2. februar hadde Kjetil Rolness en kronikk i VG med tittelen «Den kyniske samaritan», der han kritiserer Flyktninghjelpens Jan Egeland for uansvarlighet og moralisering over dem som må ta hensyn til konsekvensene av å ta imot langt flere kvoteflyktninger til Norge. Rolness kronikk er for øvrig svært lik min egen kommentar 31. januar, der jeg omtaler kritikken av europeiske politikere fra FNs høykommisær for flyktninger – flankert av nettopp Flyktninghjelpens Egeland.
6. februar prøvde Egeland seg på et tilsvar av kritikken som er fremsatt mot Flyktninghjelpen.
Egen virkelighet
Poenget til Egeland er at Flyktninghjelpen ikke har noen økonomisk egeninteresse av høy asylinnvandring (ja, han sier faktisk asylinnvandring) til Norge. Det er i seg selv interessant, da nettopp noe av kritikken fra Rolness er at folk skiller «mellom de som har beskyttelsesbehov og de som ikke har det». Dette i motsetning til Egeland, som tar til ordet for at Norge må ta imot flere mennesker «på flukt» – uavhengig av hvorfor de er på flukt og uavhengig av hvor mange som allerede er i landet.
For øvrig hevder Egeland at Flyktninghjelpen «alltid har vært tydelig på at asylsøkere uten beskyttelsesbehov skal returneres», hvilket er enkelt å si når en selv ikke har noe ansvar. For det kan vel umulig ha gått Egeland hus forbi at er en først kommet seg til Norge, er det svært vanskelig å få en rekke av de grunnløse asylsøkerne ut igjen. Egeland avviser også at rundt 60 prosent av dem som kom i 2015 var økonomiske migranter, og viser til at den største gruppen var syrere «som hadde flyktet fra krigen». Vel, 33 prosent av ankomstene i 2015 var syrere, men om det var de mest hjelpetrengende syrerne som på egenhånd tok seg til Norge, det er nok et helt annet spørsmål. Men slike spørsmål går aldri Egeland inn på.
Egeland tar heller ikke innover seg at «invitasjoner» virker. Ifølge han er det «en myte at den store asyltilstrømningen i 2015 skyldtes vedtaket om å ta imot flere kvoteflyktninger». Men vedtaket fortalte jo, slik som den tyske forbundskansler Angela Merkel fikk erfare med sin åpne dørs politikk, at Norge ønsket flere velkommen. Hvor mange trygge land forserte de samme før de kom til Norge? Hvorfor gjorde de det, mon tro?
Han påstår videre at det er «bred lokal oppslutning i Norge om å motta og integrere flyktninger», da «mange kommuner beklager seg over at de ikke får så mange flyktninger og asylsøkere som de har bedt om». Også dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Noen kommuner ser nok med glupske øyne på de statlige overføringene som følger med, men stadig flere erfarer jo også at sosialbudsjettene går til værs. I tillegg satser nok noen av kommunene på at de uintegrerbare vil flytte til steder der «deres egne bor», typisk Oslo eller annet tettsted, for da er man kvitt utgiften – lokalt. Det er økonomisk for egne budsjetter, men uansvarlig, for billig for skattebetalerne er det ikke.
Finansiering
Flyktninghjelpen – som altså er en frivillig norsk organisasjon – kan selvsagt hevde at «hvis vi kun var interessert i høyest mulig omsetning, burde vi argumentere for at Norge ikke skal bruke en krone på flyktninger i Norge og i stedet bruke dem i ‘nærområdene’ der vi jobber», men organisasjonen vet nok også hvordan de skal sikre sine inntekter. I 2017 hentet de inn over 1 milliard kroner av bistandsmidlene.
Da Norge under folkevandringskrisen i 2015 omdisponerte 4 milliarder av det totale budsjettet på 35 milliarder, ble det ramaskrik. Endringene ble, spesielt av KrF og Venstre, opplevd som kutt i bistanden, og det ble hevdet at det rammet de frivillige organisasjonene spesielt. Skal Flyktninghjelpen opprettholde sin troverdighet som hjelpeorganisasjon hos deres politiske støttespillere – og ikke minst FN – er de programforpliktet til å argumentere for at Norge til å ta imot flest mulig. Slik trygger de også egen finansiering, ikke minst til sine rundt 200 ansatte i Oslo, og årslønnen til Egeland selv på 1,35 millioner kroner (2017). «Morsomt» er det også at når Flyktninghjelpen skal forsvare lønnen til Egeland, er de påpasselig med å vise til hvor mange Flyktninghjelpen hjelper. Da har plutselig penger og antall betydning. Hvilket det ikke har når det gjelder å hjelpe mange i nærområdene i forhold til få i et høykostnadsland som Norge.
For øvrig bærer Egelands kronikk preg av et salig rot i begrepsbruk, han benytter asylinnvandring, asylsøkere, flyktninger, kvoteflyktninger, alt etter hva som tjener seg for hva han skal formidle. Og han beviser igjen at tall ikke er hans sterke side. Han viser på nytt til Canada, som Norge åpenbart bør følge.
Canada har, i likhet med Norge, vært et av de landene som har tatt imot flest flyktninger i den vestlige verden i forhold til folketall. Der Canada skiller seg fra Norge er hvordan myndighetene omtaler flyktninger og ønsker dem velkommen. Canada la nylig fram en treårs plan for innvandring hvor de ønsker å ta imot 1,3 millioner migranter innen 2021. Av disse er årlig 50.000 flyktninger.
Se til Canada, virkelig?
Kan virkelig Canada og Norge sidestilles når det gjelder å ha «tatt imot flest flyktninger i den vestlige verden i forhold til folketall»? La oss se på noen tall, flyktningtallene er hentet fra FN-sambandet (samlet inn av FNs høykommissær for flyktninger).
I 2016 hadde Canada 121.267 flyktninger og en befolkning på 32,26 millioner. Samme år hadde Norge 67.078 flyktninger og en befolkning på 5,21 millioner. Det gir at det per 1.000 innbygger var 3,8 flyktninger for Canadas del, men det var 12,9 flyktninger per 1.000 innbygger for Norges del. I 2017 var forholdstallet 4,3 for Canada og 11,9 for Norge.
Med andre ord må Canada legge seg i selen for å ta igjen Norge. I 2017 hadde Canada 156.652 flyktninger. Skulle de nådd Norges 11,9 flyktninger per 1.000 innbygger, måtte flyktningtallet i Canada vært til 436.849. Når så Canada skal ta imot 50.000 flyktninger årlig de neste tre årene, er de i 2021 oppe i rundt 306.652 flyktninger (2017-tall+ankomstene). La oss anta at landet da har 38 millioner innbygger, som tilsier 8 flyktninger per 1.000 innbygger.
Så Egeland, det er visst noe puslete med Canadas flyktningpolitikk. Så kanskje vi heller skal se til Sverige?