I de fleste land i Vest-Europa diskuteres hvordan gjengkriminalitet, særlig blant barn og unge med innvandrerbakgrunn, skal stoppes. Det hagler med sosionomforklaringer på tilstanden, og politiledelsen famler gjerne i sukkerspinn for å finne den mest gangbare løsningen som gjør minst vondt, i alle fall for den kriminelle selv.
Men Mustafa Sayegh kommer med den smertelige sannheten: Innvandrertette nabolag, i Danmark omtalt med sitt riktige navn: gettoer, bryr seg ikke nevneverdig om kriminelle forhold. Det er de fleste godt kjent med fra hjemlandet og dessuten har «gutter godt av å bli menn», de skal jo forsvare sin kone, barn og familie. Men prøv å forlate islam, da våkner nærmiljøet opp – uavhengig hvor langt det er fra deg. Det finnes nemlig ingen unnskyldning for å forlate islam, sier Mustafa til Berlingske.
Dominanskultur og flokkmentalitet
Mustafa vokste opp som en typisk kulturmuslim, og ble en av de som den danske statsministeren Mette Fredriksen definerer som «innvandrergutter som ikke klarer å oppføre seg» – hvilket hun slo fast at hun ikke aksepterer. For dette ble statsministeren beskyldt både for generaliseringen og rasisme. Men hun har rett, ifølge Mustafa, de var respektløse bråkmakere, de som i samlet flokk kjente på makten når folk de møtte gikk over på andre siden av gaten. De som i samlet flokk hang utenfor kjøpesentrene. De som i samlet flokk skapte utrygghet og trøbbel på inter-city-togene.
Foreldrene hadde flyttet fra et «alminnelig» nabolag til gettoen da Mustafa var 15 år. Da var han lykkelig, for nå skulle han møte likesinnede. Og det var jo også der han «ble en del av flokken», men likevel var han aldri komfortabel.
– Vi opptrådte alltid i flokk. Når vi var på byen, var det aldri bare to-tre stykker sammen, i stedet kom vi inn på diskotekene alle sammen. Jeg visste at vi virket truende og jeg følte meg ikke tilpass, men ble med for å oppnå anerkjennelse. Jeg kan alltid kjenne igjen dem i flokken, de som egentlig ikke har lyst til å være der. De går litt i periferien, så de er stadig en del av gjengen, men litt på avstand. Det er typisk et hierarki med dominerende alfahanner, som har store armbevegelser og er den «største» – og langtfra den mest begavede. Det hersker en dominanskultur og flokkmentalitet, forklarer Mustafa.
Kvinnesyn og «ære»
Han forteller om hendelser som sier noe om hvor grensene gikk. En dag på skolen hadde to av jentene han hadde gruppearbeid med, ropt på ham.
– Jeg reiste meg for å gå bort til dem og ble med det samme klar over at jeg hadde gjort en feil. Jeg tapte ansikt og ble straks nedgradert i gjengen, fordi jeg i deres øyne lystret en jente.
Hvis gjengen overfalt noen, ante ikke mange i gjengen hvorfor de dengte løs på ofrene. Det er ifølge Mustafa karakteristisk for den dominans-flokkultur man underlegger seg i gjengen. Som da han fikk vite at hans søster hadde vært på date. Da lå det i luften at det var hans ansvar å avstraffe gutten hun hadde truffet. Mustafa gjorde «det han skulle», han – og gjengen – oppsøkte gutten og overfalt han.
– De forventet at jeg blandet meg opp i min søsters kjærlighetsliv, for å forsvare familiens ære.
For Mustafa var det ikke så enkelt. Han hadde vokst opp i et «alminnelig» nabolag med danske venner som hadde søstre som datet.
Les også: Hun forlot islam. -Frihet er en langsom prosess, sier Jeanette
Radikalisert
Det var ifølge Mustafa, som selv er dømt for vold, på denne tiden ting begynte å snu. Han begynte å lese koranen og søkte på nettet, hvor blant annet Hizb ut-Tahrir hadde begynt å røre på seg. Gjennom oppveksten hadde det ligget en forventning i familien at han giftet seg med en muslimsk kvinne. Foreldrene kjente foreldrene til en ung kvinne i hans søsters skoleklasse, og de ble såkalt arrangert gift. Det var ingen kjærlighet i forholdet, men han fikk anerkjennelse fra de eldre i gettoen – en anerkjennelse han higet etter.
Mustafa brøt all kontakt med gjengen og ble en del av et strengt lukket muslimsk miljø. Det endret min status, forteller Mustafa, for helt fremmede mennesker kom bort til han og ga han anerkjennelse for sine valg. Men selv hadde han aldri opplevd så mye hat som blant de såkalte rettroende.
– For eksempel ble musikk betraktet som Satans verk. Jeg giftet meg inn i dette miljøet for å få mine foreldres anerkjennelse, mener Mustafa.
Hans hustru ble bare mer og mer religiøs, og til slutt handlet alt om islam. Mustafa klarte til slutt ikke å være i det. Han ønsket ikke at hans egen sønn skulle vokse opp i et slikt regime. Da sønnen ble to år foretok Mustafa et endelig brudd både med hustruen og islam.
– Virkeligheten innhentet oss. Enten skulle min sønn vokse opp under hennes meget rigide religiøse regler, eller så skulle jeg tvinge gjennom en friere oppdragelse. Mine foreldre sa de ville støtte meg hvis jeg ble skilt, selv om hele miljøet prøvde å snakke meg fra det, også med trusler. Det kulminerte da jeg gikk til Statsforvaltningen for å få en samværsordning, forteller Mustafa.
Den tause majoriteten
Også her ble han innhentet av islam, og mot sin egen vilje gikk han med på å møte en imam.
– Hvis jeg bare gikk med på en islamsk skilsmisse – og forble muslim – så kunne jeg få det hele; beholde barnet og forhindre henne i å bli gift på nytt. Da eksploderte jeg. Jeg ropte og skrek at jeg ikke orket deres ramadan, regler og piss og lort. Fra det øyeblikket vendte alle seg mot meg. Når jeg frasa meg islam, var jeg under kvinnens rang i deres øyne, forklarer Mustafa.
Samtidig er ikke flertallet i gettoene ekstremister, sier han, for de fleste er moderate kulturmuslimer som snakker dansk og passer sitt arbeid. Men det er nesten dem som er de verste, fastslår Mustafa.
– De fredelige muslimer er irrelevant så lenge de ikke sier ifra. Den dominanskultur som er gjengene i disse miljøene kan kun brytes hvis noen tar et oppgjør med alfahannen foran øynene på hans flokk. Jeg mener at islam er uforenelig med integrering, for spørsmålet er hvorfor de ikke sier fra. For meg er ikke integrering bare at en snakker språket og har en jobb. Det handler også om et samfunnssinn og være en del av samfunnets store fellesskap. Det tause flertallet i gettoene holder hånden over de dypt kriminelle guttene, men i det øyeblikket noen våger å forlate islam da er det no mercy, fastslår Mustafa.
Les også: Katastrofen er et faktum: Islam kan ikke integreres
Religionskritikk og ytringsfrihet
I dag er Mustafa Sayegh malermester, han bor fortsatt i gettoen sammen med sønnen og en ny kjæreste. Men han betegner seg selv som «fri», som også er navnet på hans selvbiografi. Denne boken er også fundamentet for foreningen han nettopp har stiftet: Frafalden.
De som velger en annen vei enn Allah skal ikke føle seg så alene som han gjorde. I Frafalden er håpet at de skal finne et fellesskap.
Mustafas foreldre flyttet ut av gettoen. De håper at fysiske avstand fra dem som er sint for at sønnen forlot islam, vil gi dem fred. Det kan de jo håpe på, men islams moralpoliti har lange armer, og bedre blir det ikke av at de gjerne får indirekte eller direkte støtte av de tradisjonelle mediene som ikke klarer å ta problematikken innover seg.
Det er ikke vanskelig å sammenligne Mustafas organisasjon Frafalden med Ex-Muslims. Men Ex-Muslims of Norway kan se langt etter noen offentlig anerkjennelse, for her blir det offentlige det samme som den tause majoriteten som vi finner i gettoene. Nylig hengte Utrop, en såkalt flerkulturell avis, Ex-Muslims ut fordi de hadde blitt tildelt noen småpenger fra IMDi. Under overskriften «Statsstøtte til ny islamfiendtlig organisasjon» trenger man ikke si mer når vi snakker om 150.000 kroner til et arrangement i regi av Ex-Muslims, men det er patetisk når samme «avis» mottar 1,5 millioner kroner i driftsmidler i året via IMDi – og da ikke minst for å promotere islam som holder tusenvis av unge og foreldre utenfor det norske storsamfunnet.
Det er heller ikke vanskelig å kjenne igjen problematikken med de voldelige motdemonstrasjonene på islamprovokasjoner. Men her går både motdemonstranter, de tradisjonelle mediene og politikere uten ryggrad rett i baret. SIANs demonstrasjon i Bergen endte med at SIANs leder ble slått ned og politiet måtte ty til tåregass for å roe motdemonstrantene – hvilket er forbilledlig arbeid av politiet. Men tror du ikke at «noen» likevel klarte å forsvare «krenkede» og voldelige muslimer, samtidig som de snakket ned politiet. Her var vel VG en av de verste, og det er oppskriften på svenske tilstander. For øvrig skal Sverige gjennom samme «øvelse» med danske Rasmus Paludan. Det blir neppe heller et pent syn.
Religionskritikk og ytringsfrihet er friheter vi ikke skal gå på akkord med, men vi skal alltid slå ned på vold og trusler. Og vi skal støtte dem som ved betydelige personlige omkostninger – som Mustafa – står opp for friheten til å leve fullt og helt i den nasjonalstaten han/hun bor i. Vi trenger mange Mustafa-er i årene som kommer.
(Foto: Fra Mustafas Facebook-side)