Kriminalitet

Gruppevoldtekts­overgripere behandles som sår­bare barn

Bak lukkede dører i Oslo tingrett går en straffesak som forteller mye om hvilke enorme utfordringer vårt samfunn står overfor i møtet med en kultur samfunnsinstitusjonene våre ikke evner verken å forstå eller håndtere. Seks unge menn er tiltalt for grov voldtekt – gjentatt gruppevoldtekt – av en jente som beskrives å ha "tilleggsutfordringer". Men mennene var under 18 år da de voldtok henne, og behandles derfor som sårbare barn. Det er en kulturkollisjon vårt rettssystem ikke er kalibrert for å håndtere.

I Norge praktiseres likhet for loven, et prinsipp som går ut på at lover skal gjelde likt for alle, og at alle har krav på samme behandling av offentlige myndigheter og av domstolene. Likhet for loven er en av menneskerettighetene. Noe annet prinsipp synes heller ikke mulig å benytte i en rettsstat, men samtidig er det slik at om dette rettsprinsippet skal fungere i praksis, så kreves det at menneskene er relativt like, at vi er bærere av samme kultur.

Rettssystemet er sosialpsykologisk

Men menneskene i Norge er ikke bærere av lik kultur, og ei heller lik mentalitet. Og det er i gapet mellom de ulike kulturene at norske lover og rettspraksis kommer til kort, for rettssystemet i seg selv er preget av sosialpsykologisk tankegods som er systemisk og integrerende, kulturrelativt og med motstand mot å påpeke ulikheter.

Selv med marginal informasjon fra retten – for dørene er lukket av hensyn til de tiltalte (og fornærmede) – egner saken seg for å drøfte problematikken som oppstår når klankulturen trer inn i rettssalen, noe den svært ofte gjør. For å drøfte problematikken, er det nødvendig å vite noe om mentaliteten som er rådende i ulike kulturer, og – ikke minst – forskjellen på kollektivistiske, patriarkalske kulturer og vår egen inkluderende, kulturrelativiserende kultur.

Terje Tvedt har beskrevet norsk kultur inngående og bruker begrepet «den narsissistiske kosmopolitt». Nordmenn er opptatt av verden på bakgrunn av universalismens innflytelse. Men vi ser ikke noe annet enn en kopi av oss selv eller noen som raskt vil ønske å bli en kopi av oss selv, når vi betrakter mennesker som lever i andre kulturer.

Sosialpsykologiens briller

Man ser dette godt på alle arenaer der kvinner er tungt representert, fra barnehage og skole til barnevern og nå rettssaler. Kulturrelativismen gjør at det er vanskelig å se hvem som er ofre og hvem som er overgripere, for alle skal forstås og sees gjennom sosialpsykologiens briller, også når gjerningspersonene gjentatte ganger har voldtatt, slått og drapstruet en mindreårig jente, som i dette tilfellet. Document gjengir mandag kveld hvordan rettssaken skal foregå og hvorfor:

Sent mandag kveld bestemte dommer Siv K. Kvåli ved Oslo tingrett at saken skal gå for lukkede dører. I kjennelsen peker hun på de tiltaltes unge alder, samt at bevistemaet for grove voldtekter «vil være knyttet til svært intime forhold, som retten antar vil være vanskelig å forklare seg om for både de tiltalte og fornærmede.» Selv om fornærmede har forklart seg i tilrettelagt avhør og ikke skal forklare seg i retten, taler også hensynet til fornærmede i utgangspunktet for lukkede dører, skriver hun.

Retten har etter en samlet vurdering kommet til at hovedforhandlingene går for lukkede dører fordi de tiltalte er under 18 år og fordi det er påkrevd for å få saken tilstrekkelig opplyst under forklaringene fra de tiltalte og fornærmede.

Videre var «påtalemyndigheten ved konstituert statsadvokat Aud Kinsarvik Gravås enig med forsvarerne i at ‘hensynet både til fornærmede og de tiltalte tilsier lukkede dører og referatforbud under hele hovedforhandlingen’».

Mens fornærmede ikke skal forklare seg i retten fordi hun allerede har avgitt forklaring i tilrettelagt avhør, behandles tiltalte som om de var sårbare barn. Sårbare barn som har voldtatt, slått og drapstruet bør ifølge både dommer og statsadvokat skjermes for belastningen det vil være å la saken gå for åpne dører.

Forstår ikke overgriperne

Denne holdningen til grovt kriminelle er unik for vår kultur, og må forstås som et uttrykk for «sårbarhets»-tankegangen som rir vestlig akademia som en mare. Er man under 18 år er man per definisjon et barn, og man tåler svært lite belastning. Innbakt i denne tankegangen ligger det implisitte frelserkomplekset, som hyppig oppstår på kvinnedominerte arenaer: «Alt blir bra bare vi får snakket om det, jeg kan redde deg.»

Men denne offerfokuserte tankegangen tar ikke høyde for at overgriperne på ingen måte selv kan identifisere seg som sårbare barn. De er produkter av sin egen kultur, som opprettholdes av strenge hierarkiske strukturer som fordrer individuell underkastelse. Mentaliteten kjennetegnes ved å være svært egosentrisk og autoritetstro i klankulturen, og det er svært lite trolig at den milde, norske behandlingen vil kunne ha noen form for skjermende og på sikt rehabiliterende effekt.

Å forvente at folk fra fryktbaserte kulturer friksjonsløst skal tilpasse seg og få respekt for vår tillitskultur er naivt og grunnløst.

Klanmentaliteten

Kulturer som har strenge regler for hva menneskene skal tro og gjøre, opererer alltid med svært rigide straffesystemer for å opprettholde sin egen eksistens.

Ken Wilber anslår i boken A Theory of Everything: An Integral Vision for Business at mellom 60 og 70 prosent av verdens befolkning tilhører kulturer som er prerasjonelle, prekonvensjonelle og egosentriske. De strengt kollektivistiske kulturene er basis for et tankesett der ulike former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet kontrolleres med påføring av skam. Seksuell utfoldelse er et område av livet som underlegges streng kontroll og massivt tabu. Diskriminerende kvinnesyn, homofobi og seksuell undertrykkelse er gjennomgående. Dette er kultur preget av frykt. Det er mennesker fra denne kulturen som tropper opp i norske rettssaler og behandles som sårbare barn. En slik behandling er neppe hensiktsmessig, da de involverte ikke kan gjenkjenne rettens forståelse av dem, og de har neppe heller noen respekt for slik stryking med hårene.

Norske rettssaler er rett og slett ikke kalibrert for å møte unge menn som har vokst opp i voldskultur. Spesielt gjelder det når kulturrelativismen i tillegg fokuserer på «overgrep» som storsamfunnet har begått mot de tiltalte, i form av å «tilby» dem lavere sosioøkonomisk status og trangbodde leiligheter. Det norske rettsapparatet forstår ikke at i klankultur har barndommen ingen egenverdi, hurtig overgang til voksenlivet er en nødvendighet og emosjonell ivaretakelse av barn er et ikke-tema. Barn har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen. Barn er foreldrenes eiendom.

Oppdragelsen er ofte svært voldelig. Barn som vokser opp i vold, påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Berettigelsen gjør at de legitimerer vold og aggresjon mot andre; de tenker de har «lov» til å være voldelige. I voldtektssaker vil tanken bak kunne være at den voldtatte jenta «fortjener det» eller «ba om det» – det er en skyldfri type voldsanvendelse der offeret er dehumanisert. Det er berettigelse og ekstrem tabuisering av seksualitet som gjør disse ungdommene i stand til å utføre ekstreme overgrep mot andre. I klankulturen er ydmykelser en del av oppdragelsen, og det man selv erfarer, lærer man av. Å forvente at disse unge mennene skal bli samfunnsnyttige borgere er ikke bare naivt, det er for manges del utopisk. Å behandle dem som barn har i alle fall ingenting for seg, de er ikke barn annet enn i norsk forståelse av begrepet – i egen kultur er de allerede menn.

Uten empati

Autoritet i en klankultur oppnås gjennom bruk av brutalitet. Den som brøler høyest og slår hardest, er sterkest, i motsetning til i vestlig kultur, hvor vi anser dem som henfaller til brøling og knyttnever som svake og uten kontroll. Man kan bare spekulere i hva disse brutale unge mennene tenker om norsk rettsvesens lavmælte form. Det er nærliggende å anta at de opplever det som et svakt og latterlig skuespill.

I en kultur der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. Det er disse som sitter i Oslo tingrett i dag, og som svært ofte sitter i norske rettssaler – overrepresenterte på kriminalitetsstatistikken som de er – ikke minst i vold- og sedelighetssaker.

Den relativiserende norske praksisen er skreddersydd for en kultur som fordrer et minimum av empatisk innlevelsesevne hos de tiltalte. Man forventer at de skal forstå at det de har gjort er galt – ikke bare på et rent teoretisk nivå, men mentalt. Selve begrepet «kriminalomsorg» vektlegger det rehabiliterende aspektet ved dom og soning, og er tilpasset lovbrytere i vår norske, individorienterte kultur, der lovbrytere sjeldent har så voldelig og ydmykende oppvekst som de har i klankulturer. Av domfelte fordrer vi evne til rehabillitering – noe som viser seg vanskelig for dem med oppvekst i klankultur. Når vi fordrer den evnen av mennesker fra kollektivistisk klankultur, forventer vi rett og slett for mye. Man kan ikke rehabilitere noen som ikke har empati, det er helt umulig.

Voldelig gruppeadferd mot et sårbart offer er et tydelig uttrykk for både manglende empati og høy grad av berettigelse. Grove voldtekter av dette kaliberet utføres særdeles sjeldent av norske menn, ei heller når de norske mennene kommer fra dysfunksjonelle familier. Forskjellen kan ligge i at selve klankulturen er dysfunksjonell når det gjelder synet på kvinners egenverdi og seksualitet.

Harde sanksjoner er det eneste som fungerer

Det norske rettssystemet har via sosialpsykologiske tolkningsrammer etablert en forestilling om at voldtektsmenn kan være «hvem som helst», like gjerne en hyggelig norsk person med gode skussmål og uten kriminell tilknytning som en innvandrerungdom. Da kan man opprettholde ideen om at samfunnet er kvinnefiendtlig per se, og at det er strukturelle endringer som må til. Forskning viser derimot at voldtektsmenn har mange fellestrekk, og de er ofte sammenfallende med mentaliteten i klankulturen – slik som lav empati og høy aggresjon, kriminelt rulleblad, dårlige oppvekstvilkår og dårlig forhold til foreldre – og da særlig til far.

I bunn og grunn avspeiler de lukkede dørene i Oslo tingrett den norske integreringsmodellen. Vi stiller få eller ingen krav, men anser de tiltalte med innvandrerbakgrunn som ofre, som vi forsøker å hjelpe. Det er en hårreisende modell i møte med mennesker som preges av utpreget hierarkisk mentalitet. Det eneste som kan fungere i møte med slik kultur, er beinharde krav og strenge straffer.

I Sverige begynner denne tunge erkjennelsen å synke inn. Samtidig som det sitter «sårbare barn» i Oslo Tingrett, er det flertall i den svenske Riksdagen for å utrede muligheten for å overføre soning for mindreårige fra institusjoner tilsvarende norske barnevernsinstitusjoner med sikring, til kriminalomsorgen. Ungdommene som soner i ungdomshjem er rett og slett for farlige – og rømmer alt for lett og for ofte.

Hardere sanksjoner må til – det er er det eneste overgriperne selv har respekt for.