Islam

Hvorfor så lite fokus på IS-ofrene?

Statsminister Erna Solberg (H) har åpnet opp for å hente barn av IS-foreldre til Norge. Nå går debatten om deres mødre. Nariman Hame, som selv er jesidi og flyktet fra IS-terroren, mener at de virkelige ofrene glemmes i debatten om norske IS-foreldre og deres barna.

Narima Hame og hennes familie i Irak slapp unna med livet i behold, selv om flere av slektningene måtte flykte da IS festet grepet om Sinjar-provinsen, forteller hun til NRK.

Hun mener at den offentlige debatten i Norge glemmer de reelle ofrene.

Fokuset vekk fra ofrene

– Jeg synes det er en veldig lei debatt. Først og fremst tar den vekk fokuset fra de ekte ofrene. Jesidi-kvinner, jesidi-barn, kristne og muslimer som ble drevet fra sine hjem av IS, sier Hame, og fortsetter:

– Jesidier ble blant annet fratatt hjemmene sine, mennene ble drept, kvinnene ble tatt som slaver. Barna ble tatt og indoktrinert.

Selv blir hun bekymret på tanken om å støte på hjemvendte IS-terrorister på gata i Norge. Det er hun nok ikke alene om. Problemet er bare at de fleste av oss ikke ikke aner hvem de er. Det i seg selv kan føre til en rekke problemer, for eksempel at helt uskyldige personer kan antas å ha en IS-tilknytning.

Skulle nå også noen av de indoktrinerte barna, som skal tilbakeføres til samfunnet, være så ødelagte at de forbryter seg mot andre, for eksempel andre barn i barnehagen eller skolen, står vi overfor en ny utfordring: skal et slikt problem forties overfor de øvrige foreldrene?

Dette er problemstillinger som ikke nevnes med et ord. Selvsagt er det ubehagelig å tenke slik om uskyldige barn, men vi må ta realitetene innover oss. Vi må også innse at kvinnene slett ikke er forvirrede, unge kvinner som totalt uforstående valgte IS.

Ikke uskyldige

I gammelmediene fokuseres det på de antatte foreldreløse barna, der fem av dem allerede er hentet, men debatten om hva som skal skje hvis en eller begge av foreldrene «plutselig» dukker opp er fraværende. Fokuset dreies heller mer og mer mot et politisk press om at barn og mødre ikke må skilles. Å skille barn fra en terrorist, er visstnok ikke til «barnas beste».

Men selv om barna av IS-foreldre er uskyldige, så er ikke foreldrene dét. De fleste synes da også enig om at far som er krigeren og terroristen, han synes ingen synd på, men vi har større problemer med å innse at kvinner kan være noen djevler.

Hame mener det er viktig at mødrene straffeforfølges.

– Samtidig synes jeg det er veldig viktig at mødrene skal bli straffeforfulgt. Det er en stereotypi om at kvinner er uskyldige og ikke har begått noe. Fakta er at de har sluttet seg til en terrororganisasjon, vært involvert i propaganda og rekruttering. De har også vært med på å holde jesidi-kvinnene som slaver, sier Haman.

At disse mødrene ikke er uskyldige er åpenbart et ubehagelig tema. Da AFP rapporterte fra en av de siste IS-bastionene i mars i år, ble blant annet en IS-kvinne referert på følgende:

«Vi har dratt, men det vil komme nye erobringer i fremtiden.» Hun fortsetter slik: «Vi vil søke hevn, det vil bli blod opp til knærne deres.»

Ikke skikket

Det ubehagelige kortsvaret er at dette er kvinner som ikke er skikket til å være mor. Er du ikke skikket til å være foreldre så er regelverket utformet slik i Norge – med Stortingets velsignelse – at da fratas barna familien.

Men nå skal det kanskje innføres ett eller annet «unntak» til tross for at de samme har støttet opp om en av de verste, om ikke det verste, terrorregimet vi har sett i nyere tid?

Problemet er kanskje at Europas lengste fredstid i historien har gjort oss fullstendig virkelighetsfjerne. 

Så er spørsmålet om familie i Norge til disse barn er egnet for i det hele tatt å ha kontakt med barnebarna. En slik kontakt bør i så fall komme i stand etter en grundig utredning av familien, slik at en sikrer at barna ikke utsettes for fortsatt radikalisering. Jeg tviler sterkt på at dette er en oppgave som kan overlates til barnevernet.

Men da er det vel synd på herværende familie. Og imens er ofrene for IS langt, langt borte. Som Hame minner oss om:

– Folkemordet pågår på mange måter fremdeles. De har fremdeles ikke fått returnere til hjemmene sine. Tusenvis bor i falleferdige flyktningleirer, bortførte kvinner og barn har ikke kommet til rette og ofrene i massegravene er ikke identifisert.

Og dette har norske statsborgere vært med på, uansett om de har kriget selv eller gitt krigeren mat.