Oktober måned var terrorens måned – igjen – sterkest symbolisert med drapet og hodeavskjæringen av læreren Samuel Paty (47) og knivdrapet på trebarnsmoren Simone Barreto Silva (44) og to andre i kirken Notre Dame, som dertil ble strupeskåret og delvis fikk hodet adskilt fra kroppen.
I Norge har folk reist seg til dugnad for friheten vår. De trykker og henger opp Kurt Westergaards ikoniske Muhammed-tegning. Dette fremstår som vår tids motstandskamp, motstand mot mørke krefter, mørke ideer, som jobber intenst for å avvikle det åpne, trygge og frie demokratiet vårt. En kamp for ytringsfriheten – vår grunnerve.
Ånden fra Eidsvoll
HRS har i mange år nå kjempet for nettopp friheten. For at Norge skal videreføres langs de linjer våre forfedre på Eidsvoll trakk opp: «Tanke-, skrive- og trykkefrihet.» Dette ble vedtatt av alle de 112 eidsvollmennene.
De søkte en frihet som var blitt frarøvet dem. Men eidsvollsmennenes enighet om behovet for ytringsfrihet var likevel påfallende. De var både svært informerte og svært opptatt av prinsippet, som de for øvrig også kalte tanke-, skrive- og trykkefrihet.
De var ikke alene om engasjementet. Ytringsfrihet hadde vært et tema i offentligheten hele våren 1814, helt fra man fikk vite at noe stort var i emning – at Norge skulle få en egen konstitusjon og dermed bli en selvstendig stat.
Det er der kampen står, nå over 200 år senere: Et selvstendig Norge for de kommende generasjoner. Og Norge er en uløselig del av Europa. Derfor berører det som har skjedd siste tiden i Frankrike oss så sterkt: Vi er også Frankrike. Frankrike er vår søster og bror. Vi er i et uløselig åndelig fellesskap med republikken, og vi vet at denne republikkens mulige skjebne – sammenbrudd og kaos – også kan bli vår bane.
Hvor er fornuften og motet?
Vi er mange som føler oss forlatt. Forlatt av vårt politiske lederskap. Forlatt av den angivelige eliten. Vi observerer og hører daglig om en utvikling som ikke går Norges vei. Men denne utviklingen skal aller helst dysses ned. Ikke bare dysses ned, den fornektes åpenlyst. Vi smøres med – nærmest dopes med – intetsigende og desinformerende uttalelser. Som da massakren skjedde i Nice på torsdag. NRKs programleder i Dagsnytt 18 var på hugget: «Men islam er ikke det samme som ekstremisme, hvordan vurderer du uttalelsene som Macron har hatt mot islam som religion?»
Dette fikk altså den kvinnelige programlederen seg til å si spørrende til utenriksminister Ine Eriksen Søreide – som selvsagt var med på notene (29. oktober):
– Vi har ikke noe ønske om å angripe islam som religion. Tvert i mot, vi ønsker jo at man skal ha tros- og livssynsfrihet, det er en helt grunnleggende verdi for oss. Men vi må samtidig være tydelig på at de elementer i alle religioner som oppfordrer til ekstremisme, de tankene og de holdningene har ingen plass i våre samfunn og det gjelder i alle former for religioner, også i islam og derfor er det et ansvar for alle å bidra til å verne om ytringsfriheten og ikke minst ta avstand fra ekstremisme.
Vel, den dagen hinduer, sikher, buddhister og/eller kristne går løs på befolkningen med kniver, sverd, gevær og bomber, den dagen det blir åpenbart for enhver at religiøs ekstremisme kan drepe oss fra alle kanter, ja, da skal vi trekke tilbake våre påstander gjennom årene om at islam har vold i sin grunnkjerne. Islam besitter uten konkurranse denne topplassen på pallen. Ene og alene fordi Muhammed var en voldsmann da han fikk makt. Men dette faktum vil aldri få HRS til å trekke alle muslimer over en kam. Aldri. Vi er vel den instansen innen dette feltet som tydeligst – og i alle år – har skilt mellom frihetsorienterte muslimer med en ufarlig barnetro, og dem av ulike avskygninger og med ulike metoder som har som mål å avvikle det frie Norge og Europa.
Norge – unik i Europa
Oktober måned var også en måned der fornuften vant frem: HRS’ lange kamp for å beskytte sårbare, vergeløse barn, typisk av afrikansk bakgrunn, fikk et fantastisk gjennomslag: Det innføres nå en avvergingsplikt, pålagt nærmeste familie ved kjønnslemlestelse. Det samme gjelder tvangsekteskap av unge under 18 år. Dette er, etter det vi erfarer, helt unikt i Europa. Merk dere akkurat det. Helt unikt. I tillegg forbys søskenbarnekteskap, det samme gjelder shariaeketskap der mindreårige er ofre.
Disse gjennomslagene er selvsagt svært gledelige, men de kommer over 15 år etter at vi begynte å jobbe for lovendringene. Akkurat alle de årene med tapt tid for de enkelte som har blitt ofre i mellomtiden, og for Norge som en velfungerende nasjon, se det, det er tungt å ta innover seg. Det er faktisk det aller tyngste ved å jobbe innen dette feltet. All den tapte tiden.
Enorm uttelling
Det som holder HRS gående – tross de lange og mange oppoverbakkene – er alle de støttende tilbakemeldingene vi får fra folket. Og de er mange – og blir stadig flere. Vi er uendelig takknemlige for den fantastiske responsen fra dere. En respons som gir avtrykk i målingene i sosiale medier.
I oktober måned hadde våre artikler et gjennomsnitt på 5.000 (!) delinger eller engasjement i sosiale medier. Det er langt, langt mer enn alle andre. I tillegg rundet vi totalt denne måneden over 600.000 delinger.
Vi er to personer i fast stilling i HRS. Hvor mange som jobber i Aftenposten og Dagsavisen, kjenner jeg ikke til, men sistnevnte ligger på rundt 30 millioner i pressestøtte i året. Dagsavisen har et snitt på 90 delinger per sak i oktober, Aftenposten 102. Totalt ligger Dagsavisen 350.000 etter Rights.no, Aftenposten nesten 250.000.
Hvordan er dette mulig? Kortsvaret er at HRS lever fullt og helt i vår samtid, en samtid folk flest (antakelig) er bekymret for hvor vil ende for demokratiet Norge, grunnet en uvettig innvandringspolitikk, og en like uvettig verdipolitikk med islams maktkamp i dens midte, en maktkamp som gammelmediene nærmest totalt ignorerer. Folket søker kunnskap, søker forum der de opplever at fakta og fornuft er i førersetet. Folket søker dem som står opp for ytringsfriheten.
Vi takker ærbødigst for all støtte og engasjement – for frihet og fedreland.