Etterlysningen av et muslimsk forsvar for ytringsfriheten kommer fra danske Christian Marcussen, kommunikasjonssjef og debattant. Det slo meg da jeg leste innlegget hvor sammenfallende de danske erfaringene er med de erfaringer vi har i Norge, og egentlig resten av Vest-Europa.
Kulturkonflikten åpenbarte seg tydelig da Muhammedkarikaturene ble publisert i danske Jyllands-Posten for 15 år siden. Men det var slett ikke første gang. Det er over 30 år siden Ayatollah Khomeini utstedte dødsfatwaen over Salman Rushdie for boken De sataniske vers. I Oslos gater dette året (1989) marsjerte rundt 3.000 personer, nesten bare menn, fordi Rushdie angivelig hadde krenket muslimene. Rushdies ytringsfrihet skulle knebles. Men for de fleste av oss på denne tiden skjønte vi ikke helt hva vi sto overfor, det var et nytt fenomen at noen marsjerte i gatene og forlangte en persons hode på et fat – fordi han hadde skrevet en bok.
Senere har det kommet langt flere muslimer og andre hendelser til, slik som for eksempel Charlie Hebdo, Krudttønden og senest nå Rasmus Paludan med koranbrenning i Danmark og Sverige, mens i Norge har Sian klart å oppnå betydelig oppmerksomhet med sin koranskjending.
Men det bemerkelsesverdige etter slike hendelser er det stort sett totale fraværet av et muslimsk forsvar for ytringsfriheten fra praktiserende muslimer.
Ikke tilfeldig
Dette fraværet er ikke tilfeldig, sier Marcussen, da det er et anstrengt forhold mellom ytringsfrihet og blasfemi hos store deler av den muslimske befolkningen. Det viser også undersøkelse etter undersøkelse; mange muslimer ønsker forbud mot islamkritikk.
Det er nesten så vi ikke klarer å forstå hva som etterlyses: at det skal være straffbart å kritisere religion, og så reagerer vi knapt. Dertil er det noen ikke-muslimer som støtter et slikt forslag. Vi vet jo hvilke land som har straffer for blasfemi, og det er neppe land som noen av oss planlegger å flytte til, samtidig med at mange av de som bor der flytter hit, så hvorfor fanger vi ikke opp faresignalet?
I Danmark, som i Norge, Sverige og andre europeiske land, er imamer og muslimske organisasjoner forkjempere for innskrenking av ytringsfriheten når det gjelder kritikk av islam. Som Marcussen påpeker kommer ytringsfrihet nærmest som en obligatorisk bisetning, typisk etterfulgt av et «men». Eller det kommer noe kritisk svada om at ytringsfriheten brukes hyklerisk, på feil måte eller som en unnskyldning for å hetse muslimer. I tillegg kritiseres politiet for å beskytte slike «hetsere».
Her kan jo Islamsk råd Norge tjener som et eksempel, da de nylig kom med noen «supplerende refleksjoner og forslag til tiltak for handlingsplanen mot muslimhat», der de nettopp påpeker «uakseptable islamofobe holdninger og ytringer, og hva som må tillates innenfor ytringsfrihetens rammer». Som eksempel på «islamofobi» siters Hege Storhaug: «Islamviruset som har infisert Norge er langt mer alvorlig enn koronaviruset.» Ja, får vi en ideologisk omveltning som kjører oss tilbake til middelalder-tilstander og det som verre er, sier det seg selv at koronaviruset, som vi forhåpentligvis får en vaksine mot, ikke kan måles opp mot hvilke skadevirkninger islam kan gjøre i et samfunn. Men dette vil verken IRN eller dets norske støttespillere – inkludert de etablerte mediene – debattere.
I Sverige skal nå 15 muslimske foreninger ha slått seg sammen i kravet om å forby både brenning av hellige skrifter og å håne religion.
Etterlysning
Det drypper inn forsvar for ytringsfriheten fra noen, som gjerne selger seg inn som «balanserte» i islamdebatten. De fremstår som muslimer, men de er typisk ikke-muslimer med bakgrunn fra et muslimsk land. Eller det kan være muslimer som er genuint for ytringsfriheten nettopp ut fra de erfaringer de bærer med seg, men det er jo ikke disse flertallet av praktiserende muslimer har som rollemodeller.
Vi registrerer også at mange muslimer og muslimske talsmenn tar avstand fra vold og terror i islams navn, som er godt – og det burde vært en selvfølge, men det er som Marcussen sier: det er ikke godt nok.
«Jeg etterlyser et dyptfølt og vedvarende muslimsk forsvar for ytringsfriheten. Vi har bruk for å se representanter for herboende praktiserende muslimer omfavne ytringsfriheten som en viktig verdi med alt hva den innebærer – også selvom det kan gjøre ondt. Dette er meg bekjent aldri skjedd i Danmark.»
Ingen forventer at praktiserende muslimer eller muslimske autoriteter skal omfavne at man gjør narr av eller kritiserer Muhammed eller skjender koranen, men i Vesten forventer vi at de skjønner hvorfor dette må omfattes av ytringsfriheten. Og selvsagt må de samme få ta til motmæle – med ord. Faktisk burde en islamdebatt vært iverksatt for lenge siden, men her må de etablerte mediene bare sette seg i skammekroken. Der kan de sitte sammen med stort sett et samlet politikerkorps, som enda ikke har skjønt at ytringsfriheten er alle friheters mor – og at den er satt under press. Som daværende utenriksminister Joan Gahr Støre (Ap) sa under karikaturstriden: «Vi må huske at vi har fått et folk med sterk tro.» Men det er ikke «sterk tro» som bygger et samfunn, tvert om tilsier erfaringer at «sterk tro» raskt kan bryte ned et samfunn. Det forteller oss igjen at både satire og blasfemi er friheter som tjener et samfunn, og som ikke kan erstattes med begrensninger eller gjøres straffbart.
Det er også påfallende hvor lite oppmerksomhet erklærte eks-muslimer får i offentligheten, så da kan en jo spørre seg: Nytter det faktisk å true, om det så er med krenkelse, opprør eller vold?
Ikke fred som følger
Videre er det typisk å påstå at det kun er et fåtall muslimer i Vesten som er på kollisjonskurs med demokratiet og ytringsfriheten, noe også Marcussen påpeker. Men vi skjønner alle at det ikke henger på greip, og det av minst to grunner.
For det første ville dette «fåtallet» gjenspeilet seg i en rekke undersøkelser. Nylig la for eksempel Justisdepartementet i Danmark frem en undersøkelse som viser at 3 av 4 muslimer (76 prosent) i landet ønsker forbud mot islamkritikk. Hvordan dette kan defineres som et fåtall er for meg en gåte, men det bringer meg til neste punkt:
Hvis et flertall omfavner demokratiet og ytringsfriheten, hvorfor er de så tause? Da burde de jo stå som perler på en snor med et ektefølt engasjement for frihetsverdiene. De burde forsvart rettighetene til både Salman Rushdie, Muhammedkarikaturene, satiremagasinet Charlie Hebdo, Paludan og Sian, selv om de samme kritiserte det sønder og sammen. Det er et hav av forskjell på en slik holdning og kravet om innskrenkinger eller forbud. Når de så likevel er fraværende, er det fordi de frykter noe? I så fall kan det ikke være frykt for storsamfunnet, for dette er en importert konflikt.
Marcussen kaller det en kulturkløft, endatil «betydelig og kanskje uoverstigelig», men at vi ikke kan kompromisse med ytringsfriheten eller rettigheten til å kritisere, håne, spotte og latterliggjøre en religion.
«Og slett ikke for fredens skyld. For det er ikke fred som følger når vi først begynner å selge ut våre sentrale verdier».