Det er på Facebook (24. november) at Espen Goffeng kommer med det han kaller en «frustrasjonspost med noen overdrivelser i, så dere får ta tonen min med litt tilgivelse. Og lese med innestemme.»
Men vi er nok mange som skjønner han godt. Svært godt. For det skal nemlig litt til å holde «innestemmen» når den samme politikk- og MSM-kverna går og går, mens problemene vokser og vokser. Det er de samme aktørene som inviteres til de samme debattene. Det er et kobbel aktører som er «representative» for de akseptable meningene, holdt oppe av faktafornekterne i både MSM og de politiske kretser.
Spørsmålet er om ikke tiden for innestemme er over i Norge. Vi har jo sett over tid hvordan innestemmen har fungert i Sverige. Makthaverne hører åpenbart ikke etter uten av en brøler, eller at voldsproblematikken er så påtakelige at ofrene ligger slengt i grøftekantene.
Frykten kom med på lasset
«Det har vært noen deprimerende dager, og de toppet seg med nyhetsbildet man ble møtt med i dag morges. I feeden min kommer det via The Independent seilende en story fra Birmingham, hvor opptil 100 ungdommer – flere av dem bevæpnet med macheter – stormer en familiekino. Der vises nemlig filmen Blue Story, som handler om gjengvold i England.
Småbarnsfamiliene som var der for å se på Frozen 2 fikk litt mer underholdning enn de ventet, og politiet troppet opp med 100 mann (sorry: personer). Filmen blir nå bannlyst av flere selskaper over hele landet av frykt for ytterligere vold. Kinostorming. Av familiefilmen Frozen. Hva er det for slags juletradisjon?»
La oss så langt bite oss merke i følgende: av frykt for ytterligere vold. Hva minner det oss om?
Siden Muhammedkarikatur-bråket i 2005 (her en fyldig samleside fra vårt gamle nettsted) har Europa, la oss også minne om at Europa aldri har vært inne i en så lang fredstid som nå, vist seg at vi ikke lengre forstår oss på konflikt. Vi har tatt frihetsverdiene våre, ikke minst ytringsfriheten som er alle friheters mor, for gitt, der forklaringen etter all sannsynlighet er at vi har vært et relativt homogene samfunn, og det er et ynkelig syn å se makthaverne rygge i møte med helt andre verdier. De verdier som har frykt som mor. Våre politiske ledere har åpenbart trodd at «hele verden» står for de samme verdiene som Vesten – hardt tilkjempede av våre forfedre, vi er (dumme) gratispassasjerer – og mente således at det er mest fordeler med innvandringen av ikke-vestlige. Noen er der ennå, mens andre har skjønt langt mer og jobber på høygir for å skjule at de tok feil.
En tilfeldig dag
For det er nok å ta av. Goffeng fortsetter:
«For to dager siden satt jeg og hørte på en podcast med en tidligere engelsk politimann, som også har vært involvert i diverse kampanjer mens han fremdeles var aktiv. «Vi har mistet Englands gater», sa han mens han snakket om den voldsomme økningen i knivstikkinger de opplever.
Første sak på NRK i dag morges var om en mor i Malmø som sa at nå var det f**n meg nok. Sverige trenger vi vel ikke si noe særlig mer om, bortsett fra å henvise til dag-for-dag-oppdateringene til Tino Sanandaji. Rett under den saken var det en story om to nye biler som hadde selvantent i Oslo. Rett under der var det om en gjeng ungdommer som hadde angrepet en 13-åring på Storo. Enda en slik sak. For å stjele beltet hans, visstnok. Om du er dum nok til å tro at det var motivasjonen. Han klarte å flykte inn på en bensinstasjon.
I saken om han ble det også fortalt om en gjeng som gikk rundt i Oslo og slo ned et stort antall «tilfeldig» utvalgte for et par uker siden. (Ingen har foreløpig skrevet noe om hvem de tilfeldige var, og ingen kommer nok heller til å gjøre det).
Dette etter saken for to dager siden hvor en =Oslo-selger ble slått, sparket og ranet. Fordi det er jo slikt man gjør med gateselgere. Samt en sak Asle Toje skrev om i Morgenbladet, hvor en 16-åring som hadde blitt ranet spurte ham om råd. Ranet var et åpenbart rasistisk angrep. Men ingen politikere og ingen av våre tallrike statsstøttede, antirasistiske organisasjoner kommer til å lete etter eller skrive noe om slike. Ikke. Ett. Ord, kommer de til å si. Selv om slike saker er latterlig enkle å finne, om man leter. Tvert imot vil denne gutten få høre fra de samme organisasjonene at han er del av problemet, mens de som ranet ham er ofre. Samtidig som han ikke tør å fortelle om det offentlig av frykt for ofrene. Så kan man jo lure litt på hva sånt gjør med folk i lengden.»
Som Goffeng påpeker: «Dette var et lite utdrag fra en tilfeldig dag.»
Vafler rundt i tåka
Deretter retter han blikket mot makta, der han i sin frustrasjon ser de ynkelige makthaverne:
«Så her er spørsmålet til politikere: dere har ikke bare bedt om makt over samfunnsstyringen vår. Dere har sloss om å få den makta. Dere ser på dere selv som så kompetente og så bra folk at dere synes dere fortjener den makta. De som bør ha makta, det er dere. Om ikke, så hadde dere ikke søkt den makta. Som en følge av dette har dere blitt gitt den makta. Men dere vafler rundt i tåka, og virker fullstendig ute av stand til å i det hele tatt forsøke å ta tak i dette. Og det gjelder stort sett over hele linja, muligens med et hederlig unntak.
Hvor imponert er han 16-åringen og han 13-åringen over hva dere holder på med om dagen, tror dere? Samt deres foreldre, venner og kjente?
Med den makta dere føler at dere er rette personer til å inneha, følger faktisk ansvar. Men jeg ser ikke noe særlig ansvarstagen. Hverken for situasjonen som den er, eller for hvordan den har oppstått. Ser dere ikke at dette kan gå ganske galt? Ser dere ikke potensialet for alvorlig sosial uro om dere ikke bruker den makta dere mener dere har krav på, og som vi dere styrer over og skal beskytte har gitt dere, til å gjøre noe litt drastisk med dette nå? Er dere i stand til å se at Birmingham-kinoen, Malmø-mammaen, bensinstasjonsflukten til 13-åringen, sparkene på =Oslo-selgeren og den anonyme 16-åringen er advarsler til dere som dere må ta på høyeste alvor?»
Goffeng ser ikke at de politiske lederne tar advarslene på høyeste alvor, kanskje knapt på alvor. Han hører de snakke om «gode intensjoner og sånn skal vi ikke ha det!», uten at det skjer noe mer.
«Fra folk til venstre som ikke vil se og ikke vil høre, til folk til høyre som ikke har kredible løsninger og med økonomisk politikk som bare vil gjøre ting verre, til folk enda lenger til høyre som bruker 7 forskjellige justisministre på å demonstrere hvor handlingslammet og udugelige de er. Slutt å bable om hvilket parti som har gjort og ikke gjort hva. Det kan vi ikke-politikere gjøre, ikke dere. Og slutt å være sinte på fakta. De er det de er. Og de kan bli som i Birmingham og Malmø om dere ikke tar det ansvaret makta deres medfører.»
Det er forløsende fra Goffeng. Nettopp det stadig mer fremtredende politiske spillet er til hinder for realpolitikk. En koalisjonspolitikk som spriker i alle retninger ender opp i ingenting, eller kalt kompromisser, utover å beholde makta. Siste krumspring i så måte er forslaget fra SV om å danne en allianse av alle rødgrønne partier for å sikre regjeringsskifte. Akkurat en slik allianse dannet de senrums-borgerlige partiene i Sverige, da for å holde Sverigedemokraterna (SD) vekk fra makta. Det gikk jo «strålende», og på meningsmålinger er SD nå Sveriges største parti. Men hva velgerne måtte mene, det ser ut til å bety aller minst – utenom i siste innspurt av valgkampen da. Det er jo dette Senterpartiet har forstått, så de er inne i «siste runde» hele tiden – og de ga da også allianseideen til SV en kald skulder.
Politiske suttekluter
Avslutningsvis rykker Goffeng teppet bort fra «de udugelige». Han foreslår at de gjør som de bruker: hold kjeft – inntil de av «feil slaget» kan tas.
«Det smarteste dere kan gjøre med tekster av dette slaget er forøvrig følgende: sitt helt stille til noen i Resett, Document eller HRS sier noe positivt om den. Så kan dere peke på dem, rope opp om noe dårlig moral, bedrive litt teppefeiing, stikke en tommel munnen og lene dere tilbake. For det har jo vist seg å funke så bra i alle land rundt oss, ikke sant?»
Det har bare å gi Goffeng rett i det også. Beviselig rett, by the way. Så nå venter vi bare på de sedvanlige angrepene, mens samfunnsproblemene vokser.
«Og sånn har disse tre mediene blitt de største politiske sutteklutene jeg noensinne har sett. Comfort blankets, kaller professor Matthew Goodwin sånt. Det virker å være det nye, hotte rundt omkring: government by lullaby.»