Kjønnslemlestelse

Bare én måte å vinne kampen mot kjønnslemlestelse

Skal vi komme noen vei i kampen mot kjønnslemelstelse, så er det én ting som må på plass: ærlighet. Så må foreldrene innse at de har ansvaret for egne barn - for nå kan de ikke lenger gjemme seg bak at de "ikke visste".

På den internasjonale dagen mot kvinnelig kjønnslemlestelse, 6. februar, leverte NRK oss en reportasje om Anisa Salad, en ung kvinne (20) med somalisk bakgrunn, som selv ble omskåret da hun var seks år.

– Kjønnslemlestelse er skjebnen til millioner av kvinner i verden. Det er på tide å snakke høyt om det, sier Anisa.

Ja, det er virkelig «på tide» å snakke høyt om det, for i alle de årene HRS har prøvd å rette oppmerksomheten til kjønnslemlestelseproblematikk – faktisk like lenge som Anisa har levd – så har motstanden vært massiv blant dem det gjelder, diverse selvoppnevnte innvandrertalspersoner, diverse NGO-er (ikke minst OMOD), de fleste politikere og stort sett et samlet medie-Norge. De har antakelig ventet på at «de skulle gjøre det selv» – og akkurat det kan ha antakelig kostet at Anisa i dag er omskåret.

Sistnevnte vet vi ikke sikkert, for NRKs reportasje skal åpenbart appellere mest til følelser.

Jenter som halal

Historien er at den seks år gamle Anisa bodde hos bestemoren i Somalia.

– Hun fortalte meg at den lille «haramdelen» min skulle kuttes vekk, og at jeg endelig skulle bli en stor jente. ( … )

Men hun hadde gledet seg til å bli en del av jentene. Til å endelig bli en «stor jente».

– Alle jentene i nabolaget og i koranskolen skrøt over at de var omskåret. Jeg gledet meg litt til å bli en del av dem, til å føle meg som en del av «gjengen».

Når inngrepet er over, utført av en eldre kvinnelige omskjærer med barberblad, vifter hun med de avkuttede kjønnslepper og klitoris i luften, og gratulerer Anisa med at hun er blitt «halal».

At hun var «bare» seks år er helt innenfor skjemaet, om vi skal tro Verdens helseorganisasjon (WHO).

Alder for når jenter kjønnslemlestes, kan variere fra land til land og fra stamme til stamme. Som regel skjer inngrepet på jentene i god tid før de kommer i puberteten. Ifølge WHO er det mest vanlig å lemleste i alderen fire til ti år. Men noen kjønnslemlestes allerede som spedbarn (for eksempel i deler av Gambia, Senegal, Mauritania og Mali). I Somalia er det vanligst å utføre inngrepet på jentene i alderen fem til åtte år. Et gjennomgående mønster er at lemlesting av type 2 (forhuden og klitoris fjernes, i tillegg fjernes de indre kjønnsleppene helt eller delvis, omfattes av begrepet sunnah-omskjæring) ofte utføres helt ned i spedbarnsalderen, mens type 3 (klitoris, indre og ytre kjønnslepper fjernes helt eller delvis, deretter syes vaginalåpningen igjen til åpningen er på størrelse med et knappenålshode) utføres på litt eldre jentebarn.

Men vit så, slik NRKs journalist prøver å forklare oss: Kjønnslemlestelse har ingenting med islam å gjøre, selv om det vises til at inngrepet blir kalt «sunnah» (islamsk tradisjon, altså det Muhammed skal ha anbefalt). En slik kobling setter «islam i et dårlig lys», i tillegg til «å forsterke bildet av at muslimske kvinner er undertrykt», heter det hos NRK.

Debatten om hvorvidt det har noe med islam å gjøre eller ikke skal jeg ikke ta opp nå, bare legge til at denne groteske praksisen og tradisjonen passer som hånd i hanske med islams strenge kontroll med jenter og kvinners seksualitet. Og det bør islam kritiseres for – uansett hvor «dårlig lys» det medfører. Dessuten burde de jo på koranskolen som Anisa gikk på, kunne fortelle at det ikke har noe med islam å gjøre? Når det gjelder «undertrykte kvinner», kan det jo påpekes at det særlig er eldre kvinner som holder fast ved skikken. Det gir dem status å foreta omskjæring, samtidig som omskjæring kan være en viktig inntektskilde.

Helkroppsundersøkelse

Vel så viktig er det å nevne, slik vi redegjorde grundig for i boken Feminin integrering (2003), at ved migrasjon til Vesten har aldersbildet for kjønnslemlestelse endret seg. Alderen er forskjøvet i begge retninger. Dette betyr eksempelvis at et gambisk jentebarn, som ifølge stammens tradisjon skulle vært omskåret ved 2-3-årsalderen, kan risikere å bli omskåret allerede som spedbarn. Somaliske jenter kan risikere å bli omskåret før de er fem år gamle. I Norge er det også eksempler på at somaliske jenter i alderen 15-20 år har blitt omskåret, blant annet fremkom dette i Oslo byrett i 1997 der en herboende somalisk jente på 17 år var blitt tvangsgiftet og lemlestet under et besøk i Etiopia. For øvrig ble ekteskapet annulert, men kjønnslemlestelsen ble ikke rettslig fulgt opp av påtalemakta.

I overnevnte bok pekte vi på tre sentrale faktorer for denne aldersforskyvningen:

  • Å lemleste spedbarn er risikofritt med tanke på at barnet selv skulle fortelle om overgrepet (en baby kan ikke sladre). Når jenta vokser opp vet hun ofte ikke selv at hun er lemlestet.
  • På grunn av migrantsituasjonen er jenta av praktiske årsaker ikke kjønnslemlestet før hun kom til Norge. Når hun eksempelvis nærmer seg puberteten, kan foreldre frykte at de ikke har seksuell kontroll på jenta og derfor lemleste henne. En annen årsak kan være press i omgivelsene («alle er omskjært, men ikke datteren din»).
  • Unge jenter selv, uten åpenbar bruk av tvang, har akseptert å bli med til utlandet for lemlestelse (HRS kjenner til flere slike tilfeller). Dette fordi de har latt seg overbevise at det er religiøst og kulturelt korrekt, eller at de har følt seg utenfor venninnegjengen, som da består av jenter som er omskåret. Dermed er det lettere for foreldre å overbevise datteren at hun bør bli omskåret.

Dette forteller oss spesielt to ting: Når jentebarn innvandrer til Norge må det foretas en helkroppsundersøkelse, slik som det gjøres med guttene. Det er den eneste måten vi kan avdekke om jenter var omskåret før de kom til Norge eller om det er foretatt etter bosetting her. Vi vet videre at mange innvandrere, også flyktninger, er på besøk i hjemlandet eller nærliggende land. Derfor vil det alltid være en risiko for at barn og unge bosatt eller født i Norge blir lemlestet, i tillegg til at det kan foregå kjønnslemlestelse på norsk eller europeisk jord.

Du kan lese hele kap. 10 «Kjønnslemlestelse: En baby kan ikke sladre» fra Feminin integrering (2003) her

Ærlighet

Så når Anisa sier vi må snakke høyt om det, så er det min bønn at de som omfattes eller kan utsettes for kjønnslemlestelse begynner å bli litt mer ærlige. For selv om Anisa ikke tror at så mange vet hva kjønnslemlestelse er, kan vi berolige henne med at det vet nok de fleste, i alle fall de over 20 år. Hvis unge ikke vet det, har skolen og mediene forsømt seg, og det vil heller ikke være noe rart: hver gang temaet er oppe kommer de vanlige beskyldningene om rasisme, fremmedfrykt og stigmatisering. Hvem orker stå i slike skyllebøtter?

Ikke minst gjelder det den tvilsomme påstanden om ingen norskfødte jenter er omskåret.

Tall fra 2013 viser at om lag 17.300 kvinner i Norge er kjønnslemlestet. Alle ble det før de kom til Norge, skriver NRK.

Vel, NRK påstår, er vel et riktigere uttrykk. Lenken til NRK tar oss til NKVTS, hvor det heter at det ved inngangen til 2013 bodde 44.467 første- og annengenerasjons jenter og kvinner med bakgrunn i ett av de 29 landene hvor kjønnslemlestelse er grundig dokumentert. Ca. 17 .000 av disse antas å ha blitt kjønnslemlestet før de kom til Norge. «Videre regnes ca. 15 500 jenter som potensielt i risiko, fordi de har bakgrunn fra berørte land.»

Hvor ble det av disse 15.500 jentene i NRKs reportasje? Merk så at dette var for åtte år siden, hva er tallene i dag? Og er noen av dem blitt kjønnslemlestet? Det vet vi ingenting om, da det ikke finnes valide undersøkelser. Vi kan dog følge sporet videre til Bufdir.

Barne-, ungdom- og familiedirektoratet (Bufdir) har laget en oversikt over henleggelsesgrunnene i Oversikt over kontakt mellom barneverntjenesten og kompetanseteamet 2018: Nedgang i saker om kjønnslemlestelse, fra 36 enkeltsaker i 2017 til 22 enkeltsaker  i 2018.

Samtlige av de 53 sakene som har vært anmeldt til politiet fra 2005 til og med 2016, har blitt henlagt. De fleste henleggelser, hele 21 saker, er gjort etter kode 103 (henlagt intet straffbart forhold bevist). Deretter er det kode 58 (henlagt på grunn av bevisets stilling) som er den mest brukte henleggelsesgrunn generelt og gjelder for 12 saker. Det juridiske system ser ikke ut til å bryte gjennom følgende hindringer:

    • mangel på medisinske bevis
    • tidfesting av arr som skyldes kjønnslemlestelse
    • foreldres benektelse av kjennskap til prosedyren
    • manglende vitner i Norge som kan forbinde foreldre eller andre til kriminalitetshandlingen
    • barn som ikke kan huske om de ble omskåret eller ikke ettersom prosedyren ble gjort da de var babyer
    • barn som ikke vil angi sine foreldre
    • manglende kompetanse hos de som rapporterer sakene som skaper falske alarmer slik som «sammenvoksninger»
    • problemer med å bygge opp kompetanse på grunn av få saker
    • prinsipper om at tvilen skal komme den tiltalte til gode.

Tvilen skal altså komme den tiltalte til gode. På grunn av den bevismessige situasjonen og prinsipper om å la tvilen komme den tiltalte til gode, ser det ut til å bli straffefrihet for de som kan ha kjønnslemlestet datteren sin, ikke bare i en transnasjonal kontekst, men også i en diasporakontekst så lenge helkroppsundersøkelser ikke iverksettes parallelt.

De tafatte andre forskningsprosjektene som har vært forsøkt, har hatt frivillighet som metode. Jo da, noen stykker, var det fem til ti?, meldte seg frivillig til helkroppundersøkelse. Men alltid når det er snakk om kjønnslemleste i offentligheten, så heter det at «alle er imot» og at mye har forandret seg de siste tiårene, man er visst blitt så mye klokere. Hvis det er slik, hvorfor ikke kjøre i gang et forskningsprosjekt der samtlige født i Norge fra risikoland frivillig tar imot tilbudet om helkroppsundersøkelse?

Visste ikke

På slutten av NRKs reportasje heter det:

NRK har vært i kontakt med moren til Anisa, som på det tidspunktet ikke befant seg i Somalia. Hun forteller at hun ble svært lei seg og opprørt da hun fikk vite hva som hadde skjedd datteren. Hun tar sterkt avstand fra kjønnslemlestelse.

Så la oss se på noen av de spørsmålene som NRK ikke stiller til Anisa:

Det heter at Anisa bodde hos bestemor i Somalia da inngrepet skjedde:

  • Er Anisa født i Norge?
  • Hvorfor bodde hun hos bestemoren? Hadde hun bodd der lenge?
  • Når kom Anisa tilbake/til Norge?
  • Hvor befant moren seg på dette tidspunktet? 
  • Visste ikke mor at kjønnslemleste er helt vanlig praksis i Somalia?
  • Har Anisa søstre? Er disse født i Norge? Er disse kjønnslemlestet?

Det sludderet som NRK her prøver å overbevise oss om, er at mor ikke visste og ikke skjønte. For det er akkurat slik foreldre til lemlestede barn alltid har kommet seg unna. Ved å spille totalt uvitende, og gråte en skvett. Mor er etter all sannsynlighet omskåret selv, så hun skjønner nok litt av hva det dreier seg om.

Men akkurat det å gjemme seg bak at en ikke visste, er det nå blitt slutt på – takket være HRS’ arbeid i 20 år; for det var ikke dem det gjelder, ikke selvoppnevnte innvandrertalspersoner, ikke diverse NGO-er (slett ikke OMOD), ikke de fleste politikerne (og slett ikke politikere som selv har innvandringsbakgrunn) og ikke et samlet medie-Norge som har stått på i kampen mot kjønnslemlestelse.

Ansvarliggjør foreldrene

For nå kan ikke foreldre lenger gjemme seg bak påstander om at datteren ble lemlestet mot deres egen vilje, eller at det skjedde bak ryggen på dem under et opphold i hjemlandet. Nå må faktisk foreldrene ta vare på barna sine.

For å ansvarliggjøre foreldre og nær familie i kjønnslemlestelse, innføres et tillegg i straffelovens paragraf 196 tredje ledd bokstav b. Den nye lovendringen om avvergingsplikt lyder slik:

«Straffeloven § 196 nytt fjerde ledd skal lyde:

Tredje ledd bokstav b gjelder ikke dersom fornærmede er mindreårig og den som unnlater å avverge er barnets forelder, steforelder, fosterforelder eller en annen som har daglig omsorg for barnet.»

Dette gjelder også ved tvangsekteskap – og seksuelle og voldelige overgrep mot barn generelt. Fra nå av plikter en mor, en far, en besteforelder etc. å hindre at slike overgrep skjer.

HRS kan takke FrP og Sp for at dette kom gjennom i Stortinget, for Solberg-regjeringen ville ikke ansvarliggjøre foreldrene og nær familie må du tro, men FrP og Sp klarte å overbevise Ap.

En siste stikkpille til NRK: Siden NRK har tatt mål av seg å normalisere hijab og fremsnakke islam, så kan det jo være at journalisten i denne saken, Bibi Fatima Musavi (23), burde minnes om at det kan lønne seg å lese seg litt opp på de (nære) historiske fakta. Men samme Musavi har jo tidligere kommet med en stikkpille til Hege Storhaug, der hun – løgnaktig nok – påstår at vi har bedt om bilder av muslimer, det var kanskje som opprykk å regne i NRK?