Siden 1990 har 236 personer blitt drept av sin daværende eller tidligere partner. NRK meldte tirsdag at det er en signifikant nedgang i antallet partnerdrap i Norge. Det må en svært velvillig forskergruppe til å få fastslå dette, ledsaget av et like velvillig NRK. Tilgjengelige tall viser en variasjon i antall drap over tid, mens tallene for partnervold stadig stiger.
HRS gjenga mandag den totale drapsoversikten som viser at utenlandsfødte gjerningspersoner er overrepresentert. 15 prosent av befolkningen står for 37 prosent av alle drap. Det er en enorm overrepresentasjon. Men andelen partnerdrap som er utført av innvandrere, får vi ikke vite.
Nettavisen viste til at regjeringen i sin drapsoversikt for 2020 ikke nevnte denne overrepresentasjonen med et eneste ord. Regjeringen konsentrerte seg om å forebygge drap, og rettet seg spesielt mot partnerdrap. På spørsmål fra Nettavisen hvorfor denne overrepresentasjonen ikke ble nevnt – og om regjeringen mener det er relevant – svarte Justisdepartementets kommunikasjonsrådgiver Andreas Bondevik på e-post:
– Det er riktig at andelen gjerningspersoner med utenlandsk bakgrunn har en viss overrepresentasjon målt opp mot denne gruppens andel av befolkningen ellers. Men vold og drap skyldes sammensatte forhold, og drap kan sjelden forklares med en årsaksfaktor alene. Statsborgerskap kan være en slik faktor.
Alt blir bedre – i følge NRK
NRKs presentasjon av drapstall er vinklet på en slik måte at man får inntrykk av at de siste årenes nedgang i antall partnerdrap er en trend som vil vedvare og at alt nå skal bli bedre – ikke minst blant innvandrerne som er overrepresentert på statistikken.
– Det har vært en svak, men jevn nedgang i forekomsten av drap generelt gjennom hele perioden siden 1990. Nå ser vi for første gang en nedgang i partnerdrap. Det gjelder for perioden 2016–2019.
Det sier professor ved Oslo universitetssykehus, Solveig Vatnar, til NRK. Hun har ledet arbeidet med rapporten «Partnerdrap i Norge – endringer over tid?», som blir offentliggjort denne uka.
Vatnar sier videre til NRK at «endringen viser seg når vi over tid studerer antallet partnerdrap opp mot størrelsen på befolkningen i Norge».
Det er følgende tallmateriale Vatnar og hennes forskergruppe har arbeidet med:
De grå søylene er partnerdrapssaker. Her har Vatne konsentrert seg om perioden fra 2016–2019. Det krever ikke spesielt gode analyseferdigheter for å fastslå at et slikt uttrekk ikke kan si noe som helst. Velger man samme tidsintervall ti år tidligere, 2006–2009, vil man få nøyaktig samme tall. Velger man derimot en noe lengre periode, eksempelvis fra 2012-2015, vil tallet være betydelig høyere. Det er rett og slett umulig å lese statistikk på den måten Vatne gjør – også når man studerer befolkningsøkning. Variasjonen er for stor og tallene for lave til å kunne konkludere slik Vatne og NRK gjør.
Oppsummeringen av partnerdrapsutvalgets utredning, som Vatne er en del av, konkluderer til og med at det ikke finnes noen nedgang:
På 1990-tallet ble det i gjennomsnitt registrert 33 drapssaker i Norge per år. På 2000-tallet ble det i gjennomsnitt registrert 30 drapssaker per år. I perioden 2010–2019 ble det i gjennomsnitt registrert 29 drapssaker per år. Til sammenlikning har det de siste 30 årene blitt registrert i gjennomsnitt åtte partnerdrapssaker per år (1990–2019). Antallet partnerdrap i Norge har vært stabilt i hele denne perioden.
Man kan likevel konkludere med at nedgangen i partnerdrap faktisk eksisterer, dersom man har et reelt ønske om at det ikke skal være forskjeller mellom nordmenn og innvandrere. Og det ønsket kan det se ut til at Vatne og NRK deler.
Kultursensitivitet – det nye Norge
Partnerdrapsutvalgets utredning har nemlig en spesifikk tilnærming til å forstå vold. Her skal ikke kultur spille noen rolle, det er de psykososiale forskjellene som tilskrives forekomstforskjellene.
Hovedforskjellene mellom voldsutsatte med etnisk minoritetsbakgrunn og voldsutsatte med etnisk norsk bakgrunn, var knyttet til psykososiale forskjeller og deres immigrasjonsstatus, ikke til ulikheter ved partnervolden. Samtidig var barn av innvandrerforeldre oftere vitne til partnervolden enn barn av opprinnelig norske foreldre.
Har du ennå ikke fått med deg det aller største mantraet innen akademisk selvpisking – kultursensitivitet – er det på høy tid du får det med deg nå. For det å være sensitiv i møte med andre menneskers kultur er visstnok helt avgjørende for både å kunne forstå og relativisere vold og partnerdrap.
I partnerdrapsutvalgets utredning forekommer ordet kultursensitiv 20 ganger, mens ordet innvandrer forekommer fire ganger. Lista er lagt for hvordan vi skal forstå vold, håndtere vold, forebygge vold og relativisere vold. For når man leser utredningen får man en sterk anelse om at voldsutøvelse i innvandrerbefolkningen ikke er innvandrernes skyld – det er vår skyld. Vi gjør rett og slett ikke nok, vi er ikke snille og forståelsesfulle nok.
Om du skulle være i tvil – gå inn i dokumentet og søk på ordet tolk. Eller la det være, for jeg har allerede gjort det. Ordet tolk er brukt 130 ganger. Hvis vi stiller opp med tolk, slutter innvandrerne øyensynlig å være langt mer voldelige enn oss andre?
Sjokkerende overrepresentasjon
At NRK finner forskere som er villige til å understreke berøringsangsten statskanalen forfekter hva gjelder grov vold i innvandrerbefolkningen, er neppe noen overraskelse. For det er lite som tyder på at den stadig voksende innvandrerbefolkningen blir mindre voldelige – tvert i mot.
Det er ikke enkelt å få tak i tall på andel innvandrere som begår partnerdrap i Norge per i dag, men noe vet vi:
I årene 2000-2009 ble 79 menn i Norge siktet for å ha drept nåværende eller tidligere kone/samboer. Av disse hadde 22 menn utenlandsk statsborgerskap, med et flertall fra Asia og Afrika (Kripos, 2010). Også svenske tall viser at menn av utenlandsk opprinnelse er sterkt overrepresentert i denne sammenhengen. Samtidig som andelen innvandrere i Sverige på denne tiden var rundt ti prosent, var nærmere 40 prosent av mennene som begikk partnerdrap, født i utlandet (BRÅ-rapporten, 2001). Det er vel lite som tyder at det har skjedd en positiv utvikling i løpet av årene som har gått.
VG gjennomgikk partnerdrap fra perioden 2007 fram til i dag. Konklusjonen er nedslående, og overrepresentasjonen av innvandrere er enda høyere for partnerdrap enn for andre drap:
I 2007 var det for første gang overvekt av innvandrere blant gjerningsmennene. 14 prosent av Norges befolkning er innvandrere (2019), mens 49 prosent av partnerdrapene er utført av innvandrere.
Voldskultur med drapspotensiale
Det finnes også andre sterke indikatorer på at nedgangen i antall partnerdrap siden 2016 er tilfeldig. Ikke bare gjør tekniske nyvinninger ved landets sykehus at flere overlever grov vold og drapsforsøk. Det er også et massivt utbygget hjelpeapparat voldsutsatte innvandrerkvinner i risiko for drap kan benytte seg av.
Bufetat oppgir følgende tall på sine nettsider:
63 prosent av beboerne på landets krisesentre hadde innvandrerbakgrunn i 2019. Dette tilsvarer 1.108 beboere, hvorav de aller fleste, 1.016, var kvinner, mens det ble registrert 91 mannlige beboere med innvandrerbakgrunn.
Når 15 prosent av befolkningen bruker 63 prosent av plassene ved landets krisesentre, sier det langt mer om voldskultur enn det sier om «manglende kultursensitivitet og manglende bruk av tolk».
– Den groveste volden er så grov at det er et under at ikke flere blir drept, sa Tove Smaadahl, leder for Krisesentersekretariatet, til NRK i 2019.
I syv av ti partnerdrap er det registrert partnervold før drapet. «Statistikk om vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er en viktig indikator på likestilling og oppfyllelsen av menneskerettigheter i et samfunn. Mørketallene er store, og tall fra statistikk hos politiet eller krisesentrene viser bare toppen av isfjellet,» skriver Krisesentersekretariatet på sine statistikksider.
Vi vet også at en stor andel kvinner med innvandrerbakgrunn lever på sperret adresse fordi de står i risiko for å bli drept av partner eller andre nære familiemedlemmer. Hvor stor andel er umulig å vite. Undertegnede kontaktet PST for å få tallene:
– Finnes det tall på hvor stor andel av de personene som er adressesperret i Norge som har utenlandsk opprinnelse? Det framgår at en stor andel av sakene omhandler æresrelatert vold/trusler, men jeg klarer altså ikke finne tallene, lød det fra meg.
Svaret fra kommunikasjonssjef Åste Dahle Sundet viser at disse tallene ikke kan framlegges.
– Dette har vi ikke tall på. Saksbehandlingssystemet vårt er ikke laget for å hente ut mye statistikk, så uttrekk på f. eks. kriminalitetstype eller landbakgrunn er ikke noe vi har mulighet til, var svaret fra Dale Sundet til HRS.
Det er vanskelig å vite hvorvidt vi har har vondt av det vi ikke vet. Det går nok over, bare vi bruker tilstrekkelig kultursensitivitet og tolk.