Og en av de som tydeligvis vek unna, var avisens egen journalist Pernilla Ohlin. Men særlig nervøs evnet hun derimot ikke å være. Hun mener nemlig selv å ha svaret – uten noen som helst dialog.
Ohlin rapporterer at innfor Europarådets satsning på interkulturell dialog, initierer den svenske regjeringen for 2008 lokale samtaler ute i landet om hvilket verdigrunnlag som skal finnes i Sverige og hvordan nye svensker skal bli en del av det. Disse samtalene, som skal pågå i tre år, skal munne ut i en rekke ulike forslag og forhåndsregler. Men hva disse eventuelt skulle være, kunne ikke Sabuni svare på, påpeker Ohlin, samtidig som hun skriver at Sabuni mener menneskerettigheter er et bra utgangspunkt. Sabuni mener de kan være et bra utgangspunkt fordi de er ukrenkbare og ikke kan trampes på med henvisning til religionsfrihet. Videre rapporterer Ohlin at Sabuni nevner vold mot kvinner, arrangerte ekteskap og etnisk diskriminering som krenkelser på menneskerettighetene.
Men journalist Ohlin er ikke fornøyd. Hun mener Sabuni ”dykker rett ned i et komplekst og abstrakt spørsmål som har like mange svar som det er innvandrere i dette landet.” For, ifølge journalist Ohlin, krever, det hun mener er et forsvar, et klart trusselbilde, og hun spør:
”Hva er de ytre eller indre trusler mot demokratiet og svenske verdier [värderingar] som lurer i mørket?”
Det som i alle fall er sikkert, er at Sverige med slike journalister ikke vil klare å få noen offentlig debatt om ”trusselbilde”.
Videre stiller Ohlin spørsmål ved hvorfor en debatt om felles verdigrunnlag kommer nå, i dette tiåret, i Sverige. Selv mener hun svaret er at Sverige ikke klarer å bygge et flerkulturelt samfunn. Men derfra til å diskutere ”felles verdigrunnlag” er en helt ukjent innfallsvinkel for journalisten.
«Å dra i gang en satsning som har som formål å kartlegge verdier [värderingar] risikerer å gi et tilbakeslag. Risikoen er at det blir undervisning heller enn dialog. Og at innvandrerne, igjen, blir problemet.”
Journalist Ohlin har selv et heller uavklart forhold til ”et felles verdigrunnlag”. Hun mener det er abstrakt og subjektivt – og da er det tydeligvis ikke mye å diskutere. Hun henviser til de svenske lovene, og spør:
”Hvorfor er våre svenske lover så utilstrekkelige at det trengs en regjeringsstyrt dialog for å fastsette det verdigrunnlag som allerede hviler i de fri- og rettighetene som står nedfelt i dem?”
Og hun nevner i fleng: likestillingsloven, antidiskrimineringsloven og ytringsfriheten, som noen eksempler på konkrete demokratiske rettigheter. Deretter harselerer hun med Sabunis ønske om at ”vi tydelig tar avstand fra tradisjoner og skikker som ikke ligger innenfor rammen av det felles verdigrunnlaget, slik som å mishandle en kvinne eller kaste ut et homofilt par fra en restaurant fordi de kysser hverandre.” Å henvise til slike eksempler, som journalist Ohlin kaller ”moralske feile handlinger”, er ikke bare menneskelige uakseptable, de er også ulovlige. Skriver hun, og tror dermed at alle er enige i det – og handler deretter? Deretter avslutter Ohlin som følgende:
”Det er bra av sivilsamfunnet konsulteres i viktige spørsmål som dette. Men sats heller krutt på de problemer som virvels opp av en dårlig integreringspolitikk: vold, bosettingssegresjon og klasseproblematikk. Et felles svensk verdigrunnlag er stort sett en drøm i et luftslott. Våre verdifulle lover er derimot virkelige.”
Dette er et sjeldent uttalt journalistisk tilkjennegitt standpunkt, men derimot en svært så vanlig journalistisk reaksjon, også blant norske journalister. At journalist Pernilla Ohlin tilkjennegir sitt eget uavklarte forhold til ”felles verdigrunnlag” er for så vidt greit nok, men verre er det at hun overfører det ”abstrakte og subjektive” til alle andre. Personlig synes jeg det svenske prosjektet er spenstig og interessant, ja, kanskje til og med noe Norge bør vurdere å kopiere. Selv kunne jeg ønsket meg å få utdypet om ”et felles verdigrunnlag” kunne diskuteres ut fra fire helt sentrale grunnleggende verdier (som HRS betrakter som grunnpilarer i et demokrati), nemlig:
– likestilling mellom kjønn,
– likeverd mellom mennesker,
– ytringsfrihet, og
– religiøs frihet,
der sistnevnte henviser til både å kunne velge og fravelge enhver religion. For hvis det er slik journalist Ohlin hevder, at spørsmål om felles verdigrunnlag har like mange svar som det er innvandrere i et land, da opplever jeg det som enda mer prekært å både få stilt spørsmålene og få synliggjort svarene. For det kan da vel ikke være slik at et samfunn kan eksistere (fredfylt) på sikt hvis borgerne av landet har helt ulike verdier – eller rettere sagt; helt ulik oppfatninger av ulike verdier?
La oss for eksempel ta likestilling mellom kjønn. Som Ohlin påpeker har vi (også i Norge) en likestillingslov. Loven gir rammer for hva det likestilte samfunn målbærer. Og deler av kvinneundertrykking er nokså sikkert både lovstridig og ”moralske feile handlinger”, men spørsmålet er i så fall hva som er hva, og i alle fall knyttet til såkalte moralske feile handlinger. Er det for eksempel en moralsk feil handling at noen kvinner dekker seg til? Er det en moralsk feil handling at patriarker skjermer sin hustru fra samfunnet?
Spørsmålene er mange, og vi kan bare glede oss over at journalist Ohlin målbærer sine meninger i Sverige, og Sverige kan takke seg for at hun ikke er integreringsminister. Derimot skulle jeg gjerne hatt Nyamko Sabuni i Norge og i norsk politikk. For jeg er begynt å undre meg over om Sverige kan finne på å radikalt legge om sin innvandrings- og integreringspolitikk, mens Norge kan komme til å vedta en heller bakstreversk ny utlendingslov?