Bare så det er klart: Nei, jeg er ikke enig i at koranbrenning er en god idé. Like lite som jeg mener bibelbrenning eller andre slike provokasjoner av det noen måtte mene er hellig for dem. Men derfra til å tolke slike provokasjoner som straffbare, den veien må være ekstremt lang i et demokrati som vårt.
Folk gjør dumme ting, noe som kan bli særdeles tydelig blant aktivister (opp gjennom tiden ikke minst fra den ekstreme venstresiden). Når SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) prøver å tiltrekke seg oppmerksomhet ved å annonsere offentlig brenning av koranen, gjør de enhver kritikk av islam enda vanskeligere. Jeg antar at SIANs målsetting er å provosere frem reaksjoner fra deres motstandere, kanskje særlig noen muslimer, for slikt sett å få bekreftet overfor omverden at «muslimer er voldelige». Ja, noen er det, andre overhodet ikke.
Men det er helt andre problemer SIANs demonstrasjon skaper, og som viser i hvilken gal retning Norge er på full fart inn i.
Jeg er islamkritiker, og det er en rettighet jeg forventer at vi fortsatt har i vårt samfunn. Men jeg vet også at i et samfunn som vårt så kan denne rettigheten bli svekket, hvis vi ikke klarer å forvalte den på en anstendig måte. Det er hele grunnlaget for ytringsfriheten, sammenfattet i det ofte gjentatte sitatet fra Voltaire: «Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem». Det gjelder for SIANs medlemmer like mye som det gjelder for (lettkrenkede) muslimer eller meg selv. Provokasjoner som brenning av noens hellige bøker er således kontraproduktivt.
Det synes åpenbart også politidirektør Benedicte Bjørnland, men hun gjør en grov feilvurdering.
Tolkning
Ifølge Filter Nyheter er ikke hele sannheten om SIANs demonstrasjon at politiet hadde gitt beskjed at de ikke ville tillate brenning av koranen. De hadde nemlig fått en slik «hemmelig ordre» fra politidirektør Bjørnland.
– Det å skjende koranen vil kunne være, i en gitt kontekst, brudd på straffelovens § 185 om hatefulle ytringer, sier Bjørnland til nettstedet.
Merk så at politidirektøren sier «kunne være» og deretter «i en gitt kontekst». Vi snakker altså en ordre som bygger på en tolkning.
La oss gjengi hva straffeloven § 185, om hatefulle ytringer, sier:
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.
Utfordringen her er ikke nødvendigvis straffelovens § 185 i seg selv, men den stadig mer vide, og til dels uventede, tolkningen, som vi kjenner igjen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) som en juridisk metode definert som «dynamisk tolkning». Begrunnelsen er gjerne knyttet til å ivareta lovens intensjon og endrede forhold.
Men ikke bare kan slike utvidede tolkninger få uventede konsekvenser, det kan også medføre at mer og mer bygges inn i lovparagrafen. Og det ene tar gjerne det andre.
For øvrig er det reist en debatt, på initiativ fra Carl Müller Frøland og Nina Hjerpset-Østlie, om denne paragrafen bør fjernes, da den oppfattes mer som en blasfemiparagraf som ender med forbud mot kritikk av religioner.
Frykten for hevnangrep
Den såkalte operasjonsordren innrømmer politidirektøren ikke er helt enkel, da «demonstrasjon- og ytringsfriheten står sterkt». Hun påpeker at alle skal få ytre seg – innenfor lovverket. Med andre ord er vi inne i en sirkelargumentasjon. Politiledelsen tolker, gir ordre om hva som skal gjøres, her stoppe eventuell koranbrenning, og deretter er det noen som blir strafferettslig ansvarlig. Men slik ser ikke Bjørnland det:
– Vi er ikke noe meningspoliti, men vi veileder, og når vi ser brudd på det vi har gitt føringer for, så griper vi inn, sier Bjørnland.
Men problemet er jo at føringene gis nettopp etter politiledelsen meninger – det er et meningspoliti, og det legger hindringer i veien for demonstrasjon- og ytringsfriheten. Så prøver Bjørnland å overbevise oss om at dette ikke spesifikt handler om (krenkelse av) islam. «Man kan tenke seg andre typer religiøse symboler som blir satt fyr på,» sier hun. Så vidt jeg husker var ikke politiet spesielt involvert – eller taletrengt – da Otto Jespersen brente bibelen. Men det var jo i 2006 – og hva har endret seg siden da?
Sannheten om hva som skjedde er nok heller å finne i Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
– Det er riktig at PST de siste månedene har vært bekymret for konsekvensene en koranbrenning kan ha. Vi ser på det som en triggerhendelse til voldelige aksjoner, og har gitt en beskrivelse av situasjonen til politiet, sier seniorrådgiver Martin Bernsen i Politiets sikkerhetstjeneste til Filter Nyheter.
Med andre ord er hevnangrep fra islamister det politiet frykter mest. Og det har de all grunn til.
Vold virker
To måneder etter terroren i Paris og to uker terroren i København (2015) ble det arrangert en debatt av Oslos redaktørforening. Arrangementet hadde tittelen «Virker volden?», og var foranlediget av holdningen til Carsten Jensen og en leder i Jyllands-Posten. Jensen mente at vi over tid har «målrettet styrt mot konfrontasjon – og nå har vi fått den». Volden var altså vår skyld. Jyllands-Posten leder kunngjorde noe helt annet, nemlig at vold virker. Lederkommentaren viste til at etter Paristerroren hevdet mange at «Vi er alle Charlie Hebdoe».
Men skal vi se oss i speilet og være ærlige, så er ingen av oss Charlie Hebdoe. Tvert imot.
Dessuten er det inn i hampen å påstå at islam ikke skulle ha noe makt. Makt handler om evnen til at påvirke menneskers og samfunns beslutninger. I den forstand har islam stor makt.
De fleste europeere har 25 år etter angrepet på Salman Rushdie internaliseret fatwaen mot ham. Nei, grunnen til at ingen har republisert de famøse tegninger er naturligvis frykt. Alt annet er bortforklaringer. Frykt er imidlertid en legitim følelse, ikke minst for de ansatte i denne avis. Vi har levd med frykten for et terrorangrep i ni år, og ja, det er forklaringen på at vi ikke republiserer Muhammed-tegningene, om det så er våre egne eller Charlie Hebdos. Hensynet til medarbeidernes sikkerhet veier tyngst. Vi er også innforstått med at vi dermed bøyer oss for vold og intimidering, og vi er klar over at Danmark og pressen på den bakgrunn ikke skal vente mindre av den slags, men mer når noen neste gang krenker muslimenes profet. For det viser, at vold virker.
Slik sett kan politiets strategi også medføre enda flere krav og endringer i samfunnet fra lettkrenkede muslimer, og noen av dem vet å piske opp stemningen. Da legitimeres at vold virker og vi som samfunn lar oss styre av frykt.
Farlig utvikling i politiet
Hva som egentlig foregår i politiet har jeg undret meg over tid. Men evnen til åpenhet og ærlighet har forlatt etaten. Det er en farlig utvikling i seg selv, for mister de tilliten sitter de bare igjen med voldsmonopolet.
Det er heller ikke sikkert at «folk flest» ser koranbrenning som mer alvorlig enn de mange bilbrannene, men for sistnevnte er ingen tatt og politiet holder en svært lav profil. Hva gjør det med rettsfølelsen til folk?
Som kjent har vi i årevis kritisert politiet for manglende åpenhet, i tillegg til at de etter vår oppfatning har drevet med, eller driver med, bevisst feilinformering, sistnevnte for eksempel om kriminalitetsutviklingen i Oslo. Da vi startet gravingen om kriminalitet i 2011 skjønte vi raskt at å etablere kildekontakter i politet ble noe av det viktigste, rett og slett fordi politiledelsen hadde gitt hele etaten munnkurv. Men tro så ikke at vårt budskap om den reelle kriminalitetsutviklingen, der det nå er offentlig bekreftet at vår fremstilling var riktig, ble godt mottatt. Tvert om ble Spesialenheten koblet inn for å finne ut hvor vi fikk (intern) informasjon fra, «lekkasjer» i politiet var mer alvorlig enn at sannheten kom frem.
Også den gang var opphavet til reportasjen om «lekkasjer» fra Filter Nyheter. Men nå regner jeg med at samme nettsted har lært noe. Det foregår ting i politiet som er langt fra bra, men det foregår i det stille og man vet knapt hvor det ender før man kanskje sitter i en eller annen fengselscelle eller dynges ned av bøter. Kan det kalles rettssikkerhet for den enkelte?
I tillegg skjer det med FrP ved roret. Kan vi forvente at dette blir tatt tak i på en skikkelig måte, og det før islamister og lettkrenkede muslimer bidrar til å snu landet på hodet?