De svenske Liberalernas partilederkandidat Nyamko Sabuni gjorde for noen dager siden et intervju med Expressen, som skapte en storm av reaksjoner. I intervjuet tok hun avstand fra visjonen om det flerkulturelle samfunnet, som ifølge henne skaper store problemer, og hun gikk også imot de generøse reglene for familiegjenforening til Sverige.
Det kan jo legges til at Sabuni over tid har stått for en restriktiv innvandringspolitikk og en realistisk integreringspolitikk. Allerede i 2006, etter at hun hadde tiltrådt som integrasjons-, ungdoms- og likestillingsminister, krevde hun blant annet stopp på offentlig finansiering av religiøse friskoler, 15-års grense for bruk av hijab, obligatoriske gynekologiske undersøkelser av jenter for å stoppe kjønnslemlestelse, at det ikke skal være tillatt å foreta jomfru-kontroller, en snevrere definisjon av arrangerte ekteskap, samt at æresrelatert vold skulle innføres i straffeloven samt kriminalisering av barne- og tvangsekteskap.
To år senere ønsket daværende regjering, med Sabuni i spissen, å innlede en nasjonal treårig debatt om hva som er «et felles svensk verdigrunnlag» – og hvordan innvandrere skal ta del i det. Journalister var rystet, det ble omtalt som et «luftslott» og at «innvandrere vil bli skadelidende – igjen».
Sabunis fremste konkurrent til partilederposten, Erik Ullenhag, gir imidlertid uttrykk for en helt annen oppfatning av innvandring og integrering. Det har Tino Sanandaji lagt merke til.
Innvandrere bygger ikke Sverige
Sanandaji siterer fra Ullenhags reaksjon (her i min oversettelse):
«Vi klarar oss ikke uten innvandring. Etter angrepet fra Nyamko Sabuni gir Erik Ullenhag nå sitt syn på det betente spørsmålet i Liberalerna om innvandring og integrering i et stort intervju i Expressen – der han forsvarer arven etter Fredrik Reinfeldt: – Vi kan være stolte over hva vi gjorde … Sverige hadde aldri klart seg uten finnene, tyrkerne og jugoslavene som var med å bygde Sverige. La oss ikke glemme bort den delen av historien. La oss ikke glemme at Stockholms fylkeskommune ikke skulle kunne klare seg uten alle de mennesker som kommer til vårt land og står opp hver morgen og jobber og betaler skatt.»
Sanandaji peker på at det ikke finnes noe støtte for at Sverige bygges av innvandrere. Han kaller det «populistisk innvandringsromatikk», som dertil er enkelt å motbevise med fakta:
• Sverige ble rikt innen innvandringen skjøt fart. Allerede i 1940 var Sverige blant verdens rikeste land, da var innvandrerne kun 1 prosent av befolkningen. Innvandringen skjøt fart etter 2.verdenskrig, men Sverige var industrialisert flere tiår tidligere, illustrert av når virksomheter ble grunnlagt (Ericsson 1876, ASEA 1883, Scania 1891, SKF 1907, Pharmacia 1911, Astra 1913, Electrolux 1919, Volvo 1926 osv.).
• Sverige hadde uvurderlig nytte av utenlandske ideer, handel og teknologi, men dett er ikke synonymt med innvandring. Både da og nå tas informasjon inn gjennom andre kanaler.
• Sveriges velstand ble bygget gjennom liberalisering og industri, det er historierevisjonisme å tilskrive det innvandring. Sverige var verdensledende i velstand, demokratiske institusjoner, kultur, teknologi, næringsliv osv. innen innvandringen skjøt fart. Det fåtall innvandrere som bidro til dette fortjener oppmerksomhet, men det gjelder like mye de svenskar som utgjorde over 95 prosent av arbeiderne, jordbrukerne, entreprenører, forskere og oppfinnere, som gjennom hardt arbeid over langt tid bygde Sverige.
• Omfanget av etterkrigstidens arbeidsinnvandring overdrives ofte. Mellom 1950 og 1970 økte antallet innvandrere (det som i Sverige omtales som utrikes födda, min anm.) med 34.000 fra Jugoslavia, 12.000 fra Hellas, knappe 4.000 fra Tyrkia og 5.000 fra Italia, dvs. noen promille av befolkningen. Bara finner kom i store tall, men selv det tilsvarer bare et par prosent av befolkningen.
• I det hele tatt å prate om at land «trenger» eller «ikke klarer seg» uten innvandring er feil. Ifølge Jan Ekbergs forskning gir arbeidsinnvandringen en samfunnsgevinst på ca. 1 prosent av BNP i denne perioden. Det er useriøst å hevde at Sverige uten innvandring «ikke skulle klare seg».
• Innvandrerne betaler inn mindre til omsorgs- og helsetjenester og øvrige velferdstjenester betalar, og har større velferdsbehov. Med mindre innvandring skulle omsorg- og helsetjenesten ha færre pasienter og mer ressurser per pasient. Ikke noe sted har omsorgs- og helsetjenestene sluttet å fungere på grunn av lav innvandring – å påstå det er bare en bløff.
Ideen om at innvandrerne bygger Norge, uten innvandring stopper Norge osv., har jo også vært kjente debatter her til lands, men nå er faktaomfanget blitt så omfattende at en skal være temmelig hjelpesløs for fortsatt å hevde noe slikt. Den motsatte debatten derimot, altså hva innvandringen koster Norge, den er fortsatt ikke velkommen.