I går kunne NRK kringkaste en offentlig unnskyldning på vegne av Stortinget og den norske stat til barn og unge som har blitt holdt tilbake i utlandet, mange av dem på koranskoler.
– Jeg vil rett og slett beklage på vegne av Stortinget og den norske stat hva du har vært utsatt for. Jobben vår er å gi alle barn en trygg og god oppvekst, sånn at de skal få utfolde seg. Det fikk ikke du, sa Kristin Ørmen Johnsen.
«Du» er «Nora» (hun er anonymisert), i dag en kvinne på 27 år som via NRK i sommer ga sitt ansikt til norsksomaliske barn og unge som opplever å bli holdt på koranskoler eller lignende institusjoner i Somalia og Kenya.
At Høyres Kristin Ørmen Johnsen «rett og slett» vil unnskylde på vegne av Stortinget og den norske stat – for jobben vår (altså politikerne) – er å gi alle barn en trygg og god oppvekst, må man si er en usedvanlig treg erkjennelse fra en garvet politiker som Ørmen Johnsen.
NRK kaller koranskole-reportasjene sine en avsløring, men det er i realiteten en oppfølging av HRS’ arbeid – aktverdig nok fra NRK, selv om det er rimelig sent da praksisen har vært kjent i årevis.
La oss spole tilbake til 2003, altså 15 år tilbake i tid.
Handlingslammet
I 2003 var Kristin Ørmen Johnsen statssekretær for kommunal- og regionalminister Erna Solberg, med ansvar for innvandring- og integreringspolitikken. HRS jobbet fra april 2003 systematisk med å finne ut hva som hadde skjedd med norsksomaliske Samira fra Tromsø, som ikke møtte opp til skolestart høsten 2002.
Vi var overbevist om at Samira mot sin vilje var tatt tilbake til Somalia og gikk på koranskole der. Men vi måtte bevise det, og så prøve å få de ansvarlige til å hjelpe Samira til «en trygg og god oppvekst».
Aktuelle aktører vi jobbet opp mot i Samira-saken var læreren/klassestyreren, rektor ved samme skole, Samiras far, Samiras bestevenninne, Kommunal- og regionaldepartementet (ved statssekretær Ørmen Johnsen), ambassaden i Addis Abeba, UDI, Oppsporingskontoret/Tracing Services i Røde Kors (ved Kirsten Nilsen, som igjen var i kontakt med Røde Kors i Nairobi, Kenya), kommuneadvokaten i Tromsø, Flyktning- og innvandrerkontoret i Tromsø, Barnevernet og politiet i Tromsø. I tillegg til disse aktørene hadde skolens representanter kontaktet en rekke frivillige organisasjoner for å få hjelp til å finne ut hva som hadde skjedd med Samira. Ingen kunne hjelpe.
I juni 2003 innkalte Kommunal- og regionaldepartementet HRS, sammen med ledelsen i Utlendingsdirektoratet, blant annet daværende UDI-direktør Manuela Ramin-Osmundsen, til et orienteringsmøte angående «hjemsendelse» av barn. Møtet ga ingen endelig avklaring rundt tematikken. Vi fikk, kort skissert, bekreftet at de rådende forholdene var som vi hadde erfart: Daværende regjering og underliggende etater anså det som foreldres rett å bestemme hvor barna skal bo og hvem som skal oppfostre dem.
Det var også vår oppfatning at de samme mente det var så godt som umulig å regulere praksisen.
I god tid før dette møtet hadde vi kontaktet (daværende) statssekretær Ørmen Johnsen med forespørsel om hva myndighetene kunne gjøre i Samiras tilfelle. Resultatet av kontakten var for oss ikke overraskende: Via ambassaden i Addis Abeba, Etiopia, formidlet Ørmen Johnsen at Samira ville få hjelp tilbake til Norge – dersom hun tok seg til ambassaden.
La oss minne om at Samira den gang var 15 år, og uten noen fortrolige plassert i Somalia (senere avdekket vi også at hun hadde vakthold). Ambassaden er i Addis Abeba i Etiopia. Skulle hun ta bussen?
KRDs ledelse skulle for øvrig komme tilbake etter flere undersøkelser, men tiden gikk og intet hørte vi. Vi kontaktet derfor Ørmen Johnsen igjen 11. november 2003. Vi fikk da beskjed om at myndighetene ikke kunne gjøre noe (mer) i denne konkrete saken, da de ikke hadde virkemidler.
Tausheten fra mediene
Allerede tidlig i vår kontaktprosess med Samiras fortrolige i Tromsø (spesielt venninner), ble det sagt at de vurderte sterkt å bringe Samiras situasjon til offentligheten gjennom media. Dette i fortvilelse over det de opplevde som neglisjering fra myndighetenes side.
Håpet var at et offentlig søkelys kunne presse (noen av de involverte 13) myndighetene til konkret handling. Vi ble enige om å prøve alle andre muligheter først, dette av hensyn til Samira som åpenbart ikke hadde anledning til å være med på en slik betydelig avgjørelse. På senhøsten i 2003 ble avgjørelsen tatt, og NRK Dagsrevyen ble kontaktet. Lørdagsrevyen presenterte Samira-saken som hovedreportasje i Lørdagsrevyen 8.november 2003.
Men verken NRK eller andre medier fulgte opp problemstillingen. Dermed førte heller ikke medieoppslaget til konkret handling for Samira.
Indirekte aksept
Vi argumenterte den gang for at Samira-saken kunne bli en prøvestein for myndighetene. Vi kalte praksisen med utsendelse av barn/unge en av de største skamplettene i integreringspolitikken: foreldrenes rettigheter (i dette tilfellet til å bestemme hvor barn skal oppfostres og av hvem) går på bekostning av barns rettigheter. Vi minnet om at dette rammer de aller mest sårbare – barna. Spesielt ille i Samiras tilfellet var det at familien hadde flyktningstatus – samtidig som de sender barn tilbake. Dertil til et land som av FN var rangert som verdens verste land for barn å vokse opp i, og spesielt ille for barn som kommer fra opphold i Vesten.
Den gang var det om lag 250 barn som «manglet» bare i Osloskolene. Ifølge Skoleetatens direktør Astrid Søgnen var dette «et stort problem», både med tanke på vold, frihetsberøvelse og integrering generelt: Barna tas ofte til hjemlandet for å fralæres «norske» verdier (i offentligheten het det derimot at de skal lære om sin opprinnelige kultur).
Vi påpekte da at det dessverre ikke var noen grunn til å anta at problemet vil minske over tid. Dette fordi de økende barnekullene blant våre nye landsborgere kunne heller føre til at problemet økte. Videre hevdet vi at den mangelfulle integreringen av foreldrene i enkelte innvandrermiljø, også underbygget at problemet vil øke. Ikke minst understreket vi følgende: Så lenge denne praksisen indirekte aksepteres av norske myndigheter ved at foreldre ikke blir møtt med reaksjoner for denne type handlinger (i form av å miste omsorgen for barnet og/eller fengselsstraff/dagsbøter), åpner dette for at aktuelle grupper ikke frykter (alvorlige) reaksjoner fra myndighetenes side. Det vil fortsette.
I rapporten «Ute av syne, ute av sinn. Norske barn i utlandet» (2004) inkluderte vi arbeidet med Samira-saken, og vi har også publisert dette arbeidet i et eget notat, den gang anonymisert av hensyn til Samira. For vi håpet i det lengste at Norge skulle klare å hente henne hjem. Men oss bekjent ble hun holdt i Somalia, mens foreldrene i Norge ble tilkjent norsk statsborgerskap og flyttet fra Tromsø til Osloområdet. Kanskje Samira nå er i Norge, «pisket» til lydighet og «gjenforent» med somalisk mann og barn?
Og så lurer noen på hvorfor integreringen går så trått?
Har det vi trenger
Da Høyre/FrP-regjeringen tiltrådte i 2013 tok vi øyeblikkelig kontakt med daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H). Vi ønsket et møte om hva som kunne gjøres for barn og unge som er etterlatt i utlandet.
Svaret var like nedslående som arrogant: Røe Isaksen ønsket ikke noe møte. De kjente til problemstillingen, fikk vi vite, og han hadde den informasjonen han trengte.
Siden har det likevel ikke skjedd noen ting med problematikken.
Nå har kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) overtatt feltet, og hans «svar» på problematikken har vært å unngå enhver kontakt med oss – utover å fjerne en halv million kroner av vårt statstilskudd fordi vi «ikke bedriver integrering».
Vel, hadde våre ansvarlige politikere lyttet til oss, og det på et tidlig tidspunkt, så kunne mange barn og unge kanskje være reddet, integreringen hadde gått bedre og Stortinget og den norske stat kunne unngått å unnskylde seg – for egen unnfallenhet.
Og hva sier Sanner nå?
– Det har vært helt avgjørende at NRK har avslørt hvordan enkelte miljøer sender barn og ungdom til utlandet mot deres egen vilje, og det er viktig at modige jenter og gutter fra miljøene selv har tatt et oppgjør med både holdninger og praksis. Det har bidratt til at vi nå har lagt fram konkrete tiltak, sier Sanner til NRK.
Takk for den, Jan Tore Sanner. Det beviser bare nok en gang at dette er et felt hvor du har store kunnskapshull, hvilket ikke kler en kunnskapsminister.
Og hva er det Regjeringen vil? Jo, gjøre det enklere å holde tilbake pass for å hindre at barn blir forlatt i utlandet. Men da hopper Regjeringen bukk over den storstilte pass-svindelen som også foregår. Integreringsfeltet er et politisk klattefelt hvor ingen voksne er tilstede, og de som sier sannheten, fremmer fakta og står på for disse barn og unge, de skal forties. Når skal det unnskyldes?