Den desidert mest delte saken i sosiale medier denne helgen var artikkelen vår fra Lister avis, der en journalist tok på seg skoene og oppsøkte alle moskeene i Listerregionen, det vil si i Flekkefjord, Farsund, Lyngdal (ville ikke åpne dørene) og Kvinesdal. Journalistens ærend var åpent og ærlig: Hun ville vite aktiviteter moskeene driver med, hvilke holdninger de har til sharia, hijab og eksempelvis homofili. Som vi skrev fikk journalisten fullt napp i islamsnøret: homofile skal steines til døde, muslimske kvinner som ikke bruke hijab vil brennes i helvete, som politiker sier en imam at han vil jobbe for at sharia implementeres i Norge, og en åpenbar tvang overfor jenter til å bruke hijab ble avdekket.
Illustrasjon: HRS på bakgrunn av foto i Lister fra moskeen i Flekkefjord, shariaimamen til høyre.
Dette vil ethvert fornuftig menneske mene er groteske holdninger. Samtidig burde man forvente at redaktøren ba om at politikere ble fulgt opp i spaltene: hvordan forholder de seg til at slike holdninger sponses både med kommunale og statlige bevilgninger? Hva vil politikerne sette inn av tiltak, dertil i mokeer som har opplæring av barn i arabisk og koranen som en hovedaktivitet? Hvordan beskytte uskyldige barn mot dette ideologiske mørket? Vil man, slik Stortinget har vedtatt, føre tilsyn med koranskoler og hva barna lærer, i det minste? For Stortinget har faktisk definert moské-islam som en ideologisk fare ved å pålegge regjeringen å;
1. gjøre tilsyn med og åpenhet om opplegget i koranskoler og andre trossamfunns skoler til en del av betingelsene for å få statsstøtte. Viktige faktorer her bør være bruk av norsk språk og at man ikke fremmer ekstreme holdninger og kjønnssegregering fra barnsben av.
Altså gjorde journalisten et skup som avisen kunne spunnet videre på i god samfunnskritisk ånd. Men nei, det motsatte skjedde. Redaktøren i Lister gikk ut dagen etter avsløringene, som var over mangfoldige sider (7), og gjorde sitt beste for å dysse ned enhver fornufsbasert reaksjon hos sine egne lesere, under tittelen «Lite å være redd for» (sic).
Etter en tørr og deskriptiv innledning om at avisen har besøkt moskeer for å finne ut hva de driver med og hva de står for, sies følgende:
Muslimene viser åpenhet også om de islamske påbudene knyttet til kleskoder, kvinnes stiling i samfunnet og homofili. Det styrker den offentlige debatten at moskeene åpner opp og forteller hvem de er.
Det var alt om steining, hijabtvang og mål om sharialovgivning i Norge som egen journalist avslørte!
Høyreekstreme er «like ille», må vite!
For ytterligere å bedrive brannslukning, vises det til den syltynne undersøkelsen til det venstreorienterte nettstedet Filter Nyheter om generelt ufarlige holdninger blant muslimer (som snakker norsk, totalt 600 stykker deltok), og at det er få muslimer i Norge, rundt 200 000, ifølge SSB, sies det. Fremdeles skrives det med innestemme.
Så kommer storslegga som avrunder lederartikkelen:
På høyresiden i norsk politikk og i sofakrokene i norske hjem er jevnlig frykten stor for at muslimene kommer til å overta fjell, vidder og hele Moder Norge. Det er det ingen fare for. Muslimene forholder seg jevnt over til norsk lovgivning. Hvis ikke, er det politi og domstolers oppgave å etterforske, påtale og straffe lovbrudd. Det gjelder også statsborgere som har slektstreet rotfestet tilbake til Harald Hårfagre. Høyreekstreme holdninger er like ille som radikal islam.
Så redd ble altså redaktøren for sin egen og avisens anseelse? Var det frykten for å miste plassen i de pene salongene som tok overhånd? Som fikk han til indirekte å ta avstand fra egen journalists arbeid?
Så mye for empattien med dem som virkelig hadde trengt støtte: de homofile på innsiden av disse ofte lukkede miljøene, empati med jentebarna som påtvinges hijab, med kvinner som opplever det samme, med barna som indoktrineres på koranskoler.
Et poeng jeg savnet fra reportasjen var at familielovverketikke ble tatt opp. For er det noe som florerer i moskémiljeøene er det sharialoverket ved ekteskap, skilsmisse og barnefordeling. Nettopp derfor har vi hatt debatten i snart to tiår om disse «haltende» ekteskapene, altså muslimske kvinner som nektes skilsmisse etter sharia, mens ektemannen gifter seg med kone nummer to og så videre. Kvinnene kan ikke gifte seg på nytt tross norsk skilsmisse fordi hun for ikke skilsmisse av mannen etter sharia. Vi har jo også eksempler på imamer som vier jentebarn til voksne menn i Norge. Min erfaringsbaserte kunnskap om det islamske familielovverket er at det settes over norsk lov av praktiserende muslimer. Som en ung norskfødt muslimsk kvinne sa det på tidlig på 2000-tallet til oss i HRS: – Man er ikke ordentlig gift før man har vært i moskeen og fått velsignelsen av imamen.
Vi har altså et parallelt lovverk i Norge.
Det hadde jo også vært interessant om redaktøren konkret kunne peke på de høyreekstreme som vil steine homofile. Som mener kvinner uten skaut skal brennes i helvete og som vil ha et religionsbasert lovverk innført i Norge, som i dette tilfellet vel blir tilbake til Moselovene.
Om få år (innen utgangen av 2020-tallet) er majoriteten av de praktiserende religiøse på de britiske øyene muslimer. Samme utvikling har allerede skjedd i Frankrike, utviklingen går i samme retning i Sverige og Belgia også, og Tyskland. Men slike fakta har vel aldri redaktøren i Lister brydd seg om, eller? Ei heller at antall medlemmer i moskeer i Norge dobles ca hvert tiende år.
Hva ville redaktøren sagt om dette var holdninger i nyetablerte kirker i Lister? Han trenger ikke svare. Vi vet nemlig svaret.
Det er forstemmende å se hvor lite «eliten» bryr seg om frihet og fremtid. Virkeligheten innhenter dem. Det er bare spørsmål om tid.
Ansvarlig redaktør i Lister: Fridtjof Nygaard, tidligere blant annet VG og Dagbladet.
Lister 13. april, betalingsmur