Hvorfor rygger mainstream media (MSM) i møte med islamistisk terror? Bare timer etter nye groteske hendelser i Frankrike i går, så lot de fleste i MSM – for øvrig både i Norge, Sverige og Danmark – terroren i Frankrike vike for mer eller mindre reproduksjon av covid 19-saker og det forutinntatte kjøret mot Donald Trump.
Denne unnvikelsen er farlig. Den bidrar til å svekke Europas grunnleggende frihetsverdier og vi gir etter for islamistene. Vinner frykten, vil det igjen kunne vekke sinne hos personer eller grupperinger som svarer på volden med vold.
Den onde spiralen vi da kan havne i, må være umulig å overse.
Dugnad for friheten
Slik sett er den fredelige nasjonale dugnaden med at privatpersoner henger opp Muhammed-karikatur i Norge, anført av småbarnsfedre, et viktig bidrag. Karikaturene henges ikke opp i det offentlige rom for å igle til bråk, men for å bevisstgjøre verdikollisjonen mellom islam og Europa. Mennene bak den omfattende dugnaden for frihet i Oslo og omegn, vil hedre lærer Samuel Paty, men etter gårsdagen er det dessverre blitt enda flere å hedre.
Dugnaden kan være en forløper til en nødvendig offentlig debatt om hvordan vi skal motarbeide islamistene. For åpenbart klarer ikke muslimene i Europa dette selv, men det er like åpenbart at hvis ikke frihetselskende muslimer aktivt deltar, så taper både de og vi. Det er dette MSM ikke forstår, det forstår de bare hvis det er høyreekstrem vold og terror. Da ryddes alle sendeflater dag ut og dag inn.
Skillet mellom islamismen og annen ekstremisme, være seg høyre- eller venstreekstremisme, er at islamismens soldater har som sin høye beskytter en gud ved navn Allah og deres ledestjerne er profeten Muhammed. Det gjør det vanskelig å bekjempe disse kreftene, vi slåss mot noe åndelig – men det er en sammenheng mange tilhengere av islam nekter å innse. De går heller rett inn i offerrollen og bruker tiden til å beskytte islam. Og da er MSM svært så hjelpsomme.
Alle som hørte på NRKs dekning i går skjønner hva jeg mener, og en av dem er Carl Schiøtz Wibye, tidligere norsk ambassadør i Saudi-Arabia og forfatter av boken Terrorens rike. Han sier i en åpen (og ironisk) Facebookpost at det var helt riktig av NRK å utelate ordene «islam» og «muslim» i direktesending fra angrepet i Nice. For eneste referanse til islam var et sitat fra borgermesteren, som snakket om «islamofascisme». Og som Schiøtz Wibye påpeker: «Et uttrykk som NRKs reporter skulle ha seg frabedt.»
Han lanserer følgende retningslinjer for denne type reportasjer:
Retningslinjer når islam er tema
- Når det skjer slike angrep er det høyreekstremister som står bak. Og er det ikke det, så kunne det i hvert fall ha vært det.
- Hvis det så skulle vise seg at angriperen ropte «Allahu akbar» har det ikke noe med islam å gjøre. For i koranen kan vi utelukkende lese om fred, fordragelighet og tilgivelse.
- Heller ikke om det skulle vise seg at angriperen har frekventert moskeer og vanket i et islamsk miljø har angrepet noe med islam å gjøre. Islam er kjærlighet og toleranse, islamkritikk er hat og intoleranse. Det er ikke islam, men retorikken til islamkritikere som Frankrikes president som motiverer islamister til å drepe, for derved å forsvare sin tro og sin profet.
- Løsningen er at vi aksepterer alle krav om særbehandling som måtte komme fra islamistisk side. Om det så er fra våre lokale islamister, eller fra Tyrkia, Iran eller Saudi-Arabia. For kravene er helt sikkert berettiget, og ved å gi etter for disse kravene vil vi få fred, så vi slipper å se noe, høre noe, eller si noe i protest.
Vi kunne kanskje lagt til et punkt om at hvis terror skjer i en kirke eller synagoge, da er det viktig med ekstra beskyttelse i moskeer.
Frykten
Frykten for å støte muslimer har for eksempel sjefredaktør og adm. direktør Trine Eilertsen i Aftenposten nylig innrømmet. Den 25. oktober, altså ni dager etter nedslaktningen av Samuel Paty og tre dager før terroren i Notre Dame i sentrum av Nice, snakker denne sjefsredaktøren om tegninger som hun oppfatter som «unødvendig krenkende», hvorpå hun ender opp med påstanden:
«Om de voldelige kreftene kan notere seg for en delseier, kan vi ikke la dem vinne kampen om ytringsfriheten.»
Spørsmålet er om ikke Eilertsen burde finne seg et annet yrke. Hvis hun er så styrt av frykt, burde hun innse at «vi» som ikke skal la dem vinne kampen om ytringsfriheten, ikke omfatter verken henne eller avisen hun styrer. Da er hun neppe heller i stand til å bedømme hva som unødvendig krenkende.
I går kom Aftenpostens Frank Rossavik med følgende kommentar til hvordan Frankrike skal bekjempe islamismen, hvor det blant annet heter:
«Så er spørsmålet om dette er en kamp mellom ekstreme muslimer og Frankrike. I så fall kan den i prinsippet vinnes ved at Macron ikke bare gir politiet nok ressurser og forsvarer ytringsfriheten. I tillegg må han effektivt bekjempe sosiale forskjeller og annen marginalisering av muslimer. Og bekjempe islamofobi.» (min uthev.)
Vi kan bare henvende Rossavik til retningslinjene over.
Haugesund og Ås
Imens brer Muhammed-dugnaden seg i Norge. Mange kontakter oss for å melde sitt ønske om deltakelse, for å kjøpe plakater eller lignende, men vi har ikke noe med selve dugnaden å gjøre. Vi rapporterer kun ut fra henvendelser, og de begynner det å bli en del av.
I går kom blant annet følgende fra Haugesund (alle bilder er fra tipsere):
Fra Ås:
Når det gjelder Haugesund, har Radio Haugaland en ryddig sak uten slagside.
De rapporterer at det i løpet av natten (det var i går kveld) hadde kommet opp flere Muhammed-karikaturer i Haugesund og at disse plakatene dukker opp i protest mot terroren i Frankrike. De viser til Konsbergsaken og deretter til at justisminister Monica Mæland har slått fast overfor Stortinget at det er ikke politiets oppgave å fjerne plakater som henges opp i det offentlige rom, uavhengig av budskap.
Men når følger MSM opp? Eller skal det offentlige Norge fortsette å tie i frykt for å splitte befolkningen i muslimer versus de andre, som åpenbart er islamistenes ønske? Men er det noe som splitter så er det mangelen på en nødvendig debatt der vi konkret peker på hva som er problemene. Kun slik kan vi løse dem.
Fortsetter vi med taushetskulturen lever vi allerede, som Svenska Dagbladets Ivar Arpi sier, i et mentalt kalifat.