For ikke så altfor mange år siden var det en kampanje i Norden der det ble fokusert på at et nei betyr nei. Det handlet om å bekjempe seksuelt misbruk av barn, og ikke minst lære barn og unge om egne intimitetssoner og betydning av å sette grenser for andres nærhet. Barn ned i barnehagealder var del av prosjektet. Men det var den gang at nei betydde nei. Nå er vel mange av de som da var delaktig i dette prosjektet blitt voksne, og nå har de lært at et statlig nei egentlig kan være et tja.
Vi har en gjennomregulert innvandringspolitikk, men et avslag innebærer at du kan prøve saken din opptil flere ganger. Du kan legge til og trekke fra på historien din, alt er av betydning. Utfordringen er både systemet som åpner for gjentatte klagebehandlinger og at det er mottakerlandet som sitter med bevisbyrden. I seg selv absurd, da det er en stats møte med et individ, heller enn en stats møte med en annen stat – som ville vært mer forståelig ut fra et system som er bygd på internasjonale rettigheter.
I innvandringsliberale Sverige har de like godt dratt den helt ut. Sannsynligvis trodde den S-ledede regjeringen at de var smarte, da de åpnet opp for at asylsøkere i landet kunne skifte «spor», det vil si at etter et avslag på asylsøknaden kunne en søke om arbeid, altså bli en arbeidsinnvandrer. Denne ideen kom de til etter å ha mottatt svært mange asylsøkere etter folkevandringskrisen i 2015. Regjeringen fryktet kanskje kritikk for å avvise innvandrere, eller kanskje den håpet på mindre kostnader, både administrativt med klagebehandlingene, de direkte kostnadene til kost og losji, og kanskje endog de trodde at det kunne være snakk om arbeidskraft som Sverige kunne se seg tjent med. Men tallenes tale sier noe annet. For eksempel bare siden 2017 har antallet personer som har meldt seg som arbeidssøkende og som har lav eller ingen grunnskoleutdanning, inkludert analfabeter, økt med 62 prosent.
Testballong
Likevel skjer det visse bevegelser (endelig) i politikken i Sverige. Anna Dahlberg viser i Expressen til at statsråden for offentlig administrasjon (sivilminister), Ardalan Shekarabi (S), i et Facebook-innlegg advarte om den «ekstreme segregeringen» som har skapt «en alvorlig situasjon i landet vårt». Shekarabi tar således til ordet for å holde innvandringen på «lave nivåer» fremover.
Dahlberg ser utspillet som en «testballong», hvilket hun etter all sannsynlighet har rett i. For sosialdemokratene blør velgere, ikke minst til Sverigedemokraterna (SD). På siste meningsmåling var SD Sveriges nest største parti, mens S fortsetter nedover som de har en møllestein om nakken. Så har sikkert også Shekarabi, selv med iransk bakgrunn, større takhøyde i Sverige til å uttale seg om innvandringsinnstramninger, samtidig som svenskene nok ikke har unngått å sett hvordan sosialdemokratenes Mette Frederiksen lovet (og løy) seg til regjeringsmakt i Danmark ved å skulle holde fast på en stram innvandringspolitikk. Men sosialdemokratene i Sverige møter nå også krav fra Modernaterna (vårt Høyre) og Kristendemokraterna, som begge har uttrykt ønske om å redusere asylinnvandringen med 70 prosent, ifølge Dahlberg.
Ikke bare asylinnvandring
Dahlberg påpeker at denne «retoriske kapprustningen» er selektiv. Når det kommer til arbeidsinnvandring er det taust. Siden 2014 har antall innvilgede arbeidstillatelser økt med 70 prosent. Totalt ble 41.065 oppholdstillatelser gitt på dette grunnlaget i fjor, hvorav familiegjenforening utgjorde 42 prosent.
Deretter viser hun til det såkalte sporbytte. Ifølge Dahlberg var ideen «en ventil i systemet» som skulle benyttes ved enkelttilfeller, ikke som et utbredt måte å omgå utvisningsvedtaket. Men svenskene rotet det til igjen.
I 2015 kom 632 søknader om skifte av spor. I 2018 var tallet tredoblet, hittil i år er mer enn 2.284 søknader mottatt, påpeker Dahlberg. De fleste søknadene kommer fra avviste asylsøkere fra Irak, fulgt av Afghanistan og Georgia.
Undergraver systemet
Ifølge Dahlberg er kravene for å gjøre et slik sporskifte lave. Det er nok at søkeren har hatt en ansettelse i fire måneder og et uforpliktende arbeidstilbud ett år frem i tid. Likevel er avvisningsgraden høy, ettersom utlendingsdirektoratet (Migrationsverket) mistror mange av søknadene, identiteten er uklar eller at vilkårene ikke er oppfylt på andre måter.
Hennes berettigede spørsmål er hvilke effekter dette systemet får. Jo, det er en pull-faktor for antall asylsøkere, svarer hun, fordi man vet at Sverige gir en andre sjanser til å få opphold i landet hvis kravet om beskyttelse avvises. I tillegg åpner det for (nok et) misbruk av asylsystemet, der mennesker som aldri har hatt asyl som formål bruker det som brekkstang for å bli i landet. For avslag på asylsøknaden er ikke ensbetydende med at du må forlate landet. Du kan med andre ord finne på det meste for å unngå at et nei blir et nei.
Er det noen som ser likheten med båttrafikken over Middelhavet? De uten beskyttelsesgrunnlag skaper seg beskyttelsesbehov ved å risikere livet på havet, for bare de klarer å komme seg inn i Europa så er et nei bare med på å forkludre prosessen for dem selv. For Europa er kostnadene enorme.
Så mye verdt er asylinstituttet. Legg det ned.