Frihetsverdier

USA-bråket bør lære norske politikere om fremmedgjøring av eget folk

Opptøyene i USA og stormingen av Capitol Hill bør gi vestlige ledere en bratt læringskurve om utrygghet og avvisning. Det er reelle følelser i store deler av den amerikanske befolkningen – og de forsvinner ikke etter Trumps avgang.

Det er frydefulle dager for et nær samlet kommentatorkorps i norske medier – både i de tradisjonelle og de sosiale sådanne. Og hvorfor ikke? Det er verdens enkleste sak å både latterliggjøre og demonisere Trump. Det har blitt gjort ustanselig i fire år – spesielt av mennesker som ellers er svært opptatt av toleranse for avvik.

At Trump er avvikende er det ingen tvil om. Presidenten er helt ute av stand til å si de tingene som får folk til å føle seg trygge og ivaretatt, og ironisk nok er det de som føler seg utrygge og lite ivaretatt som utgjør velgerbasen hans. Rekordmange stemte på mannen som helst ikke vil gå av – hele 74 millioner.

Og akkurat det er kjernen i hvor problematisk politikken har utviklet seg; de ekstreme skillelinjene, polariseringen og misnøyen – den manglende evnen til samling. Det er ikke Trumps fortjeneste at folk er misfornøyde, det var de lenge før 2016, og den samlende evnen vil neppe Biden inneha heller.

Manglende sosial kompetanse

Ser man bakover kan man se at Trump har vært en inkompetent president med et riktig program, mens Obama var en sosialt superkompetent president med et tøvete politisk korrekt program.

Obama hadde emosjonell og sosial kompetanse. Ikke middelmådig, men fabelaktig. Han og Michelle kikket kjærlig på hverandre på rette tidspunkt, klemte hverandres hender i offentlighet, men likevel fortrolig. Nydelig var det. Striglede døtre og portis (portugisisk vannhund). Gode smil, familiehunder. Man kan drive dødelig politikk når sånt er på stell.

Trump har ikke sosiale antenner nok til engang å ha en hund. Som første hundeløse president på 120 år har ikke Trump hatt hund siden han var gift med Ivana. Ivana og puddelen Chappy hadde det til felles at de ikke likte Trump. Og Trump likte ikke Chappy. Han er ikke en hundeperson. Når man ser ham med Melania er det ganske tydelig at han ikke er en menneskeperson heller. Keitete henholdsvis avviser han og søker han offentlige tegn på hengivenhet. Begge initiativene er like emosjonelt malplasserte. Like malplasserte som tweetene den skjebnesvangre Capitol Hill-kvelden.

Pakket inn i brautende, selvsentrert kommunikasjon har Trump likevel jobbet for det han har satt seg som mål; mål som han gikk til valg og vant på i 2016. I all latterliggjøringen forsvinner det faktum at Trump ikke er var satt til å være noens venn, kjæreste eller sosialarbeider, men til å være president først og fremst for amerikanere. Det er vanskelig å like Trump, men menneskene som har stemt på ham, både i 2016 og 2020, har sett det befriende i at det ikke er en sosionom som sitter som leder av den frie verden. Det er mennesker som har følt seg avvist av et etablissement som har vært opptatt av omsorg for seg selv og fremmede, men ikke har ivaretatt interessene til den jevne amerikaner.

Tilbakevendende tøv og moralisme

Når splittelsen blant amerikanere er dypere enn noen sinne, er det ikke fordi amerikanere er mer henfalne til konspirasjonsteorier enn hva nordmenn er. Splittelsen har bakgrunn i sosiale forskjeller som har utviklet seg over flere tiår, og en politisk ledelse som i likhet med venstresiden i Norge, er kua som har glemt at den har vært kalv.

Med Biden kommer både polertheten og tøvet tilbake. Mens millioner over hele kloden strikket rosa pussy-luer og skrek i avsky mot Trump, vil Bidens uanstendige snusing i ungpikehår og åpenbare rasisme aldri avstedkomme noe offentlig engasjement eller fakkeltog.

Tøvet er allerede ettertrykkelig etablert. For mens Twitter med rette kan fjerne direkte oppfordringer til vold, kan tech-giganten også fjerne ytringsmuligheten totalt – også for den sittende presidenten. Når de har gitt presidenten totalforbud på livstid er det dypt problematisk, og bør være det også for alle som mener det er deilig å slippe tweetene til Trump.

At tweetene hans i forkant av og under stormingen av Capitol Hill var politisk uforsvarlige bør det ikke reises tvil om. Men at han oppfordret til statskupp er å dra tolkningen særdeles langt. Selv om mange ser ut til å mene at han gjorde nettopp det, så er det ikke belegg for å hevde at det var det han mente. Det er ikke det han skrev, men det mange tolker at han skrev.

Det som er helt sikkert er at den moralske begrunnelsen Twitter har gitt for å utestenge president Trump på livstid, er direkte i konflikt med prinsippet om ytringsfrihet i et demokrati. For Twitters begrunnelse for utestenging er nettopp hva folk kan komme til å tolke ut av det Trump skriver. Dette er langt skumlere enn at en høyreekstrem karnevalsklubb slippes inn i kongressbygningen. Sistnevnte er tragisk, men kan forebygges ved adekvat vakthold. Førstnevnte er starten på et meningsdiktatur der Big Tech kan styre tilgangen på informasjon.

Det vil si – begynnelsen er det ikke. Under hele valgkampen har gigaplattformene Twitter og Facebook – godt støttet av de tradisjonelle mediene – hatt en klar politisk agenda der demokratene er det moralsk riktige alternativet. Det samme kan man se her hjemme. Alternative medier pålegges brems i sosiale medier og saker merkes som “feil”, “falske” eller “villedende”, samtidig som begrunnelsene ofte er søkte.

For mange oppleves både sensur og advarsler som en merkelapp på at opplevelsene de har, ikke valideres. Å stemples som moralsk forkastelig, enten som “deplorables” eller det mer hjemlige “sammensurium”, har motsatt effekt av å forebygge feilinformasjon. Effekten er økt fremmedgjøring av folk som allerede føler seg overkjørt av moralisme.

Frykten for valgfusk

Mens det norske kommentariatet hardnakket hevder at det ikke finnes snev av bevis for valgfusk i USA, er andelen amerikanere som mener at valget er gjennomført med juks totalt ca 40%. Hovedsaklig er det republikanere, men 17% av demokratene tror helt eller delvis det samme, i følge en mye referert undersøkelse fra november 2020. Og mistroen til valgsystemet er tiltakende.

Altogether, 55% of adults in the United States said they believed the Nov. 3 presidential election was “legitimate and accurate,” which is down 7 points from a similar poll that ran shortly after the 2016 election. The 28% who said they thought the election was “the result of illegal voting or election rigging” is up 12 points from four years ago.

Mens fenomenet ifølge Rolness i kommentaren Det hvite hus som løgnfabrikk skyldes Trump, er nok sannheten langt mer sammensatt. At Trump frenetisk har utbasunert at valget er stjålet har selvsagt påvirkningskraft, men samtidig har han rett i ett poeng: Det er absolutt isolerte tilfeller der dommere ikke vurderte de påståtte bevisene.

Det kan man enkelt lese seg til selv ved å se på dommene som foreligger. Både avvisningen fra Supreme Court og den siste avgjørelsen fra Wisconsin høyesterett viser at ikke noe som helst ble realitetsvurdert.

Når Trump sier at dommere “chickened out” eller nekter å kjøre rettssaker der det foreligger “overveldende bevis for valgfusk”, er det derimot usant. Presidenten er absolutt fri til å være uenig i disse dommene, men sakene er behandlet etter gjeldende lov og etter det rettsprinsippet som sier at den amerikanske staten ikke kan blande seg i hver delstats valgregler.

Texas prøvde å saksøke fire andre stater – Pennsylvania, Georgia, Michigan og Wisconsin – for feil håndtering av poststemmer til presidentvalget.

Under den amerikanske grunnloven får imidlertid hver stat bestemme hvordan den skal kjøre sitt eget valg. Texas liker kanskje ikke hvordan for eksempel Pennsylvania velger å gjøre ting, men juridisk har ikke Texas noe med hva Pennsylvania gjør. Den eneste måten å utfordre Pennsylvanias regler på er fra Pennsylvania.

Et annet prinsipp er at det må foreligge det som kalles “standing”. Når en saksøker anlegger søksmål – og dette gjelder alle saker, ikke bare i valgsaker – må saksøker overbevise retten om at de har lovhjemmel til å reise sak. Den juridiske betegnelsen på dette er «standing». Det var manglende “standing” i mange av rettssakene, og de ble dermed avvist før de i det hele tatt startet.

Poststemmer gir utvilsomt større risiko for fusk enn oppmøte i valglokalene. Gjennomsiktighet under opptellingsprosessene er også svært ønskelig og en forutsetning for troverdige valgresultater, men det betyr ikke at enkeltstående påstander om fusk er mer troverdige enn enkeltstående påstander om at det ikke har vært valgfusk.

Bevis er avgjørende, og har ikke blitt framlagt i de sakene som har basert seg på nettopp dette. Ikke engang i Pennsylvania, etter den famøse pressekonferansen der Giuliani lovte massive bevis, ble det lagt fram noe som helst. Tvert i mot innrømmet Giuliani at det ikke var «en svindelsak» da han ble spurt i retten. Dommeren oppsummerte saken slik:

“One might expect that when seeking such a startling outcome, a plaintiff would come formidably armed with compelling legal arguments and factual proof of rampant corruption, such that this court would have no option but to regrettably grant the proposed injunctive relief.

That has not happened. Instead, this court has been presented with strained legal arguments without merit and speculative accusations, unpled in the operative complaint and unsupported by evidence.”

Timing har også vært tema i rettssakene, og en del saker ble avvist fordi de rett og slett ble iverksatt alt for sent. Et rettsprinsipp i amerikansk rett er at saker skal føres når problemet oppstår. Det betyr at Trump burde saksøkt Wisconsin da de endret valgreglene og ikke ventet til etter valget, da det ble åpenbart at han ikke vant.

“The campaign is challenging the rule book adopted before the season began. Election claims of this type must be brought expeditiously. The campaign waited until after the election to raise selective challenges that could have been raised long before the election”, heter det i avvisningen.

Totalt sett er det kritisk for USA at sakene er felt på tekniske feil og formaliteter, for det gjør at en stor andel amerikanere tror at det faktisk var et rigget valg. At Trump tror det samme er det liten tvil om. Det er ikke overraskende at det norske kommentariatet avskriver både Trump og tilhengerne hans som idioter, men det er likevel en svært unyttig tilnærming. Valgsystemet i USA er uoversiktlig og har store svakheter. Det er en realitet man ikke kan avskrive med å si at «det mangler fnugg av bevis».  Trump er altså langt fra alene om å mene at det foreligger bevis, men bevisene har ikke blitt vurdert i retten.

En samlet venstreside ser før øvrig ut til å ha glemt alle rettssakene i kjølvannet av forrige presidentvalg. Den gang var det Hillary Clinton og demokratene som var overbeviste om at valgresultatet ikke var korrekt.

«Fake news» vs mediene som politiske aktører

Avstanden mellom en politisk korrekt meningselite og mannen i gata eksisterer. Medienes politiske slagside eksisterer parallelt. Mens Trump produserer løgner produserer mediene taushet. Og mange dyptgripende utfordringer blir fortiet. Før valget i USA var det eksempelvis øredøvende taushet om Hunter Biden for ikke å skade pappa Joe. Det likner på medietausheten om de negative følgene av islam i Norge. Og demoniseringen lever i beste velgående her hjemme også. Snakker man om “feil” tema sitter stemplingsmekanismene løst.

Det aller beste vil være å slutte å fokusere på Trump og heller fokusere på hvorfor han ble valgt i 2016 og nesten gjenvalgt i 2020. Det er det som er det interessante, så kan Trumps maniske, sosialt klønete væremåte heller ligge. Det interessante og alvorlige er de underliggende utfordringene som overføres direkte videre. At media har sviktet sin jobb som observatører, er definitivt en del av problemet. De formidler kanskje ikke «fake news», men når mediene er politiske aktører ved både saksutvalg og vinkling, er det et reelt, vedvarende problem som ødelegger den offentlige samtalen.

For det finnes et opprør, et skille som er viktig å adressere. Det finnes en stor andel mennesker som fremmedgjøres når de avvises som idioter når de ytrer seg.

Når man må bevise at man aldri har vært positiv til noe av hva Trump har foretatt seg for å være del av det gode selskap er vi ute å kjøre. Og slik er det per i dag. Det er agn, søkke og snøre dersom man hevder at man avviser politikken Trump har gått til valg på, ene og alene fordi man MÅ ta avstand fra Trump.

Eller som Rolness skrev i Aftenposten:

Trump videreformidlet i oktober en Qanon-relatert historie om at Osama bin Laden lever. Biden og Obama drepte en dobbeltgjenger og fikk skutt ned et helikopter med amerikanske spesialsoldater for å dekke over bløffen.

Det er som om Biden skulle hevde at CIA oppfant koronaviruset for å drepe fattige, svarte mennesker. Men han nærer ikke så syke tanker, og sprer ikke farlig avfall fra internettets avkroker.

Dét er forskjellen på valgets taper og vinner. Og den er monumental. Så påstår du at «begge parter er like ille», er du selv en del av problemet: Et fremvoksende desinformasjonssamfunn uten felles referanser til virkeligheten. Uten enighet om hva vi er uenige om, bortsett fra at vi er fiender.

Rolness påpekte Trumps Qanon-forbindelse. Men 74 millioner velgere er ikke opptatt av Qanon-referanser, slik Rolness ser ut til å tro. De er opptatt av en hverdag der de stadig taper, der de ser eliten mele sin egen kake, leke globalister og være inkluderende på deres bekostning.

Behov for kontakt med eget folk

I USA ser folk de destruktive opptøyene i kjølvannet av BLM-bevegelsen og Antifa, opptøyer som er både ekstremt voldelige og angriper statlige institusjoner. Dersom man ikke forstår at byer i brann gjør like stort inntrykk som karnevalssirkus i Capitol Hill, har man liten kontakt med folks virkelighet og bekymringer.

Det er verdt å merke seg at det ikke utløste verken kaos, gatekamper eller voldsorgier da en kvinne ble drept av politiet under stormingen av Capitol Hill. Demonstrantene ruslet hjem. Ingen politikamre ble beleiret, ingen harnisk var å spore blant titusener av Trump-supportere. De var reelle «peaceful protestors» – i motsetning til de langt fra fredlige demonstrantene den amerikanske venstresiden har produsert.

Her bør norske politikere lytte spesielt godt. Vi har foreløpig ingen Trump i Norge, men avskyen for menigmann eksisterer i brede politiske miljø, og vi har medier som stiller krav om at folk må ta fullstendig avstand fra Trump for i det hele tatt å bli regnet som rasjonelle. Slik demonisering bør både medier og politikere avstå fra. De har i fire år rakket ned på og delegitimert en folkevalgt president i et demokrati, men viktigere; de stempler Trump-velgerne som uverdige borgere som man ikke trenger å høre på.

Sammensmelting mellom teknologigigantene, karrierepolitikere, media og akademia er skadelig for samfunnet.  Den elitistiske nedlatenheten mot alminnelige mennesker skaper uro, utrygghet og grobunn for opprør. Det er en oppskrift på fremmedgjøring av eget folk, og oppskriften har akkurat samme effekt i Norge som i USA. Mennesker som føler seg avvist er ofte ikke politisk korrekte, verken i måten de snakker på eller i løsningene de foreslår. Men de går på jobb, de betaler skatt og de fortjener å bli hørt. Globaliseringstanken og karrierepolitikken har ikke bare økt forskjellene mellom fattig og rik i USA, den har også økt forskjellene her hjemme.

Når Biden overtar bør han være svært oppmerksom på den følelsen av avvisning som ligger i store deler av befolkningen. Innvandring og klimamilliarder er ikke veien å gå dersom han skal stable på beina et slags fellesskap; han bør se på den politikken som har hatt positiv effekt de siste årene og videreføre den. Å ivareta sine egne før man ivaretar andre er helt grunnleggende, men en glemt politisk aktivitet på både amerikansk og norsk venstreside. På begge sider av Atlanteren lever troen på at sosial kompetanse er viktigere enn realpolitikk.

Når venstresiden påstår at Trump har dominans som mål og er uten interesse for liberale verdier, bør de ikke bare se på norske forhold og hvilke stemplingsmekanismer de enkelt strør om seg med mot meningsmotstandere. De bør se seg i speilet.