Politikk (nyhetssøk)

Enorme bistandsbudsjett som flørteprosjekt

Utenriksminister Børge Brende (H) fornekter seg ikke, for hva gjør man ikke for å beholde makt? Nå vil Regjeringen blidgjøre KrF og frivillige organisasjoner med nye milliarder til bistand - og lover at det ikke blir kutt til såkalte frivillige organisasjoner. Men hva annet er det som blir solgt enn luft og kjærlighet?

La meg bare innledningsvis slå fast følgende: «Frivillige organisasjoner», eller såkalte NGO-er (ikke-statlige organisasjoner), betyr i Norge at det meste av deres virksomhet er finansiert av staten. Pengene de samme samler inn fra privatpersoner er som regel basert på ulike kriser, ikke helt uvanlig ved krisemaksimering og helt vanlig ved hjelp av bilder og film av små lidende barn. Tolk meg så ikke dit at jeg fastslår at de samme frivillige organisasjonen ikke gjør gode innsatser, men det er også velkjent at de samme gjerne bevilger seg gode lønninger, har høye administrasjonsbudsjetter, reiser gjerne businessklasse (med ditto reisegodtgjørelse) – og, ikke minst, er sterke politiske pådrivere, eller lobbyister om vi vil. Bedre blir det selvsagt ikke når disse organisasjonene, statsfinansiert, har bygget seg opp en solid økonomi og hvor det er status å inneha lederposisjoner – for så å vandre mellom disse organisasjonene og politikken. Slik som for eksempel nåværende utenriksminister Børge Brende (H) har gjort, som tidligere var generalsekretær i Norges Røde Kors (2009-2011).

Så statsråd Brende vet nok hvem det er viktig ikke å tråkke på tærne – og hvem det er viktig å flørte med. Det beviser han med all tydelighet i et intervju med Aftenposten, dertil med sistnevnte som mikrofonstativ. Ikke ett kritisk spørsmål finner avisen plass til og ikke ett tall har de gravd frem. Nikkedukker finner dem imidlertid lett frem til.

Bistandsflørt

Denne gangen handler det om det enorme bistandsbudsjettet.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

La oss bare, som for frivillige organisasjoner, slå fast at bistand ikke er et uproblematisk felt – feltet har de samme typiske problemer som når vi snakker gigantiske summer det er mulig å få tilgang til. Ett av de tilbakevendende stikkordene er korrupsjon, og: ingen nevnt, ingen glemt. Men gitt alle problemene med bistandsmidlene, noe som også var til stadig debatt og vurdering i min tid i Riksrevisjonen, så kommer vi knapt noen vei. Det er vanskelig å kontrollere både bruken og resultatene av bistandsmidlene – uten å kunne komme til å fornærme en annen statsmakt og/eller utsettes for politisk press fra dem som lever av de samme bistandsmidlene (enten som organisasjon eller politisk parti). Dessuten er det ikke like «humant» å satse på (mer) kontroll av pengebruken, som å kunne formidle til omverden og velgerne hvilken verdensmester i bistand Norge er – og hvilken (tilsynelatende) enorm innflytelse Norge (les: norske penger) har ute i verden. Som om noen ville kutte hånden til den som mater en.

Bistand er big business. La oss se på utviklingen for perioden 2000-2015 (kilde Norad):

skjermbilde-2016-10-05-12-16-02

I år 2000 brukte Norge i overkant av 11 milliarder på bistand, i 2015 var det økt til i underkant av 35 milliarder.

Nå heter det at Regjeringen vil øke bistanden ytterligere – for som Aftenposten sier:

Utenriksminister Børge Brende (H) vil ikke ha noe gjentagelse av fjorårets slakt av bistandsbudsjett. Regjeringen foreslår én prosent av BNI til bistand.

 – Og det kommer ikke kutt til frivillige organisasjoner i år, sier utenriksminister Børge Brende (H).

I fjor førte Regjeringens forslag til bistandsbudsjett til at KrF-leder Knut Arild Hareide lurte på om han skulle bryte samarbeidsavtalen med Solberg-regjeringen. Bistandspolitikken er en av KrFs aller viktigste saker.

Nei, en «gjentagelse av fjorårets slakt» er jo ingen glad-sak for Brende og Regjeringen. Men hvem var det så som fremsatte denne slakten?

Regjeringen omdisponerte nemlig fire milliarder for å betale for asylregningen for flyktningstrømmen i fjor høst. Endringene ble av KrF opplevd som kutt i bistanden, og rammet de frivillige organisasjonene spesielt.

Hele fire milliarder (!) ble omdisponert, og det for å dekke inn noen av kostnadene av den høye asylsøkerankomsten til Norge. Det førte igjen til at KrF og Venstre satte seg på bakbeina som såkalte støttepartier for Regjeringen, og de frivillige organisasjonene klaget sin nød.

Frivillige organisasjoner i bistandsbudsjettet

At de frivillige organisasjonen klaget sin nød over de fire milliardene av de totalt omlag 35 milliardene er kanskje ikke så rart, for det utgjør omtrent samme beløpet organisasjonene fikk over bistandsbudsjettet i 2015. Konkret mottok de til sammen 4 623.8 millioner kroner. For perioden 2000-2015 har de samme organisasjonene mottatt totalt i underkant av 53 milliarder, fordelingen er som følgende (kilde Norad):

skjermbilde-2016-10-05-12-38-39

For perioden 2000-2015 (se figur under, kilde Norad) ser vi at de ulike organisasjonen årlig jevnt og trutt øker sin andel av bistandsbudsjettet. Absolutt mest tildeles i sekkekategorien «Andre», som jeg vil anta er et vell av ulike organisasjoner, mens Norges Røde Kors, Flyktninghjelpen og Kirkens Nødhjelp stort sett har ligget godt an i hele perioden.

Størst suksess i denne perioden kan vi kanskje si det er Digni som har hatt. I årene 2000 og 2001 mottok Digni i overkant av 4 millioner kroner, mens de i 2002 gjorde et enormt byks – opp til i underkant av 130 millioner kroner. De siste tre årene har de ligget på i overkant av 18o millioner. Digni er 20 kristne organisasjoner som jobber mot fattigdom og for verdige liv, ifølge seg selv. Jeg skal ikke påstå at Dignis plutselige budsjettøkning hadde noe med Kjell-Magne Bondeviks (KrF) andre regjeringsperiode (2001-2005) å gjøre, men innrømmer at tanken slo meg.

skjermbilde-2016-10-05-12-58-19

Bistandsbudsjettvinneren i 2015, utover «andre», var Flyktninghjelpen med i underkant av 750 millioner kroner, tett fulgt av Norges Røde Kors med i overkant av 700 millioner kroner. Absolutt høyest økning fra 2014 til 2015 hadde Redd Barna, på hele 49,5 prosent (fra omlag 277 millioner kroner i 2014 til over 415 millioner kroner i 2015). Deretter følger en økning på 9 prosent for Norges Røde Kors, 3,2 prosent for Flyktninghjelpen og 2 prosent for Digni. Kirkens Nødhjelp hadde nedgang fra 2014 til 2015 på 13,5 prosent og Norsk Folkehjelp en beskjeden nedgang på 0,6 prosent.

Mest penger i hele perioden 2000-2015 er det Norges Røde Kors som har mottatt (totalt 7 448.6 millioner kroner), tett fulgt av Flyktninghjelpen (med 7 292.6 millioner kroner). Norges Røde Kors kommer ikke minst godt ut av det på grunn av en betydelig økning i 2013 (fra i underkant av 590 millioner i 2012 til i overkant av 730 millioner i 2013). 2013 var samme året som Børge Brende overtok som utenriksminister, uten at jeg påstår at det har noe med denne økningen å gjøre.

Da er det ikke så underlig at frivillige organisasjoner er glad for utenriksminister Brendes lovnader i Aftenposten om øke bistandsbudsjettet – og lovnaden om at det ikke skal skal komme kutt til frivillige organisasjoner.

Line Hegna i Redd Barna er glad for at Regjeringen lytter:

– Vi er glad for at regjeringen er lydhør og at utviklingspolitikken blir til i et samspill mellom sivilsamfunn, storting og regjering, sier Hegna.

For hun mener det er «viktig og riktig at det er landene med de breieste skuldrene som må bære mest», hvorpå hun legger til at Brendes forslag også er «et godt grunnlag for at Stortinget kan samle seg om en langtidsplan for norsk utviklingspolitikk».

Også Siv Meisingseth, kommunikasjonssjef i Plan Norge, som jeg antar mottar midler i sekkekategorien «andre», mener Brendes forslag er positivt.

– Det er også positivt at regjeringen varsler å holde bistanden på 1 prosent av BNI, men vi vil oppfordre regjeringen til å sikre at dette går til fattigdomsreduksjon og til fremme menneskerettighetene, og ikke til å dekke utgifter til flyktningtiltak i Norge. Det er viktig at disse midlene går til de som trenger det mest, nemlig de fattigste i utviklingslandene.

Akkurat sistnevnte kan jeg fullt ut støtte, men det er de midlene som ikke havner hos dem som trenger de mest som også er interessante.

Uansett, norske ikke-statlige organisasjoner mottar bare en liten del av dette budsjettet. Ifølge Norad er den øvrige fordelingen for 2015 som følgende:

skjermbilde-2016-10-05-14-11-44

Salg av luft og kjærlighet: 1 prosent av BNI

Så tilbake til glad-saken i Aftenposten, faktisk under overskriften «Frp og Høyre blidgjør KrF og V med nye milliarder til bistand», der KrF tar «æren»:

– Dersom det er riktig at Regjeringen selv foreslår 1 prosent av BNI til bistand, er det et viktig gjennomslag for KrF. Dette har Høyre og FrP tidligere ikke foreslått på egen hånd, sier Hareide.

Men han understreker at for KrF er summen bare en plattform.

– Det viktigste for oss er utviklingseffekten. Den avhenger av innretningen av bistanden i bredere forstand. Derfor må vi se detaljene i forslaget før vi gir endelig dom.

Hareide sier det likevel er positivt «dersom det er riktig at Regjeringen ikke på ny vil kutte støtten til sivilsamfunnets utviklingstiltak».

– Da slipper vi å gjenta så krevende budsjettendringer som KrF måtte kjempe gjennom i fjor, sier Hareide

Norad har ikke publisert statistikk for 2016, men ifølge Prop. 1 S (2015-2016) var bistandsbudsjettet for 2016 på 33,6 mrd. kroner og, som det heter «tilsvarer 1 pst. av BNI-anslaget for 2016.»

Bruttonasjonalinntekt (BNI) er et mål på et lands samlede inntekter. BNI for Norge lå på omlag 3 060 milliarder kroner i 2013, i 2014 ca. 3 194 milliarder kroner, 2015 ca. 3 318 milliarder kroner og i 2016 anslått til 3 376 milliarder kroner. For samme år var bistandsbudsjettet på henholdsvis om lag 33, 32 og 35 milliarder. I mine øyne kan det dermed se ut som om Regjeringen overoppfyller 1 prosent målet av BNI til bistand – og jeg vil gjette at bistandsbudsjettet i statsbudsjettet – som kommer i morgen – vil ligge på rundt 35 milliarder kroner.

Så i realiteten kan vi snakke en ikke-sak, men der statsråd Brende selger inn bistandsbudsjettet som en vinnersak for Regjeringen som KrF får æren for, mens de frivillige organisasjonene jubler.

Langt viktigere hadde det vært å satt et kritisk søkelys på bistandsbudsjettet – og ikke minst måloppnåelsen. Men det er vel måte på hva vi kan forvente oss.

Så kan vi jo minne om ILPI-skandalen som VG prisverdig har avslørt, og statsminister Erna Solberg (H) som i en NTB-melding forteller oss at Norge står foran 10 magre år.