Barn i utlandet

Unnskyldning som avlat

Barn og unge som er blitt holdt tilbake mot sin vilje typisk i foreldrenes hjemland, har fått sin unnskyldning fra Stortinget og den norske stat. Men så var unnskyldningen egentlig bare en personlig erklæring. Igjen viser politikerne sin udugelighet og mangel på vilje og evne til å ta tak i en av de største skamplettene i norsk historie: å sikre alle barns rettigheter.

For noen dager siden ble vi kjent med via NRK at det tilsynelatende ble gitt en offentlig unnskyldning på vegne av Stortinget og den norske stat til barn og unge som har blitt holdt tilbake i utlandet, mange av dem på koranskoler.

Politisk udugelighet

Siden barn og unge i utlandet er et felt HRS har jobbet svært mye og lenge med, har vi latt oss provosere av at politikerne – helt siden 2004 – ikke har løftet en finger for å få på plass effektive tiltak for å sikre rettighetene til disse barna og unge, men tvert om latt det ene forskningsmiljøet etter det andre «prate ned problematikken», slik at politikerne fortsatt kunne late som problemene ikke eksisterte. Eller leve i troen på at problemene «minimale». For alt vil jo gå seg til over tid? Barn og unge som er ofret på dette alteret har vært uten betydning? Og det samtidig med at det brukes milliarder av kroner på såkalt integrering.

Vi har også kritisert at de etablerte mediene (MSM) har oversett problematikken. MSMs angst for å sette på dagsorden negative praksiser og metoder som innvandrergrupper står for i Norge er mer enn påtakelig. Men når de så gjør det, slik som NRK nylig har gjort med unge på koranskoler i utlandet, så der de frekk nok til å hevde at det er deres «avsløring».

Dette fikk meg til å sprekke da jeg kommenterte denne «offentlige unnskyldningen». Ikke minst fordi den kommer dager etter at HRS er foreslått kuttet på statsbudsjettet, angivelig fordi vi «ikke bidrar til integrering». Som om integrering består av å holde kjeft om fakta og lalle med i et ikke-eksisterende drømmesamfunn.

For du verden så lettvint det er å komme med en unnskyldning – som ren avlat for egen politisk udugelighet – som omfatter de fleste på Stortinget og i regjering, over tid.

Personlig erklæring

Siden denne offentlige unnskyldningen ble fremført, som virkelig er på sin plass, ble vi interessert i hvordan den er kommet i stand. Vi sendte derfor følgende spørsmål til Høyres Kristin Ørmen Johnsen, som var den som fremførte unnskyldningen på en konferanse i regi av Født Fri og LIM, for øvrig to organisasjoner som meg bekjent aldri har jobbet med problematikken.

 – Har du mandat for denne unnskyldningen fra Stortinget og/eller Regjeringen? Hvordan er i så fall mandatet gitt?

 – Jeg ba som leder i Familie- og kulturkomiteen om unnskyldning. Det var en personlig erklæring  fra meg, sier Ørmen Johnsen.

En personlig erklæring, altså, og ikke en unnskyldning på vegne av Stortinget og den norske stat. Men en slik unnskyldning bør komme, og da bør Stortinget redegjøre for hva det er som har hindret dem i å iverksette en fungerende politikk på området. Vi husker alle hva som skjedde da det ble avdekket at barn og unge, typisk fra etnisk norske familier, gikk for lut og kaldt vann i Spania: Da opprettet den norske stat en egen avdeling i regi av Barnevernet i Spania. Er etnisk norsk barn «mer verdt» enn norske barn fra innvandrerfamilier?

I så fall er det interessant at det nettopp er HRS som har stått på for disse barna – og blitt beskyldt for å bedrive stigmatisering.

Hva er gjort?

Siden Kristin Ørmen Johnsen er en av dem som siden 2003 har god kjennskap til denne problematikken, hun var den gang statssekretær med ansvar for dette feltet (og nåværende statsminister Solberg var ansvarlige statsråd) ble vi også interessert i hva Ørmen Johnsen faktisk har gjort på feltet i ettertid, ikke minst siden hun altså kom med denne personlige erklæringen.

– Du husker antakelig at barn etterlatt i utlandet er noe HRS har lagt ned hundrevis, om ikke tusenvis, av arbeidstimer til, og har vært et arbeid du tidligere har vært involvert i. Har du i ettertid gjort noe for å følge opp denne problematikken, i så fall hva?

– Som tidligere innvandringspolitisk talsperson, og nå som familiepolitisk talsperson, har jeg jobbet og jobber med å styrke Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, bedre introduksjonsordningen og styrke barnevernet, sier Ørmen Johnsen.

Oppfølgingsspørsmålet burde selvsagt vært: Har det hjulpet? Men vi trenger ikke spørre, vi vet svaret. Det er nei.

Ingen seriøs debatt

Når politikerne gang på gang viser at de ikke evner å få på plass noe som ligner en økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring, og integreringspolitikk er som den brysomme nissen på lasset, er det sikkert ikke noe behagelige å ha en organisasjon som HRS hengende på seg. Og som vi har siden opprettelsen av HRS sagt at ingen regjering, uansett partier, vil like HRS. Vi blir de plagsomme som synliggjør det de ikke får til. Derfor er det som forventet at også denne Regjeringen foreslår kutt til vårt arbeid.

– HRS er blitt foreslått kuttet med 500.000 kroner på statsbudsjettet og det påstås at vi «ikke bedriver integrering». Støtter du et slikt kutt og en slik argumentasjon?

– HRS har i mange år jobbet godt og intenst med å sette søkelys på negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og  kjønnslemlestelse. Etter hvert har flere organisasjoner kommet på banen og jobber med disse sakene. Da er det er naturlig at også disse tas med i betraktningen vedr. tildeling av budsjettmidler. Budsjettforslaget er som kjent nå til behandling i Stortinget.  Jeg kan ikke forskuttere utfallet av disse, sier Ørmen Johnsen.

Slik snakker en politiker. Men, hvem skal da ta opp nye problemområder? Det koster å være avantgarde – og det på alle måter. For vis meg den organisasjonen (eller MSM) som faktisk bringer problemer på innvandringsfeltet til offentligheten. Problemet har heller vært et evig bortsnakk av det problematiske, samt stempling av de som forsøker, helt til problemene er blitt så store at de ikke lar seg skjule – da er for øvrig de samme organisasjoner «eksperter» på å løse det. Men skjer det noe?

Politikere på sin side kan sitte til nærmest «evig tid» – uten å få utrettet særlig mye, hvis det ikke gjelder å få fokuset bort fra det som virkelig betyr noe. Det er knapt noen seriøs debatt om de langsiktige og enorme økonomiske og kulturelle utfordringer innvandringen betyr for landet vårt, og hvis debatten «ramler innom offentligheten», så vet politikerne å snakke det vekk. Hvorfor snakke om de hundrevis av milliardene som konsekvens av innvandringen, når man kan drive et et helt «politisk ufarlig» spill om småpenger?