Etter at to unge menn ble drept og en annen ble alvorlig skadet i Trondheim, der både gjerningsmann og ofrene er såkalt enslige mindreårige asylsøkere (EMA) med opprinnelse fra Afghanistan, har offentligheten igjen satt søkelyset på EMAs situasjon.
De to drepte ble henholdsvis 17 og 19 år gammel, den skadde har jeg ikke registrert alder på, men også han skal være i slutten av tenårene. Gjerningsmannen, som er 18 år, skal ha brukt kniv og hammer under angrepene.
Trondheim ble i i fjor kåret av staten til Norges beste kommune på bosetting i 2016. Det året tok de inn 123 EMA, som er et rekordantall for en norsk kommune noensinne. Det er til sammen rundt 200 EMA i Trondheim. Kommunen har også opplyst at de regner alle under 20 år som EMA. Det er i mine øyne en forunderlig opplysning, da jeg ikke var klar over at kommuner selv kan bestemme hva som er øvre alder for EMA. I asylpolitikken regnes EMA opp til 18 år, som er myndighetsalder i Norge. Ikke minst er det forunderlig fordi EMA utløser mye høyere tilskudd fra staten enn alle andre asylsøkere og flyktninger. Da kan det lett spekuleres i om Trondheim kommune, med sitt høye antall EMA, har dette som en inntektskilde.
Uansett virker det som om kommunen frykter at deres arbeid med EMA skal bli kritisert og at de på noen måte «har skylden» for den tragiske hendelsen. I alle fall var kommunens representanter raskt ute med å fortelle at de ikke kunne klandres, mens ordfører Rita Ottervik (Ap) pekte på asylpolitikken og midlertidig opphold som «den skyldige». Det fikk FrPs Jon Engen-Helgheim til å reagere, som kritiserte Ottervik for å koble inn politikk i drapene.
Men politikk blir det – i motsetning til når 18-åringen Håvard Pedersen ble knivdrept av en asylsøker (17) i Vadsø i juli i år. Da ble hendelsen tvert om roet ned, og foreldrene ønsker ikke at det skulle «spres rasistiske spekulasjoner om saken i sosiale medier».
Dagsrevyen og politikk
I går skulle Dagsrevyen gjøre oss «litt bedre kjent» med gruppen EMA. I perioden 1996-2016 søkte om lag 17.500 EMA om asyl i Norge. «Dette er barn som kommer til Norge uten foreldre og omsorgspersoner», presiseres det. Deretter får vi vite at i underkant av 9.000 fikk fast eller midlertidig opphold, der majoriteten kommer fra Afghanistan, Somalia og Eritrea og de aller fleste er gutter.
Så følger et intervju med en afghansk EMA, Sina Baqeri (nå 18 år), «den foreldreløse gutten» som kom til Norge som 15-åring etter å ha «flyktet gjennom 13 land». Baqeri blir spurt om hva han tenker om drapene i Trondheim.
Han forteller at både han og vennene hans ble trist.
– De kom jo fra Afghanistan og hit til Norge på grunn av krig eller dårlige situasjon i Afghanistan, sier Baqeri (og interessant er det at NRK i sin teksting sier «krig og dårlige forhold»).
Det neste spørsmålet Baqeri får, er hvordan livet er i Norge som EMA. Og det er «kjempevanskelig å være helt ny i et nytt land», og «i tillegg har mistet en del av familien din». Man får ikke sove om natten, er veldig bekymret, man venter på svar fra UDI, er redd for å bli hentet av politiet midt på natta, man tenker at man kan få negativt svar fra UDI, frykten for å bli sendt tilbake til Afghanistan, «jeg kjenner ingen der». NRK presiserer: «For du har mistet både din mor og din far og har ingen nær familie igjen der.»
Deretter følger spørsmålet om hvilket støtteapparat som møtte han da han kom til Norge. Han forteller at han ble plassert på mottak, fikk en verge som hjalp han med papirene til UDI, så ble han flyttet til vanlig mottok, fikk advokat, som skal hjelpe han med å klage til UDI hvis har får avslag på permanent opphold. Han bekrefter videre at han er fornøyd med den støtten han har fått som EMA.
NRK fokuserer så på «midlertidig opphold», der oppholdstillatelsen må fornyes hvert år, og hvordan er det så å leve med det? Igjen får Baqeri fortelle hvor bekymret han er, og at han nå venter på svar om fornyet oppholdstillatelse. – Så da kan politiet kom og hente deg når som helst?, spør NRK, noe Baqeri bekrefter.
Da kommer NRK med følgende: «På sosiale medier hører man ofte at folk som er kritisk til innvandring, at de kaller sånne som deg lykkejegere. At du kommer til Norge for å få opphold, og så skal du hente hele familien din til Norge. Hva tenker du om det?»
– Hele verden vet at det har vært krig i Afghanistan i 40 år. Så vi må tror på det og akspetere at det ikke er ro eller fred i Afghanistan. Der er en dårlig situasjon. Det er krig og ikke fred. Så vi er nødt til å komme hit. Vi må gjennom 13 land for å komme til Norge, sier Baqeri, for det han vil er å ha et fredelig liv.
– Hvis du får permanent oppholdstillatelse, hva er planene dine?
– Jeg ønsker at jeg får det. Og jeg ønsker at de andre også får permanent oppholdstillatelse. Jeg skal fortsette å gå på skolen og være en person som har verdi for et samfunn som her i Norge.
– Du vil bidra i samfunnet.
Det bekrefter Baqeri, og dermed var intervjuet over.
Så kan en spørre seg: Har dette intervjuet noe annen hensikt enn å indirekte kritisere norsk asylpolitikk? NRK vet like godt som alle andre at det er mye juks med EMA, men har ingen betenkeligheter med å koble asylpolitikken med «folk som er kritisk til innvandring». Og en slik personifisering av en EMA – som hviler på premisset om hvor stressende det er å ha midlertidig opphold – gjør selvsagt enhver av oss «mildere stemt». Og indirekte skal vi «forstå» drapene i Trondheim. Men skal vi virkelig det? Skal vi virkelig videreføre en politikk som kan ødelegge folk? Hvis alle EMA i Norge gis utsikter om varig opphold, hvor mange vil ikke forsere 13 land for å komme hit? Og hva fikk Baqeri og tusenvis av andre til å dra gjennom alle de trygge landene for å komme til Norge? Er ikke det et spørsmål Baqeri burde fått?
Så takk, «folkeopplysningskanalen», vi skjønner hvor dere vil. Men dere er ikke hjertegode, dere er rått uansvarlige.
Kisten hjem
Omtrent i det Dagsrevyen var ferdig publiserte NRK en ny sak om drapene i Trondheim. Denne gangen handlet det om en av de avdødes kamerat i Norge, afghanske Ahmad Mansor og andre EMA som har startet en innsamlingsaksjon for å få sendt en av de døde «hjem til familien i Afghanistan».
Etter drapet tok Mansor kontakt med 19-åringens familie i Afghanistan, som hadde et sterkt ønske om å få kisten hjem.
– Familien har dårlig økonomi, men det betyr veldig mye for dem å få kisten hjem og en grav å gå til, forteller han.
På «null tid» får altså Mansor kontakt med avdødes familie i Afghanistan, som har dårlig økonomi. Hva kan det fortelle oss?
Innsamlingsaksjonen, som for øvrig går godt, på ett døgn nærmer det seg 100.000 kroner, ble iverksatt av Mansors verge, som forteller følgende:
– Det er fortsatt usikkert om norske myndigheter vil betale for en slik transport, så vi ønsker å sikre oss at kista kommer hjem til familien, sier Linda Askeland.
Er ikke dette et paradoks? EMA får opphold i Norge fordi de er «barn uten foreldre og omsorgspersoner», som Dagsrevyen presiserte, og som dermed ikke kan returneres selv om de er blitt myndighetspersoner (18 år). Men staten skal «få lov» til å betale en kiste «hjem»? Det er så man får vondt i magen av hvilke konsekvenser vi kan ende med av dagens asylpolitikk.
Et direkte resultat av norsk asylpolitikk
Enda mer absurd er Klassekampens oppslag om den tidligere vergen til den drapssiktede 18-åringen. Ine Johannessen sier «ansvaret må plasseres der det hører hjemme, og det er hos norske myndigheter».
Johannessen har fulgt den afghanske gutten i to og et halvt år, fram til 18-årsdagen nylig.
– De siste dagene har vært helt surrealistiske, sier Johannessen, som også er nestleder i den nasjonale Vergeforeningen Følgesvennen.
– Jeg føler veldig sterkt med de to guttene som ikke lever lenger. Jeg har ikke annen forklaring på dette enn at den siktede må ha blitt psykotisk. Det må dreie seg om en alvorlig psykose, sier Johannesen, som har vært der for den siktede gjennom hele asylprosessen.
Fra før er det kjent at den siktede kom til Norge som 15-åring i 2015, som mange av «oktoberbarna».
– Jeg kjenner ham godt og vet hvilke belastninger han har gått igjennom, sier hun.
Det fremkommer at Johannessen siden folkevandringskrisa i 2015 har vært verge for mer enn hundre EMA, og hun «beskriver en hverdag preget av mye usikkerhet, ubearbeidede traumer og redsel». Hun er svært kritisk til behandlingen av EMA i Norge, på grunn av «hyppig flytting og asylmottak med for få ansatte og uten barnefaglig kompetanse», som for øvrig står i kontrast til det Baqeri fortalte. Johannessen ønsker at alle EMA skal overføres fra UDI til Barnevernet, hvor hun selv jobber, fordi UDI ikke har noen kompetanse til å vite hva disse unge menneskene trenger.
Hun er videre kritisk til at man må ha identitetspapirer for å få permanent opphold.
Johannessen forteller at mange av guttene bruker mye penger, tid og energi på å skaffe seg nødvendige dokumenter, som om de lykkes fører til en ny saksbehandlingstid på over ett år.
– Mange oppfatter dette som veldig belastende og usikkert. De tåler snart ikke mer, sier Johannessen.
Videre har Johannessen forventet slike hendelser, og tror det kan skje igjen:
Hun har lenge vært bekymret for at presset mot ungdommene skulle utløse voldelige hendelser eller drap.
– Ungdommer som kom i 2015 har levd i usikkerhet i tre år. Dette er noe jeg har ventet på. Dersom det ikke skjer en endring fra myndighetenes side, er jeg redd en slik hendelse kan skje igjen. Dette kunne like godt ha skjedd med norske ungdommer om de hadde blitt utsatt for det samme, sier hun.
Skal vi følge Johannessens oppskrift skal altså alle EMA, i Trondheim (og andre steder?) som angivelig er 20 år eller under, overføres til Barnevernet, og vi skal gi dem permanent opphold uten å vite deres ID. Det er ikke underlig at Johannessen jobber i barnevernet og ikke i politikken.
Dessverre gjør nok denne tragiske hendelsen i Trondheim og koblingen til asylpolitikken mange politikere til populister. Heller enn å ta ansvar for en asylpolitikk som ivaretar alles beste, vil nok mange (igjen) gå for en eller annen oppmykning, og i alle fall ingen innstramning. Da kan det bli som Johannessen frykter: en slik hendelse kan skje igjen.