integreres, får en kraftig knekk når man ser på framveksten av salafistiske holdninger i Europa. Islam er et ideologisk rammeverk og verdisett som ikke forsvinner med større språkkunnskaper eller jobb. Islamsk mentalitet forblir ikke bare uendret i den vestlige verden, den tilspisses og blir mer aggressiv, helt i tråd med religionens fundamentalistiske verdigrunnlag.
De «enslige ulvene» og «marginaliserte innvandrerne» er elendige forklaringsrammer for terror, men til tross for kunnskap om at islamske terrorister ikke er ofre for trangboddhet, dårlige sosioøkonomiske forhold og negative fordommer, fortsetter myten om at de er ofre å leve videre, både i politisk forebyggingsarbeid og i media.
Myten gjør det vanskeligere å problematisere korrelasjonen mellom stadig flere muslimers høye utdanning og framveksten av ekstreme ideologiske miljøer.
Akademisk skille
Det er mye som taler i retning av at skillet mellom islam og islamisme er et kunstig akademisk skille som sørger for at man slipper å forholde seg til grunntesene i islam og Muhammeds liv.
Hvis man hevder at islam er en avskyelig religion på grunn av de politiske elementene som unektelig er tilstede, kan man si at resonnementet, men selvfølgelig ikke vurderingen, samsvarer med de svenske moskérepresentantenes tolkning av islam, noe også Dokus Johan Lundberg og Lars Jonson påpeker. Selvsagt vil ikke moskérepresentantene mene at islam er avskyelig, de vil tvert imot hevde religionen har rimelig rett i å ha politisk agenda. Resonnementet om at islamisme er et konstruert begrep er likevel sammenfallende.
Et mer problematisk skille går mellom politikere og mediers fordømmelse av enhver islamkritiker som hevder at islamisme er et ubrukelig begrep og toleransen for at moskérepresentantene kan hevde det samme. Lundberg og Jonson påpeker at det er bekymringsfullt når det mediene kaller islamistiske handlinger faktisk oppleves å være i tråd med generell muslimsk tro av muslimene selv.
Samtidig er det naturligvis bekymringsfullt at det ser ut til å råde en relativt stor enighet blant islamske autoriteter i dagens Sverige om at islamisme ikke er et problem eller at islamistiske handlinger er i tråd med muslimsk tro generelt.
Problemet med skillelinjen mellom islam og islamisme blir svært tydelig i lys av moskérepresentantenes svar. Skillet er konstruert. Akademia insisterer på at skillet er tydelig, men evner heller ikke selv å definere hvor den selvkonstruerte grensen skal gå. Hva med islamsk homohat? Hva med påtvunget hijab og jødehat? Hvor går grensen? Lundberg og Jonson ser heller ikke ut til å finne (dette klare) skillet, men sitter tilbake med en rekke spørsmål akademia ikke evner å besvare.
For hva er egentlig islamisme? At voldelig islamisme skal fordømmes er nok de fleste svenske opinionsledere enige om, men begrepet islamisme er bredere enn det. Spørsmålet om hva som bør inkluderes i begrepet tvinger seg på om man prøver å svare på spørsmålet om de svenske moskérepresentantens svar skal tolkes som uttrykk for islamisme. Er det for eksempel et uttrykk for islamisme å oppfatte kritikk av islamisme som islamofobi?
Det er på høy tid å forkaste begrepet islamisme og erkjenne at muslimene selv har rett når de sier at begrepet ikke finnes. Det synes lite hensiktsmessig å operere med et skille ingen evner å påpeke hvor går, og som ikke eksisterer som annet enn en passende idé for intellektuelle som frykter rasismestempel.
At begrepet forkastes er lite trolig. Snarere vil politikere og medier i et valgår bruke det flittig. Det er mer enn fristende å kontakte de ulike partiene og be dem definere hvor skillet mellom islam og islamisme egentlig går.