I en kommentar i Berlingske (bak betalingsmur) tilkjennegir den profilerte danske finansmannen og islamkjenneren, Asger Aamund, sin frustrasjon over at vår generasjons politikere har latt seg presse på defensiven av et politisk voldssystem – et system som ble utviklet mens Gorm den Gamle var konge i Danmark (i begynnelsen av 900-tallet). Han finner det ufattelig at demokratiske ledere møter hvert eneste islamistiske terrorangrep med at «islam er fredens religion», der de samme glemmer at «islam også er hatets og krigens politikk».
Aamund ber oss kaste et blikk på hverdagen i land som Pakistan, Iran og Saudi-Arabia, hvor islamsk politikk er omsatt i praksis.
Rettsstaten fortrenges
Aamund viser til den franske historien, til den franske revolusjonen som tok makten fra den katolske kirken, som i tett parløp med kongemakten, i mange århundrer hadde sittet på den politiske makten. «Écrasez l’infâme» (ned med kirken) skrev Voltaire i 1763, og etter 1789 mistet pavestolen den politiske makten i landet. Mange hoder ble kappet av under den franske revolusjonen, men siden har Frankrike stolt bekjent seg til den sekulære rettsstat, minner han oss om.
Men nå går det galt igjen, fastslår han.
«Den sekulære rettsstat blir langsomt, men sikkert, fortrengt av den totalitære islamske samfunnsmodell. Forkledd som religion lammer den gradvis det franske folkestyre.»
Da Nicolas Sarkozy ble valgt til president i 2007, var det ut fra løftet om å gjenvinne myndighetenes kontroll over de 750 «zones urbaine sensibles» (ZUS) eller såkalte no-go-soner. Dette er bydeler, sier Aamund, som er tett befolket med muslimske innvandrere og deres etterkommere. I 2008 skal rundt 5 millioner, da 8 prosent av befolkningen, bodd i disse bydelene, ifølge Washington Post, som også påpekte den selvpålagte segregeringen – som strekker seg helt inn i døden. Muslimer hevder at Frankrike ikke har nok separate muslimske gravsteder, og de vil ikke ha gravsteder for nært kristne og jøder, derfor velger mange å gravlegge sine døde i opprinnelseslandet.
Aamund viser til at disse ZUS også er sentrum for narkotikahandel. Cannabismarkedet alene er stipulert til å ha en årlig verdi på over 800 millioner euro. Men Sarkozy klarte i løpet av sin presidentperiode (2007-2012) ikke å rydde opp i problemene. Det har for øvrig heller ikke Emmanuel Macron, i alle fall ikke så langt.
Situasjonen i disse bydelene er den samme i dag, sier Aamund, det er fortsatt isolerte islamske enklaver styrt av imamer og sharia – ikke lovlige valgte myndigheter.
Macron vil gi opp
Aamunds situasjonsbeskrivelse er ikke nådig:
«Jøder blir daglig utsatt for sjikane og overfall, og forlater Frankrike i tusenvis. Prester myrdes, kirker og kristne gravsteder utsettes for hærverk. Kvinner tør ikke lengre ferdes ute alene etter mørkets frembrudd og franske medier har lagt seg flat for den islamske ekspansjonen og stempler enhver kritikk av islam som islamofobi og stigmatisering. ‘All kritikk av islam er nå blasfemi’, skrev kommentatoren Ivan Rioufol i Le Figaro 4. november 2019. Pedagoger tør ikke undervise om Holocaust på grunn av voldsomme protester fra muslimske elever.»
Men etter de siste terrorhandlingene i Frankrike, har Macron fått nok. Nå har Macron gått til krig mot islamistene i Frankrike.
Den krigen tror ikke Aamund noe særlig på at Macron vil vinne:
«For som i 1789 skal det håndfaste midler til hvis Macron skal lykkes med et écrasez l’infâme. Han må suspendere Schengen, stoppe all innvandring fra islamske områder, utvise kriminelle migranter og alle innvandrere som ikke kan forsørge seg selv. Holocaustbenektelse er straffbart i Frankrike. Det kunne også demokratifornektelse blitt, som ville vært sunt for folkestyret. Professor Ruud Koopmans har påvist at et flertall av Europas muslimer ønsker at koranens lover skal følges, som betyr avskaffelse av demokratiet til fordel for en islamsk formynderstat.»
Men som han legger til:
«Disse tiltakene ville imidlertid være et brudd på alle konvensjoner og med alt hva EU og FN står for. Så Macron kommer til å gi opp sitt felttog med politisk islam.»
Det er en dyster analyse Aamund kommer med, og spørsmålet er hva vi står igjen med?
Tafatte politikere og medier
Aamund viser til at den nye EU-erklæringen om terrorbekjempelse igjen unngår å koble terror med islam, og utgjør dermed ingen støtte til bekjempelsen av politisk islam. Samtidig tyr de fleste politikerne til Den Store Ordboken som rommer alle de hule klisjeene.
«Som vanlig er islamistiske terrorister også denne gangen blitt byttet til anonyme mørkemenn og mørkets krefter, som også inkluderer de nesten ikke-eksisterende nynazistene, ensomme ulvene og utstøtte stakkarser med psykiske lidelser.»
Europeiske medier og politikere nekter å forholde seg til det faktum at islam begynte som et militært imperium, som i perioden 700-900 utviklet islam som en religion, sier Aasmund, og peker på at uten en kulturell og politisk identitet samt sammenhengskraft, visner et imperium raskt. Noe som forskere som blant annet Gert Puin, Tom Holland og Bernard Lewis har prøvd å fortelle oss, men vi vil visst ikke lytte. Vi lytter heller til selvutnevnte muslimske talspersoner som gang på gang forteller om rasisme, islamofobi, fremmedhat, om ytringsfrihetsansvar, at islamkritikk er hat og polarisering. Men jeg har en mistanke om at det ikke er så mange i Vesten som lar seg belære om ytringsfrihet av muslimer. Vi er fortsatt noen som tør å si: fei for egen dør først – men det er ufattelig tynt av disse «noen» i de politiske rekkene.
Det er også Aamunds poeng.
«Kampfellene Kurz (den østerrikske forbundskansler Sebastian Kurz, red.) og Macron kommer altså ingen vei med sitt opprør mot den snikende islamske formynderstaten. Men Macron kan som sedvanlig invitere Sherin Khankan (Danmarks kvinnelige imam, red.) til en inspirerende samtale om kjærligheten i det islamske budskapet. Så kommer vi atter tilbake på det riktige sporet, til glede for von der Leyen, Merkel, Mettemor og Ayatollah Khomeini.»
Vi kan jo bare legge til vår egen Ernamor, for ikke å glemme nabogutten Löfven. Når skal de skjønne hvilket selskap de holder hånden over? Til hånden er vekk?