Syv av ti kommuner i Sverige har måttet innføre skjerpede sikkerhetstiltak på grunn av økende vold og trusler. Elevene som står bak de grove tilfellene blir yngre og yngre, og foreldre og slektninger dukker også opp og oppfører seg truende mot personalet. Noen skoler har måttet ansette vektere på heltid. Hva de økte sikkerhetstiltakene koster et allerede hardt belastet, offentlig skolesystem, er det foreløpig ingen som vet.
Skolene er imidlertid ikke alene. Trusselkulturen sprer seg som ringer på vannet i samfunnet, og ting som tidligere var fullstendig utenkelig, er nå dagligdags i Sverige. Som for eksempel trusler og vold mot helsepersonell og behovet for bevæpnede vakter på landets sykehus.
Les del 1 av 3: Aggressiviteten har inntatt skolen
Skuddskadde pasienter
Skuddskadede pasienter og deres pårørende gjør nemlig tilværelsen for personalet på Malmö sykehus utrygt. De truer med drap, overfall og voldtekt, mens andre trusler er mer subtile: pårørende tar bilder av personalet, nevner tilfeldig at de vet hvor de bor eller spør om hvordan barna deres har det.
Sikkerhetsansvarlig ved sykehuset, Marie Jensen, forteller at 80- og 90-tallets kriminelle bandemedlemmer sjelden oppførte seg ubehagelig mot personalet, men at dette bildet har endret seg totalt på bare tre år. Mon tro hva den forvandlingen skyldes?
I august 2017 gjenga Vårdförbundets fagblad sykepleieren «Carinas» beretning om den nye hverdagen på Malmö sykehus. «Carina», som er et pseudonym, har jobbet ved sykehuset i over ti år og kan ikke lenger huske hvor mange skuddskadede pasienter hun har vært med på å ta hånd om. Men de siste årene har denne typen pasienter blitt betydelig flere og de blir stadig yngre. Erfaringen med disse pasientene og slektningene samt vennene deres gjør at det knyter seg i Carinas mage hver gang avdelingen får inn en ny. De skaper nemlig stor usikkerhet og utrygghet for de ansatte.
– De er den aller verste pasientgruppen. Misbrukere som blir aggressive og voldsomme kan vi roe ned med legemidler. Med de unge kriminelle, deres pårørende og venner vet man aldri hva som kan hende. De er fulle av nykker, fullstendig respektløse og veldig, veldig truende. At de kaller en «hore» eller «jævla fitte» er ingenting mot hva de ellers kan vrenge ut av seg. Det er så kvalmende at jeg ikke engang selv kan uttrykke det, forteller sykepleieren.
Inntil da hadde Malmö notert seg for 33 skuddløsninger med 7 drepte og 20 skadet i perioden januar-august. Flere overlevde skadene fordi de var iført skuddsikker vest.
Strenge sikkerhetstiltak
Når skuddskadede pasienter ankommer, sender sykehusets portvakt vektere for å overvåke avdelingens inngangsdør. Personalet låser samtlige dører i etasjen, og sikkerhetspersonell vurderer om politiet må tilkalles. Pasientenes familie og venner får nemlig raskt greie på hvor vedkommende befinner seg, møter deretter opp i stort antall og krever å få slippe inn. I motsatt fall begynner de å skrike, dra og sparke i dørene. Besøkstider blir ikke respektert og ender ofte med bråk. Pårørende retter seg ikke etter beskjeder. Venner eller gjengen vedkommende tilhører venter som regel utenfor sykehusdøren utover kvelden, og da våger personalet sjelden å gå hjem alene.
På grunn av pasienter og slektningers truende adferd, er det blitt vanlig for personalet å fjerne navneskiltet sitt. Etter at en pårørende tok bilde av en persons portrett på personaltavlen, har også samtlige bilder av de ansatte blitt fjernet. De pårørende nekter ofte å gå ut under legevisitt/sårstell. Mange av de aktuelle pasientene og deres pårørende oppfattes også som veldig krevende, hvilket går ut over andre, mer hjelpetrengende pasienter.
– De kan ringe hvert femte minutt, ofte for rene bagateller, forteller Carina. – Når en mann har kommet seg såpass at han kan være oppe og gå selv, kan han likevel ringe på klokken for å be om et glass vann. De tar all vår tid fra alla andre pasienter som mange ganger har et enda større behov for vår hjelp, sier hun.
Sine egne regler
Kort etter bekreftet sykepleier og sikkerhetsansvarlig ved Malmö sykehus, Marie Jensen, Carinas beretning. Jensen begynte på akuttmottaket ved Malmö sykehus i 1999, og den gangen var det stor oppstandelse når man fikk inn knivskadde pasienter. Forandringen til i dag er stor. På 80- og 90-tallet begynte Hells Angels og Bandidos å gå løs på hverandre med skytevåpen. I begynnelsen av 2000-tallet begynte to tungt kriminelle slekter, som Vårdfokus bare beskriver som «M- og K-falangene», med det samme. Men de skuddskadede eller deres «følge» – personer som inngikk i pasientens kriminelle nettverk – oppførte seg sjelden truende mot sykehuspersonalet.
Det bildet har endret seg totalt på bare tre år, konstaterte Jensen: – Nå for tiden handler det om unge menn som ofte er oppvokst i kriminelle familier og lever helt utenfor samfunnet med sine egne regler, sier hun.
Den mest påfallende forandringen er pasientenes og de pårørendes kulturelle tilhørighet. I Vårdfokus omtales de eufemistisk som «skuddskadede», men det er et faktum at majoriteten som er innblandet i skuddepisoder har ikke-vestlig bakgrunn. En kartlegging avisen Dagens Nyheter har foretatt av alle skyteepisoder siden 2013, viser at 80 prosent av de involverte har bakgrunn fra Midtøsten og Nord-Afrika.
På grunn av alle skyteepisodene i Malmö har sykehuset utarbeidet rutiner for hvordan personalet skal takle skuddskadede pasienter, men de tar tid å implementere. Hvis det eksisterer et trusselbilde mot noen av de innlagte gjengmedlemmene, blir de bevoktet på sykehuset av politi med automatvåpen. Det vekker naturlig nok frykt blant andre pasienter, deres besøkende og personalet.
I forbindelse med jobben som sikkerhetsansvarlig, intervjuet Jensen sykepleiere, hjelpepleiere og avdelingssjefer på de avdelingene som i størst grad pleier denne typen pasienter. Det som overrasket henne mest var at det som regel ikke er pasienten som utgjør det største problemet, men de pårørende og gjengmedlemmene. Ofte samler de seg på utenfor sykehuset eller i resepsjonen, hvilket både besøkere og personalet opplever som truende.
Trusler fra utagerende pårørerende
Da Jensen startet intervjuene, trodde hun ikke at pårørendesituasjonen var så alvorlig som den faktisk er. – De stiller av og til helt urimelige krav til personalet. Det er umiddelbar tilfredsstillelse av behov som gjelder, hvilket kan lede til ganske dramatiske situasjoner. Om noen har dødd av skadene, kan de pårørende påstå at det er personalet som har drept pasienten. Mange er utagerende i sin sorg og kan oppføre seg svært så skremmende, kaste ting rundt seg, kaste seg på gulvet og til og med gå løs på personalet, forteller hun.
I tillegg trues personalet ofte av den skuddskadede såvel som hans pårørende, venner eller fiender. Av og til trues de på livet, blir truet med skader eller voldtekt. Subtile trusler som at man vet hvor personalet bor eller man spør om hvordan barna deres har det forekommer også.
Det hender også at pårørende tar med kniv og andre våpen til pasienten.
Det er mye bråk rundt sykehusets besøkstider, som ikke blir respektert, og det forekommer at pårørende eller andre besøkenede seg ut som anleggsarbeidere for å komme inn utenom besøkstidene.
Ikke bare Malmö
Så tror man kanskje slike forhold kun finnes på store sykehus i storbyer som Malmø, Stockholm og Gøteborg? Men det stemmer ikke. Samme type tilstander rapporteres fra sykehus i hele landet.
Statskanalen Sveriges Television (SVT) undersøkte forholdene ved 15 større sykehus i landet, og alle rapporterer om «Malmö-tilstander»: Pårørende og bekjente/venner som vil inn til typisk skuddskadde og som opptrer truende hvis de nektes adgang. Blant disse er sykehusene i Norrköping, Borås, Västerås og Uppsala.
Sikkerhetsansvarlig ved Skåne universitetssykehus i Lund forteller om en 20 år gammel skuddskadet mann som truet ansatte slik: «- Jeg skal voldta deg, din fitte. Jeg skal sørge for at du dør.» Vennene er ofte på besøk og blikkene deres oppleves som ubehagelige av pleiersken. «- Jeg føler meg redd», sier hun i et politiavhør. Mannen ble senere bøtelagt for trusler.
Karolingska universitetsykehus i Solna har inngått samarbeid med politiet, som nå automatisk sender politipatruljer til akuttmottaket i forbindelse med skuddskader.
– Visse situasjoner er det nesten gitt at pårørende stormer sykehuset. I disse blir det ofte verbale trusler, sier en sykepleier, som vil være anonym, ved Vrinnevissykehuset i Norrköping til SVT. Avdelingsleder og sykepleier Niklas Fernö forteller også om trusler: – Det var en ung fyr som var blitt skutt og hadde svært mange venner med seg. Før operasjonen måtte jeg be dem gå, men det ville de ikke. Da dobbeltsjekket de hva jeg het og spurte om jeg var den Niklas på den adressen. Og det kan jo oppleves som truende, sier han. – Jeg blir redd nå jeg møter disse unge mennene som kommer inn som pårørende til de skuddskadede. Deres respektløshet. Det er respekten for dem som er viktigst, at man ikke skal trampe dem på tærne. De ser ikke at vi her her for at pasienten skal få det bedre. Det gjør meg urolig, legger han til.
Det åpne samfunns kapitulasjon for tilvandret trusselkultur
Fernö tror at sykehus som åpen arena vil forsvinne i fremtiden.
Han får sannsynligvis rett. Allerede i dag låses alle inngangsdører og hele området avsperres av politiet når slike pasienter kommer inn. Partiet Moderaterna har alt foreslått å gjerde inn landets sykehus for holde uvedkommende unna. De foreslår også å installere alarmer av samme type som butikker har ved alle dører på sykehus. Moderaterna i Stockholm har også innført kroppskamera for ordensvakter ved kommunens sykehus, og starter nå et pilotprosjekt med anonyme navneskilt for ansatte.
Ingen vet som sagt hva disse tiltakene koster det offentlige, i menneskelige så vel som økonomiske ressurser, i et samfunn som allerede har mangel på sykehuspersonell og politi, og i institusjoner som alt kneler under et press de ikke er rustet til å håndtere.
Det er dessverre ikke så mange andre måter å si det på: inviterer du Midtøsten, får du også negative utslag av Midtøstens klanmentalitet og dertilhørende vold med på kjøpet. Det er lite som tyder på at Europas politiske ledelse har noen som helst idè om hva de skal gjøre med det, utover et desperat håp om at første linje – politi, ambulanser, sykehus og saksbehandlere på NAV – på mirakuløst vis skal greie holde problemet i sjakk. Det gjør de ikke, og trusselkulturen sprer seg følgelig videre inn i samfunnet. Det ser vi nærmere på i del 3.