Av og til leser man ting som er så absurde at man ikke tror sine egne øyne. Et eksempel på det er den nye «krenkeparagrafen» 9A-5, som ble innført i opplæringsloven i august i fjor. Den pålegger ansatte «skjerpet aktivitetsplikt dersom en som arbeider på skolen krenker en elev». Videre er alle som jobber i skolen lovpålagt å rapportere andre ansatte til rektor ved mistanke om at vedkommende «kan ha krenket elever». Rektor er på sin side lovpålagt å iverksette en granskning av vedkommende, slik rektor ved Ulsrud skole David Dunlop har gjort mot lektor Simon Malkenes.
Etter paragrafens innføring har hele 61 lærere blitt innrapportert til Utdanningsetaten for angivelig krenking av elever. Og det er bare i Oslo.
Er noen overrasket?
Utdanningsetaten og Mobbeombudet (herregud, gi meg kraft og styrke!) er riktig begeistret for paragrafen, men så er da også deres holdning denne:
– Elever skal slippe å føle seg uthengt og stigmatisert av sin egen lærer, mener utdanningsdirektør Astrid Søgnen.
Legg merke til bruken av ordet «føle» her.
– Dette er en viktig og nødvendig paragraf.(…) Om en elev opplever en uttalelse om seg selv som krenkende, selv i anonymisert form utenfor skoletid, hvor man likevel kjenner seg igjen og synes det er ubehagelig, må man anerkjenne elevens opplevelse av det, mener mobbeombud Kjersti Owren.
«Opplevelse», ja…
Og sjokk over alle sjokk: etter innføringen av krenkeparagrafen har Utdanningsetaten utrolig nok oppdaget at «mange føler seg krenket». Ja, da står vel ikke verden til påske?
Unnskyld meg, men har de som har utarbeidet denne paragrafen og de etatene/ombudene som skal håndheve den barn selv, eller i det hele tatt truffet noen av slagsen? Det er selvfølgelig dårlig skikk å dra inn folks privatliv i en offentlig debatt, men tankegangen bak krenkelsesparagrafen er så skrudd at spørsmålet er særdeles relevant.
Joda, det finnes uegnede og/eller inkompetente lærere, de fleste av oss, både de som går på skolen nå og de som har gått der før, har vel møtt på og annen av den typen. På den annen side finnes det flust av mennesker som er i en permanent tilstand av krenkelse. I dagligtale kalles de tenåringer.
Skal dette styre norsk skole?
I puberteten skjer det mye i kroppen og det skjer mye mentalt i overgangen mellom barn og voksen. Har du hatt en tenåring i huset, vet du at selv den mildeste kritikk kan utløse skjelvende underleppe, tåreflommer, raseriutbrudd og påfølgende smelling med dører og dramatiske utsagn. Fredelige samtaler som begynner omtrent som dette: – Beklager, vennen min, du kan ikke få penger til å gå på Peppes og kino i kveld, for du må være hjemme og lese til prøven i morgen, vet du, ender ganske ofte sånn: – Dere er ikke glad i meg! Jeg hater dere!! Dere ødelegger livet mitt!!! Etter en times gråt og tenners gnissel kommer tenåringen med det ødelagte livet ut fra rommet sitt og lurer på hva det er til middag, far reparerer dørhengslene og alt er fryd og gammen igjen. Helt til neste gang. Og den lar sjelden vente på seg.
Tenåringer er og blir notorisk ustabile, både mentalt og følelsesmessig; det er en helt naturlig del av modningsprosessen. Noen er selvfølgelig mer ustabile enn andre, men det er en tøff tid for de fleste av dem. De har overhodet ikke styr på seg selv og særlig ikke på følelsene sine.
Vi er altså vitner til en naturlig prosess, men er det dermed sagt at den bør styre norsk skole og voksne menneskers yrkesliv og -fremtid?
De aller fleste vil nok svare et høyt og tydelig nei på det.
Selvfølgelig åpner paragrafen for misbruk!
Lærerne, som jo har med de søte små å gjøre til daglig, later til å være enig. Til Klassekampen sier Roar Ulvestad, lærer, medlem i utdanningspolitisk utvalg i Utdanningsforbundet og styremedlem i Utdanningsforbundet Bergen, at han frykter at krenkelsesparagrafen åpner for misbruk.
– Det er blitt veldig lett å lage store problemer, også for bra lærere. Intensjonene er gode, men vi er livredde for en situasjon hvor lærere tripper rundt av frykt for at elever skal kunne oppleve seg krenket, sier Ulvestad.
Han mener det er rom for misbruk av regelverket både fra elever og ledelse, og kjenner til en konkret sak hvor ledelsen ved skolen har hatt en for aktiv rolle i «hale ut krenkelsesfortellinger» fra elever.
Nei, gjør den? Når en tenårings følelser skal være styrende, så er det klart at denne paragrafen kommer til å bli misbrukt fra 9A til Å. Det ser vi da også allerede, for eksempel i saken mot lektor Malkenes.
Mobbeombud med forsvar for egen eksistens?
Mobbeombud Kjersti Owren er på sin side ytterst fornøyd. Det kan selvfølgelig skyldes det enkle faktum at paragrafen vil sørge for at hun ikke blir ansett som overflødig med det første, og således forsvarer egen arbeidsplass´ eksistens. Owren ser også at paragrafen kan misbrukes, men mener det kan forebygges ved nettopp forebyggende arbeid (min uth.):
– I dag er det ikke lov å bruke skjønn rundt innrapportering av en 9A-5 hvis en elev mener seg krenket. Er ikke det veldig rigid når krenkelse er oppleves forskjellig fra person til person?
– Jo, og derfor har jeg forsøkt å formidle at skoleledelsen må tenke forebygging i 9A-5-saker. Når man kan observere i klasserommet, ha gode dialoger med lærerne, vise støtte og anerkjennelse for jobben de gjør, samtidig som man er tydelig på hvilken forventning man har til klasseledelse og lærerens autoritet, tydelighet og omsorg for elevene, vil man være i forkant av disse sakene før de ender opp som varsel, sier Owren.
Hvilken autoritet? Den har da lærere for lengst blitt strippet for. Av myndigheter som fremstår som den verste karikaturen av en 70-talls sosionom som tenkes kan og de tallrike Synes Synd På-ombudene vi av en eller annen grunn holder oss med her til lands.
Derfor klarer svært mange ikke å holde styr på klassen, for de har rett og slett ikke midlene til det. Det er ikke alle som er født løvetemmere, ikke alle er i besittelse av medfødt autoritet. Og på grunn av en idiotisk skolepolitikk, kan de i dag ikke en gang snakke hardt til elever, hive dem på gangen eller hva det nå er som skal til for å tilrettevise uromakere. De kan jo føle seg stigmatisert, stakkars, og noe mer fryktelig enn det er det vanskelig å forestille seg.
Landsbyen som forsvant
Det hevdes at det krever en hel landsby å oppdra et barn, og det har faktisk noe for seg. Hvem har ikke har opplevd at eget barn oppfører seg som et veritabelt mareritt, nekter å høre, gir beng i å rydde opp etter seg eller støyer så det ikke er ørenslyd å få, for så å registrere at hun/han uten protester lar seg irettesette av naboen eller andre voksenpersoner? Eller å få telefon fra en klassekamerats mor om hvilken kjekk jente/gutt barnet ditt er, for på helgebesøk var hun/han både høflig, vennlig og flink til å rydde etter seg. Ja, hun/han tilbød seg sågar frivillig å dekke bordet, ta oppvasken og rake løv i hagen. Selv sitter du igjen som et spørsmålstegn, og lurer på hvem hun snakker om eller hva hun har gjort med avkommet ditt.
Dette fenomenet skyldes at nesten alle barn raskt forstår at de kan tillate seg litt av hvert hjemme, de stoler såpass på mors og fars kjærlighet at de vet de kommer noenlunde unna med det. De fleste skjønner også – eller burde i hvert fall skjønne – at dette ikke fungerer utenfor husets fire vegger. Der gjelder nemlig andre regler. Og siden alle er utstyrt med selvoppholdelsesdrift, er langt de fleste i stand til å tilpasse seg det faktum. Og det er av det gode, for det er en svært viktig del av modningsprosessen. Skal man inngå i et fellesskap, må man tilpasse seg fellesskapet, for ethvert fellesskap har kjøreregler. Uten kjøreregler, intet samfunn.
Skolen var en gang i tiden en stor del av dette, en samarbeidspartner med hjemmet, så og si. Barn tilbringer store deler av livet sitt der, så selv om skolen ikke hadde oppdrageransvaret, tok den del i det fordi de stilte klare krav, hadde forventninger til den enkelte elev og håndhevet både kjøreregler og sanksjoner.
Også den gangen fantes det barn som kom fra hjem med problematiske forhold, kanskje med foreldre som mer eller mindre ga blaffen. Flertallet klarte seg likevel greit etter endt skolegang, for den oppdragelsen de ikke fikk hjemme, den fikk de i stor grad av skolen. I dag får de ikke det, og så ser vi jo også at stadig fler faller utenfor og det i mer alvorlig grad. Ungdomskriminaliteten i Oslo øker for eksempel dramatisk.
Noen trenger mer og tøffere oppfølging, men langt de fleste trenger bare en kraftig dytt i riktig retning for å skikke seg. Hvis ikke hjemmet gir dem det, hvem skal så gjøre det? Skolen er det opplagte svaret. Og det billigste, for svikter både hjemmet og skolen, står vi igjen med barnevern og andre hjelpetiltak hvis/når den negative utviklingen har gått for langt. Der er det begrensede ressurser, det er dyrere i drift og det later heller ikke til at det er så velfungerende at det gjør noe. Har man først falt utenfor, skal det mer til for å komme på rett kjøl igjen.
Hva med en aldri så liten streik?
Derfor bør man gripe inn i forkant når man kan. Skolen er således i en unik posisjon. Men i stedet for å påskjønne og utstyre skolen med riktige og gode virkemidler, har man i stedet redusert lærernes autoritet til at de nå kan befinne seg i en månedslang granskning, og i verste fall få sparken, fordi en tenåring som ikke en gang greier å oppføre seg som folk føler seg krenket eller stigmatisert – som følge av sin egen adferd, intet mindre.
At lærere som yrkesgruppe finner seg i dette, er ufattelig. Hva med en langvarig, solidarisk streik til den idiotiske paragrafen blir skrotet?
Er det noe barn og unge trenger å lære for å skape seg en fremtid og bli samfunnsnyttige borgere, så er det at det ikke finnes noen gratis lunsj og at negativ adferd har konsekvenser. I stedet arbeider Utdanningsetaten og mobbeombudet arbeider aktivt for å gjøre skolen om til en barnehage, umyndiggjøre elevene og frita dem fra personlig ansvar.
Men selv vår ærede politiske ledelse tror faktisk at det eksisterer en rett til å ikke bli krenket. I november 2015 hadde følgelig Erna Solberg dette å si:
– I et demokrati er ytringsfriheten umistelig. I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes.
Da er det ikke så rart at den oppvoksende slekt tror det og da blir det også mer forståelig hvorfor Utdanningsetaten, skoleledelsen og Mobbeombudet opptrer som de gjør.
Paragraf 9A-5: gunstig for nødvendig rekruttering?
Hva vil forresten dette gjøre med rekrutteringen til lærerskolen – i en situasjon hvor vi allerede har lærermangel? Har noen i rettighetsindustrien tenkt på det?
– Hei, mamma, jeg tror jeg skal søke på lærerskolen, jeg. – Jaha, for at en pubertal, alternativt uoppdragen, tenåring skal gjøre slutt på yrkeskarrieren din fordi hun/han føler at det er en menneskerett å ikke bli krenket og derfor klager deg inn for Utdanningsetaten eller mobbeombudet fordi du var dum nok til å påpeke at hun/han snart bør begynne å gjøre lekser? Tror ikke det, ta teaterskolen i stedet du, gutten min! Det er en sikrere arbeidsplass.
Rekk opp hånden alle som tror at voksne, normale mennesker vil stå i kø for å bli tyrannisert av krenkelsesparate tenåringers, med en statlig indusert kravmentalitet og rettighetstankegang som overgår de fleste menneskers hjerter og hjerner, følelser på daglig basis på egen arbeidsplass!
Hvorfor utklekke klienter?
I stedet for å innbille våre unge at de har en rettighet som ikke finnes, bør vi gå inn for å lære dem å takle eventuelle krenkelser og ikke minst motbør – særlig når det skyldes deres egen adferd – fremfor å degge for deres umodne, sårede ego. Alle har nemlig godt av å møte motbør og motgang og lære seg å takle begge deler, for dette vil man gjøre på så mange vis og på så mange arenaer innen man går i graven. Det er det man vokser på. De bør ikke læres opp til å tro at de og deres følelser er universets sentrum heller. For å leve i et fellesskap fordrer ikke minst at man klarer å holde styr på følelsene sine.
Det kan man imidlertid ikke forlange av tenåringer i full pubertet. Derimot kan man hjelpe dem gjennom prosessen ved å sette rasjonelle, klare krav og grenser, sanksjonere negativ adferd og således hjelpe dem frem til å bli voksne mennesker som er i stand til å ta ansvar for seg selv og egen livsførsel.
Det gjør man ikke ved å gjøre følelsene deres om til et våpen som kan brukes mot den eller de lærerne som forsøker nettopp det.
I motsatt fall risikerer vi – og vi aner vel allerede resultatet av det politisk induserte forfallet og Utdanningsetatens/Mobbeombudets fullstendig uhensiktsmessige tankegang – at vi betaler dyrt for å utdanne evige barn eller livstidsklienter. Vi skal også være klar over at krenkelsesparathet kan være farlig, fordi følelsen av krenkelse fort kan gå over i aggresjon. Alle føler seg krenket fra tid til annen, men det bør definitivt ikke legitimeres, og slett ikke oppmuntres.
Det har vi i dag en regjering, en utdannelsesetat og et mobbeombud som gjør. Det bør vi ikke finne oss i, for det er rett og slett samfunnsskadelig.
Og hvis ikke regjeringen vil rydde opp, så får Stortinget trå til.
Som skattebetalende velgere finansierer vi den kostbare utdannelsen av barn og unge, og har faktisk krav på å få noe vettugt og samfunnsnyttig ut i den andre enden.
Den moteriktige, fremskridende infantiliseringen av samfunnet, og da særlig av den oppvoksende slekt, må opphøre. Nå!