Det er et vanvittig prosjekt vi er vitne til når regjeringen henter først 33, og senere de resterende av de 50 håndplukkede menneskene fra Morialeiren i Hellas.
Det er synd på mange mennesker i verden, men i stedet for å hjelpe flest mulig lidende, har regjeringen bestemt at nettopp disse 50 skal subsidieres personlig av den norske staten. Glem gatebarn i Manilla, sultende barn som lever i kloakken i Romania eller tanken på ca. 80 millioner mennesker i verden er på flukt.
Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstads (KrF) Jesus elsker åpenbart ikke alle barna, men de barna som er mest medieprofilerte.
– Først å frem vil jeg si at jeg er glad for at de endelig kommer til Norge. De har vært viktig for meg, for KrF og for regjeringen at vi skal bidra internasjonalt i en situasjon som har vært veldig krevende for Hellas, sa Ropstad til VG forrige uke.
Visst har det vært krevende for Hellas. Engasjementet for å hente de 50 startet etter at migrantene selv satte fyr på leiren i Moria. #50erikkenok gikk som en farsott i sosiale medier, og de som ville vise egen godhet var mange og høylytte. Men så er det det der med bare å ville hjelpe når det handler om egen sosiale posisjonering og ikke et reelt hjelpeønske – for effekten av de kostbare 50 er marginal.
Beløp som kunne reddet tusener
Fra Brochmann II-utvalget og SSB kan vi utlede at hver flyktning har en livsløpskostnad på 15-20 millioner kroner per person. Ganger man 50 med 20 millioner, får man en milliard. En milliard for å «redde» 50 mennesker. For en familie på fem kan det utgjøre en kostnad på 100 millioner kroner. Så påstås det at man ikke kan sette en prislapp på å hjelpe mennesker i nød, men det både kan og må man. Det er nettopp ved å sette en prislapp på ulike prosjekter man får en idé om hvorvidt prosjektet fungerer etter intensjonen eller ikke – og hvorvidt det er målrettet og kostnadseffektivt.
De 50 personene fra Moria faller inn under kategorien «prosjekt som er meningsløst urettferdig». Kostnaden kan ikke forsvares, minst av alt moralsk sett, da tusenvis ville kunne fått hjelp for beløpene som er i sving. Men det er heller ikke særlig «snilt» å hente mennesker som mangler forutsetninger for å bygge meningsfulle liv i Norge. Vi vet at mennesker med flyktningbakgrunn har ekstra utfordringer knyttet til å tilpasse et liv i Vesten. De kommer til et sekulært kunnskapssamfunn der det er vanskelig å lykkes.
At kostnadene knyttet til asylsøkerne er enorme, skyldes blant annet at de får langt mer i offentlige overføringer enn de betaler inn i form av skatt. Et oppdrag Frp bestilte fra SSB i 2018, viser at innvandrere fra typiske asyl- og flyktningeland betaler svært lite skatt sammenlignet med øvrig befolkning. Her ser vi at syrere, i motsetning til hva vi blir fortalt om «høyt utdanningsnivå» og «lett integrerbare» er langt fra realitetene.
Aftenposten publiserte for et år siden artikkelen «Jan Tore Sanner later som kostnadene til asyl og flyktninginnvandring ikke eksisterer – og skylder på pensjonistene«, skrevet av Siv Jensen og Sylvi Listhaug. Derfra er også skatteoversikten hentet, og den forteller mye om hvorfor det er vanvittige summer i sving når flyktninger hentes til Norge.
Median innbetalt skatt for kvinner fra Syria er knapt over den for somaliske kvinner, de ligger helt i bunnen av statistikken. Samtidig er innvandrere fra visse deler av verden overrepresentert på offentlige overføringer.
Årlig går hver eneste innvandrer med såkalt fluktbakgrunn 147.000 kroner i underskudd sammenlignet med dem med norsk bakgrunn – vel å merke i 2018-tall, beløpet kan like gjerne være høyere i 2021. I tillegg gikk Norge med 94.000 kroner i underskudd pr. person på familieinnvandring i 2018, og det sier seg selv at de 50 fra Moria-leiren, til tross for at det er barnefamilier, kan utløse ytterligere familieinnvandring.
Planlagt barnefattigdom
Et annet problem ved å hente vanskelig integrerbare personer til Norge, er at det blir en negativ spiral. Ikke bare fungerer slik henting som incentiv for menneskesmuglere som får opprettholdt en lønnsom praksis, det fungerer også som en form for planlagt barnefattigdom. Når man vet at disse menneskene vil streve enormt med å bygge livene sine i Norge, vet man samtidig at de med stor sannsynlighet faller under grensen for relativ fattigdom. Da kan ikke «godheten» kalles stort annet enn det den i praksis er: planlagt barnefattigdom.
For den som finner påstanden hårreisende, er SSB-rapporten Nesten 111 000 barn vokser opp med vedvarende lave husholdningsinntekter et godt sted å starte lesingen. Rapporten viser også hvor raskt utviklingen av en ny underklasse går når vi importerer mennesker uten forutsetninger for å lykkes i samfunnet.
«Nærmere 111 000 barn under 18 år bodde i 2018 i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det er vel 5 000 flere enn året før, og i alt 11,3 prosent av alle barn tilhører nå en lavinntektshusholdning. Det er først og fremst husholdninger med svak tilknytning til arbeidsmarkedet og som derfor i stor grad er avhengige av overføringer, som er utsatt for lavinntekt.»
Planlagt økt voldskriminalitet
Et mye brukt argument for å håndplukke de 50 fra Moria-leiren har vært fokuset på barnefamiliene. De skal være lettere å integrere, sies det, for ikke å nevne at ordet «barn» ivrig brukes som politisk brekkstang for økt innvandring. Men i likhet med at disse barna er mer utsatt enn andre barn for å forbli i en lavinntektsfamilie, vet vi også at de har langt større sannsynlighet enn andre barn for å bli kriminelle.
Fremmed kultur i møte med norsk kultur er oppskriften på økt stress innad i familiene, og økt forekomst av vold. Det er medbragt kultur som gjør at disse barna vil vokse opp og være overrepresentert på voldsstatistikkene.
TV 2s gjennomgang av voldsdommer i Oslo viser at av de 140 undersøkte gjerningspersonene, hadde 70 prosent innvandrerbakgrunn.
Med andre ord var over to av tre grove voldhendelser i Oslo utført av innvandrere. Det til tross for at innvandrere ifølge Statistisk sentralbyrå utgjør 33 prosent av Oslos befolkning.
Til overnevnte kan vi presisere at 33 prosent favner både første- og andregenerasjon.
Familievoldsdommene er det enda verre med. Aftenposten gikk i 2016 gjennom familievold-dommer ved Oslo tingrett de tre foregående årene. Blant de 89 som er dømt for vold mot barn, hadde 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti dømte har bakgrunn fra Asia eller Afrika.
Den norske studien UngVold 2015 avdekket at hele 19 prosent av ungdom med ikke-vestlig opprinnelse hadde blitt utsatt for grov vold i hjemmet. Grov vold er for øvrig ikke som ørefiker eller å ta noen hardt i armen, det defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte.
Så kan man selvsagt ikke konkludere med at de gjeldende Moria-familiene driver med slikt, men risikoen for at de gjør det, er langt høyere enn den er for migranter fra andre verdensdeler. Det er en kultur som importeres, og den er langt mer voldsberedt enn den norske. Den nylig arresterte, terrormistenkte 16-åringen fra Syria er et kulturelt eksempel, enten man liker det eller ei.
Bruk penger der det monner
Ifølge VG, er innvandringspolitisk talsmann i Frp, Jon Helgheim, «svært kritisk til at Moria-migrantene får komme til Norge akkurat nå». Men det er ikke «akkurat nå» som er problemet med symbolpolitikken, det er grunnleggende misbruk av skattepenger og asylinstituttets formål å hente disse flyktningene når som helst. Det er ingen vinnere i den norske asylpolitikken – ei heller de 50 som hentes, som vist over.
– Å hente asylsøkere fra Moria er en svindyr symbolhandling som totalt sett bidrar til å lokke flere asylsøkere ut i lidelse og nød. Det har ingenting med hjelp å gjøre, bare et spill for å fremstå som raus, uttalte Helgheim til VG.
Akkurat dette utsagnet er det ikke vanskelig å være enig i. Hadde Norge brukt tilsvarende beløp på å hjelpe lidende i verden i områder der kostnadsnivået står i forhold til resultater, hadde det på alle måter vært rausere og mer moralsk.
Men onsdag kommer altså første utpekte, de håndplukkede asylsøkerne som skal være symboler på politisk godhet, til en prislapp på om lag en milliard norske kroner. Det koster å være «god».