Dette er en sak som følger to spor, ett direkte knyttet til teaterforestillingen Ways of seeing, og ett til de hendelser som familien Wara/Bertheussen har vært utsatt for. Men selv om saken følger to spor, har begge sitt utgangspunkt i teaterforestillingen.
Da det natt til søndag 10. mars brant i Wara/Bertheussens bil, var hendelsen det fjerde konkrete angrepet på familiens eiendom siden 6. desember, i tillegg til tre trusselbrev i samme periode, der det med siste brev også skal ha vært pulver i postkassen. Trusselbrevene skal være knyttet direkte til teaterforestillingen Ways of seeing, fremført første gang i november 2018 på Black Box Teateret, deretter med en forestillingen under Human-festivalen i Oslo 26. februar.
Dette er en teaterforestilling som Bertheussen reagerte meget sterkt på. Hun fant teaterets metoder med snikfilming av parets hjem, som så ble brukt som bakteppe i oppsetningen, som en straffbar handling. Følgelig anmeldte hun teateret, en anmeldelse som ble henlagt av Oslo-politiet, deretter beordret tatt opp igjen av statsadvokaten etter at Bertheussen klaget, for så å bli henlagt igjen (17. mars) fordi det «ikke kan bevises staffbare forhold».
Geriljateater med venstreradikale meninger
Vi snakker om et teaterstykke hvor samtlige jeg har snakket med, om det så er kunstkritikere eller andre, er enige om én ting: Ways of seeing er mest av alt kjedelig.
Så hvorfor ble det da gjenstand for slik oppmerksomhet? Det ble forestillingen på grunn av metodene, ikke budskapet.
Det er vel knapt noen som har fått meg seg at stykket faktisk kritiserer myndighetenes overvåkning, og særlig overvåkning av muslimer. Ikke så underlig heller, da Ways of seeing spenner så vidt at de til tider drukner eget budskap. Det er akkurat derfor de (i betydningen «de ubetydelige uten makt») overvåket og filmet hjemmene til de (som de mener har) betydelige makt, som igjen ble satt inn i konteksten «de som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». Så kunne man jo le av konspirasjonene teateret i kunstnerisk alvor fremsetter mot 20 navngitte personer, men det gjorde ikke alle.
Per Christian Selmer-Anderssen, anmelder i Aftenposten, var nokså presis da han påpekte at dette er teaterfolk som «bruker en ganske provoserende form for geriljateater for å fremme sine venstreradikale meninger.» Og han slo fast at «dette er en gjeng som mener de har alle svarene på forhånd, og som for all del ikke vil undersøke motforestillinger».
En som ikke lo av geriljateateret var nettopp Bertheussen. I en kronikk i VG 1. desember gjorde Bertheussen det klart at hun opplevde teaterets metoder som invasjon av hennes privatliv. For henne var selve filmingen et vel så stort, om ikke større, overtramp enn at boligen utgjorde en del av bakteppet i selve forestillingen. Hun begrunnet det med at hun på grunn av sykdom stort sett var hjemme hele tiden, og kjente angst over at hun har blitt beskuet og filmet – i eget hjem. Hun uttrykte også sorg over at kjæresten, som dertil har tatt på seg et betydelig samfunnsmessig oppdrag, ble knyttet til rasisme.
Dette er viktige påpekninger fra en person som aldri har vært i offentligheten, selv om hun altså lever sammen med justisministeren, i politisk rang Norges tredje viktigste person. Opplevde hun så å bli tatt på alvor?
I alle fall ikke av Black Box Teateret eller personene rundt Ways of seeing, som hele tiden har avvist enhver kritikk og understreket ytringsfriheten i kunsten.
Men om ikke teateret lyttet til Bertheussen, gjorde så det politiske Norge det? Nei, ingen politikere sa noe, verken fra Regjeringen, Waras eget parti (FrP) eller øvrige politiske partier. Det trengte de ikke, for de etablerte mediene fulgte ikke opp – og vi «vet» langt på vei hvorfor. Det ble ikke fulgt opp fordi det er stort rom i vårt samfunn for venstreradikale meninger, og da kan målet raskt helliggjøre middelet.
Nazi-meninger
Så er det ikke like stort rom for meninger som kan tolkes til ytterste høyre. Høsten 2014 ble det satt et offentlig fokus i Norge på den svenske gatekunstneren Dan Park. Park er stemplet som en høyreekstremist og en nazist, og han er blitt dømt til seks måneders ubetinget fengsel i Sverige for hets mot en folkegruppe etter en utstilling på et galleri i Malmö. I tillegg ble gallerieieren dømt, med en betinget dom og bøter.
Jeg kjenner ikke Parks virke eller kunsten hans, men det prinsipielle er interessant. Det var Document.no som den gang inviterte kunstprofessor Lars Vilks til å holde et foredrag om Park. Det gikk ikke upåaktet hen.
NRK meldte at «Lars Vilks har tidligere uttalt til NRK at han mener Park er feilaktig dømt, og i regi av det islam- og innvandringskritiske nettstedet Document.no kommer den svenske tegneren til Deichmanske bibliotek for å forsvare kunstneren torsdag 23. oktober.» Et sentralt spørsmål fra Vilks var om en domstol kan definere kunsten, mens document-redaktør Hans Rustad reagerte på måten svenske myndigheter krenket ytringsfriheten på.
I Nordisk kunsttidsskrift var det derimot ingen støtte for ytringsfriheten i kunsten, tvert om ble mye av omtalen gitt Rikke Komissar, daglig leder for Akershus kunstsenter, som mente at i iveren etter å verne om ytringsfriheten glemmer man ytringsansvaret. Hun mente også at Park-saken ikke hadde så mye med kunstnerisk ytringsfrihet å gjøre.
«For meg handler ikke denne diskusjonen om kunst eller kunstnerisk ytringsfrihet, men om en nynazistisk person som lager meget støtende bilder, der personhets, hatpropaganda og trusler er ingrediensene. Når dette skal fremlegges som et kunstnerisk foredrag i et offentlig bibliotek mener jeg vi bør si i fra,» sa Komissar.
Foredraget ble for øvrig møtt med en demonstrasjon, arrangert av Antirasistisk senter med støtte fra blant annet AUF, SU i Oslo, MDG, Ungdom mot rasisme, Radikal Portal, Det Mosaiske Trossamfund og Palestinakomiteen, ikke minst fordi de mente at foredraget ble gitt legitimitet av Deichmanske bibliotek som ga dem en scene.
I Dagbladet fulgte Geir Ramnefjell opp med blant annet følgende spørsmål (og svar):
«Og hvor farlig er egentlig Park? Han er et klart grensetilfelle, fordi han bruker faktiske personer i motivene sine. ( … )»
Å bruke faktiske og navngitte personer (i kunsten) kan altså få konsekvenser. Mens Park er et» farlig (klart) grensetilfelle» er Ways of seeing frikoblet enhver kritikk? Ramnefjell hadde kanskje mer rett i noe annet han påpekte, nemlig «hvor meningsløs kunstanalyse blir i en politisk/juridisk kontekst».
Likhet for loven
HRS har fulgt denne saken tett fra første stund. Etterhvert som hendelsene tilnærmet sto i kø, og politi og PST var like tause og ingen løsning kom på bordet, gikk saken fra å være uakseptabel til usannsynlig.
Ikke minst handlet det om diskrepansen i hendelsene og mangelen av spor. Den mest alvorlige av hendelsene er kanskje den siste, da en bilbrann så tett opp til et bolighus kunne fått store konsekvenser, men selv her omtalte politiet det som «ikke rare brannen». De øvrige hendelsene, inkludert trusselbrevene, har neppe hatt annen effekt enn å skulle skremme.
Og de har skremt. De har skremt offentligheten som bare kunne bivåne den ene hendelsen etter den andre, uten at det ble forhindret. Klarer ikke PST å ivareta justisministeren og familien? Det lovet selvsagt ikke godt for «oss andre dødelige». Men hvordan var det mulig? Når hendelsene fremsto rimelig amatørmessig var det lite som tilsa at ikke vedkommende skulle ha lagt igjen noen spor – hvis ikke PST var dønn udugelig, da. Men så udugelig er ikke PST.
Da PST holdt pressekonferansen 14. mars hadde ryktet om at det var Bertheussen som selv sto bak versert en stund. Selv ble jeg rimelig overbevist om at det kunne være slik fredag 8. mars. Da hadde en slik tanke, eller kanskje tvil, allerede meldt seg, men den ble faktisk mer overbevisende fordi en journalist spurte om vi hadde tenkt tanken. Å innrømme at den tanken var tenkt, fikk mange brikker til å falle på plass.
Om dette er Bertheussens verk er det en personlig tragedie, og det er virkelig å håpe at hun får den nødvendige hjelp. Det samme gjelder Wara, som må ha fått sitt livs sjokk. Enkelt kunne det ikke vært, eller være, for PST heller. Deres egen sjef, nå permittert, sto (plutselig) midt i dramaet.
Men jeg har fortsatt problemer med å frikjenne Ways of seeing og Black Box Teateret, og jeg mener fortsatt at det politiske Norge, inkludert Regjeringen, har håndtert saken for dårlig. Nå mener jeg ikke at teaterfolkene skal bures inne, slik som Park ble, eller bli fratatt statstøtte (slik som HRS blir), men det må være større bevissthet om likhet for loven. Og det politiske Norge må være langt mer på vakt når det kommer til denne form for angrep, og ikke ta det for gitt at alle rister det av seg.
Slik saken står nå, kan det fremstå som om politikere og deres familier er tilnærmet fritt vilt, og særlig hvis det pakkes inn i et (venstreradikalt) kunstprosjekt. Det er neppe meningen.